---
KÅR EN KLASSIKER
En jury har plukket ut 20 orkesterverk de mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.
12. verk: Anton Webern (1883–1945):Seks orkesterstykker op. 6 (1910)
---
Anton Webern (1883–1945) var en komponist forut for sin tid, selv om han modnet som kunstner i en kulturell brytningstid verden knapt har sett maken til. Han slet sine skosåler på Wiens brosteinsbelagte gater ved inngangen til det tyvende århundret, samtidig med et imponerende knippe medborgere: Komponistene Gustav Mahler og Arnold Schönberg og kunstnerne Gustav Klimt, Egon Schiele og Oskar Kokoschka, som brøt med høyromantikkens overdådige estetikk slik den fremsto i Wagners operaer og bildene til Hans Makart. Den unge universitetsstudenten Robert Musil og den middelaldrende psykiateren Sigmund Freud gjorde seg begge klare til sine respektive bok-debuter, mens arkitektene Otto Wagner og Adolf Loos fremmet jugendstil og radikalt modernistisk tankegods på byplanleggingskontoret.
Webern begynte å studere komposisjon under Arnold Schönberg i 1904, 21 år gammel, og musikken hans tok etter hvert utgangspunkt i læremesterens tolvtoneteknikk. Webern komponerte sitt første stykke allerede som sekstenåring i 1899, og hans første orkesterverk, Im Sommerwind, var inspirert av Wagner og musikken til den franske heltoneskala-elskeren Claude Debussy – en av komponistene som en snau generasjon tidligere utfordret harmoniske konvensjoner på linje med wienerskolens trehodede troll, Schönberg, Webern og Alban Berg.
Lærer og elever. Webern og Berg var Schönbergs mest kjente elever, men inspirasjonen gikk snart begge veier, og lærer og elever drev hverandre videre. I 1909, samtidig med at Schönberg arbeidet med sitt opus 16, Fünf Orchesterstücke, komponerte Webern sitt opus 6, orkestersyklusen Sechs Stücke für Orchester, som var hans første forsøk på å bruke den atonale komposisjonsteknikken med et større ensemble.
Musikken ble til i kjølvannet av morens dødsfall og har en sorgtung aura med sine langsomme satser. Fjerde sats har undertittelen marcia funebre (begravelsesmarsj) og bygger seg opp over fire og et halvt minutt (verkets lengste sats), fra lavmælt og foruroligende perkusjon via melankolske melodisløyfer fra en enslig fløyte via klarinett til en lang skarptrommevirvel og kirkeklokke-illuderende gong og et voldsomt, støyende cymbalinferno med lange, ryggvirvelristende monsterakkorder.
Har du ikke hørt det før vil du sannsynligvis føle deg både filleristet og dypt beveget, med et ønske om å høre det igjen umiddelbart for å plukke opp nye detaljer og sammenhenger. På overflaten låter det kontrollert, men med sterke dramatiske understrømmer. Sjekk ut innspillingen med Simon Rattle, som dirigerer City of Birmingham Orchestra (1989) for maksimal effekt.
Musikken er rik som Willy Wonkas Everlasting Gobstoppers, godteriet som aldri mister sin smak.
Kort og godt. Verket er av beskjedent volum, og times på de fleste innspillinger inn på omtrent tretten minutter, men musikken er rik som Willy Wonkas Everlasting Gobstoppers, godteriet som aldri mister sin smak. En komponist som har vett til å fatte seg i korthet er en sjelden glede. Mye tidsbruk kuttes ned uten repetisjoner, som stykket er nesten helt blottet for. Webern beskriver selv stykket slik: «Intet motiv blir utviklet; på det meste blir en kort progresjon umiddelbart repetert. Når temaet er spilt, uttrykker det alt det har å si; det må etterfølges av noe nytt og friskt»
Sechs Stücke preges av en virtuos orkesterbruk og en utforskning av Schönbergs klangfarbenmelodie, en komposisjonsteknikk som fordeler en melodilinje på flere instrumenter heller enn å la ett instrument eller en gruppe med for eksempel trompeter gjøre jobben. Dette for å utnytte klangen som oppstår når instrumentene møtes som et harmonisk virkemiddel og tilføre tekstur til melodilinjen. Mahlers utvidelse av orkestervokabularet og uortodokse sammenstilling av instrumenter banet vei for teknikken.
Sechs Stücke er Weberns tour de force i orkestrering, og står stilmessig ganske alene i verklisten. Etter dette la han de store gestene på hyllen og henga seg til en mer miniatyristisk komposisjonsteknikk, inspirert av Debussy og hans opera Pelléas et Mélisande (1908). De fleste satsene av Weberns op. 10, Fünf Stücke für Orchester (1911/1913) klokker inn på under minuttet, og fjerdesatsen inneholder færre enn femti toner.
---
Kåringen
Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.
Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.
Les alle tekstene på morgenbladet.no.
---
I diamantgruven. Weberns slektskap med Stravinskij er åpenbart, og likhetene med hans Vårofferet (Le Sacre du Printemps, 1913) er påfallende. Det er ikke vanskelig å dra linjer både rytmisk, harmonisk og orkestralt. Den russiske mesteren beundret Webern og uttrykte seg slik om hans musikk:
«Dømt til total fiasko i en verden av ignoranse og likegyldighet, fortsatte han ufortrødent med å hugge ut sine diamanter, sine blendende diamanter, hvis gruver han hadde perfekt kjennskap til.»
Sechs Stücke ble urfremført i Wien i 1913 med Arnold Schönberg som dirigent, og reaksjonen gir næring til Stravinskijs sitat: publikum satt i sjokk og vantro. De var ikke mentalt innstilt, som da Vårofferet hadde premiere i Paris et par måneder senere og konsekvensene ble slagsmål i salen.
Det sies at Webern var en lavmælt og tenksom mann med asketiske tilbøyeligheter, men dypt traumatisert av opprøret som oppsto etter premieren på Sechs Stücke, fant han det nødvendig å flykte til et spa i Trieste i dagens Italia for å finne roen, forut for sin tid som han var.
Kilder: Herbert Glass (LAPhil.com), Charles Hoffer: Western Music Listening Today
Tidligere i serien:
Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)
Joseph Haydns Skapelsen (1798)
Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)
Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839)
Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859)
Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)
Anton Bruckner: Symfoni nr. 7 (1882 )
Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 6 («Pathétique») (1893)
Gustav Mahler Symfoni nr. 2 i c-moll («Oppstandelsen») (1895)