Vi skal le av Otto Jespersen

Humor

Det sies av og til at en god satiriker sparker oppover. Så når Otto Jespersen føler behov for å være «morsom» på bekostning av ofre i konsentrasjonsleire, kan vi dermed slutte oss til at Ottos opplevelse av sitt eget eksistensnivå må ligge godt under det som er sunt for ham å leve med. Han opplever det da også tilsynelatende ubehagelig å bli omfavnet av nynazister og fundamentalistiske islamister. Men – det er jo ganske enkelt slik at det kun er antisemittene som synes at dette er morsomt. Og Otto er deres narr alene – enten han skjønner det selv eller ikke.

Vi skal derfor se Otto Jespersen inn i øynene når han «vitser» om lusenes skjebne i gasskamrene. Vi skal lete etter blikket hans når han knytter seg til eldgamle antisemittiske «ideer» om jødene som Kristus-mordere. Vi skal se ham rett i ansiktet når han mikser den aller bruneste saus av det hele med sin «kritikk» av staten Israel og dermed fremstår like kunnskapsløs og politisk betent som Jostein Gaarder på en særdeles dårlig dag.

Og vi skal gjennomskue Otto Jespersen. Da er han nemlig slett ikke «den farlige satirikeren som flytter grenser». Det er da vi skal le av ham – allikevel. Ikke fordi det han sier er morsomt. For det er det ikke – for andre enn antisemitter. Vi skal le av ham fordi han forsøker å ta på seg klovnemasken, og ikke begriper at uansett hvor mange masker han tar på seg, så klarer han aldri å skjule sin egen avstumpethet. Og vi skal le av ham fordi vi vet at akkurat da er han ingen narr. Han er bare seg selv; den politiske idioten Otto Jespersen.

Øivind Varkøy

Professor i musikkvitenskap