Vitenskap og sånn

Elster

For litt over 20 år siden gikk en livlig debatt om esoterisk kunnskap i det anarkistiske månedsbladet Gateavisa. Hvem som startet debatten, er uklart, men de mest markante bidragsyterne var Stein Jarving og Øyvind Viestad (som foretrakk å skrive under pseudonymet Greven av St. Germain).

Jarving forsvarte “alternativ kunnskap”, og skrev blant annet en lang artikkel under overskriften “Heller et åpent sinn enn surmaget skepsis”, et angrep på rasjonalisten Viestad, som ofte og med både solid dokumentasjon og merkbar glede avslørte kjente esoterikere som sjarlataner. Viestad slo tilbake mot Jarving med artikkelen “Heller et lukket sinn enn diaré”. Akk, det var tider.

Hvorfor Nils Roll-Hansens innlegg om Elster-debatten (Morgenbladet 19. januar) ga meg assosiasjoner til dette gamle munnhuggeriet, vet jeg ikke, men debattene er ikke så vesensforskjellige; de handler begge om grensene for ulike former for kunnskap.

Roll-Hansen og Bojer etterlyser en posisjonering fra undertegnede. Debatten begynte altså med Jon Elsters foredrag og Aftenposten-kronikk, og har fortsatt både i Aftenposten og Morgenbladet med innlegg fra blant annet Hilde Bojer, Erling Sandmo, Bjørn Vassnes, Roll-Hansen, Jon Langdal, Erik Tunstad, Dag Østerberg og undertegnede. Kanskje blir det lettere å nærme seg en felles forståelse hvis vi forsøksvis kan splitte diskusjonen opp i tre spørsmål.

For det første: Hvor er det rimelig å trekke grensene for vitenskapelig kunnskap og metode?

For det andre: Hvilke ikke-vitenskapelige former for kunnskap, eller innsikt, er relevante for menneskets erkjennelse?

For det tredje: På hvilke måter smitter det vitenskapelige og det ikke-vitenskapelige over på hverandre?

Ubehaget skyldes det tredje spørsmålet. Enten vitenskapens grenser bør trekkes mellom lingvistikk og historie, mellom kvantitativ og kvalitativ sosiologi, mellom streng etterprøvbarhet og fortolkende beskrivelser, eller rett og slett ved universitetsinstituttenes grenser, er det ikke slike grensedragninger som tar nattesøvnen fra de fleste. Ja, på et minneverdig møte i Group for Debates in Anthropological Theory i Manchester stemte flertallet mot et vedtaksforslag om at "sosialantropologi er en generaliserende vitenskap" – sannsynligvis ikke fordi de mislikte ambisjonen om å generalisere, men fordi de reserverte seg mot ordet vitenskap (science). På engelsk har science en sterkere konnotasjon til naturvitenskap enn det norske "vitenskap", som gjerne omfatter humaniora, jus og kvalitativ samfunnsforskning.

Når det gjelder det andre spørsmålet, er det neppe noen forsker som mener at ikke-vitenskapelig innsikt eller kunnskap er irrelevant. Selv de dyktige angelsaksiske populærbiologene siterer jo villig vekk fra både dikt og Shakespeare når det passer seg slik. Genetikeren Steve Jones har uttrykt det slik: “Selvfølgelig kan evolusjonsteorien gi oss svar på alle spørsmål om fenomener som sex og opera. Unntatt de interessante spørsmålene.”

Så til det vanskelige spørsmålet. Hvordan bør vi forholde oss til urene sjangere? Jeg innrømmer gjerne at jeg setter pris på begripelighet, og når jeg leser Derrida, trøster jeg meg med antropologen Edmund Leachs ord om Claude Lévi-Strauss: “Lévi-Strauss gir meg alltid nye ideer, til og med når jeg ikke skjønner hva han sier.” Derrida (og Kristeva, og andre – men hold empirikeren Foucault utenfor her!) formidler nok ikke kunnskap, men ingen skal påstå at de er ute av stand til å utvide horisonten hos den seriøse og sympatisk innstilte leser.

Et presist språk er alltid en fordel når man skal formidle kunnskap, men det betyr noe annet i historie og antropologi enn i biologi og kjemi. Men også i naturvitenskapene brukes språket kreativt. Det ligger en stor ironi i at den mest vellykkede publisisten blant evolusjonsbiologene, Richard Dawkins, erobret verden med en metafor. The selfish gene. Smak på den. Dette er kraftige saker, og det er ren poesi. Som Steve Jones sier: "Metaforer er for biologien det samme som fuglebæsj er for statuer." Man snur ryggen til et øyeblikk, og vips. Kombinasjoner av de to vitenskapelige "spillene", det analytiske og det fortolkende, kan altså oppstå ufrivillig.

Hvis Bruno Latour (Vi har aldri vært moderne) har rett i at modernitetens adelsmerke, fornuften, uvegerlig blander seg med "ufornuftige" saker og ting (blant annet kulturelle forestillinger som preger språket); og hvis Immanuel Wallerstein m.fl. (Åpne samfunnsvitenskapene) har rett i at de gamle faggrensene bør brytes ned, hvor skal vi da sette grensen for legitim og interessant akademisk virksomhet? Åpenhet for andres metoder og begrepsverdener er en nødvendig dyd skal man komme videre, men det betyr ikke at man skal gi avkall på kriterier. Ukritisk beundring for fremmedartede tekster er ingen tjent med. Takhøyde bør ikke forveksles med åpen himmel.

Men det er ingen grunn til å frykte relativismen så lenge vi har nok felles referanser til å kunne kritisere hverandre på forståelige og adekvate måter. (Det gjelder like mye her som i debattene om “multikulturalisme”.) Frustrasjonen blant annet Sandmo og jeg har gitt uttrykk for i denne debatten, har å gjøre med at visse måter å produsere kunnskap på blir avvist som svindel av folk som ikke har dokumentert at de vet hva de avviser.

I Ulysses lar Joyce sitt talerør Stephen Dedalus si at Shakespeare var den som skapte mest, nest etter Gud. (I End of the World News lar Anthony Burgess Joyce si, i et tenkt møte med Freud: "Jeg inneholder deg." Arrogansen kan gå begge veier.) Uansett må det gå an å si at den vitenskapen som ikke har respekt for andre måter å skape innsikt på enn sin egen, ikke har mye å by på. Så lenge vi forstår hverandre godt nok til å være enige om hvordan vi er uenige, har vi en felles verden og intet å frykte. Det er for øvrig nettopp en møteplass langs slike tverrfaglige linjer Nils Roll-Hansen har skapt i en årrekke, ved å lede Seminaret i vitenskapsteori ved Universitetet i Oslo. Der er det åpne sinn og surmaget skepsis i passelig blanding.

Thomas Hylland Eriksen

Professor