---
KÅR EN KLASSIKER
En jury har plukket ut 20 orkesterverk den mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.
14. verk: Igor Stravinskij (1882-1871): Vårofferet (Le Sacre
du Printemps) (1913)
---
«Det var som om salen ble hevet av et jordskjelv, den skalv i tumultene. Skrik, skjellsord, ul og vedvarende piping overdøvet musikken, og deretter ørefiker og slag».
Slik beskrev malerinnen Valentine Hugo det som skjedde i det nyåpnede Champs-Élysées-teatret torsdag 29. mai 1913, under premièren for balletten og orkesterverket Vårofferet. I kulissene sto den 30 år gamle russiske komponisten Igor Stravinskij, hvor han hadde tatt tilflukt.
«Jeg forlot salen etter de første taktene av preludiet, som umiddelbart utløste latter og hån. Jeg var opprørt», skrev Stravinskij senere om opplevelsen.
– De fullførte hele forestillingen til siste slutt, selv om publikum skrek. Det var en skandale, men intet er bedre for å skape en suksess, sier Nathalie Sergent.
Hun er mediedirektør i Champs-Élysées-teatret og institusjonens pasjonerte hushistoriker. I 2013 var hun redaktør for et jubileumsverk om teatrets historie, hvor Le Sacre du Printemps, eller bare Le Sacre for de innvidde, spiller en helt avgjørende rolle.
– Le Sacre ble grunnelementet som formet teatrets ånd, sier Sergent.
Denne ånden består i alltid å være litt foran, slik Vårofferet var ved å bryte med de klassiske konvensjonene for et symfonisk verk, og ikke minst med et voldsomt brudd med den klassiske balletten.
– Dette verket er enormt viktig i musikk- og balletthistorien. Det åpnet opp det 20. århundret, sier Sergent.
Djagilev igjen. Stravinskij var en ukjent komponist i Sankt Petersburg da Sergej Djagilev, direktøren for ensemblet Les Ballets Russes, i 1909 inviterte ham til å komponere musikk til en ballett han ønsket oppført i Paris. Djagilev hadde æren for at Maurice Ravel komponerte verket som ble presentert i forrige uke i Morgenbladet-kåringen av tyve orkesterverk alle burde høre, og sannelig er han å takke også for Vårofferet.
Stravinskij laget først to balletter for Djagilevs trupp. Det var hans egen idé at det tredje verket skulle handle om den russiske og førkristne folkemyten om å ofre en jomfru til gudene om våren.
– Det å dyrke renheten er et universelt tema, og samtidig er det noe veldig russisk ved verket. Det har en enorm energi og en enestående evne til å mane frem forestillinger, sier Sergent.
Polsk-russiske Vatslav Nizjínskij var datidens mest feirede ballettdanser, han var også Djagilevs elsker, og fikk i oppdrag å lage koreografien til Stravinskijs verk.
– Han brøt totalt med den tradisjonelle ballettkunsten, sier Sergent.
Danserne var kledd i det som lignet russiske folkedrakter, men det de fremførte, var hypermoderne. En av anmelderne skrev etterpå at her var det «ikke en eneste bevegelse fra noen av skikkelsene med et snev av ynde, av eleganse, letthet eller et verdig uttrykk. Alt var stygt, tungt, platt og jevnt over stygt».
Mest som konsert. Skandalepremieren ga fulle hus på Champs-Élysées-teatret i noen uker for Stravinskij-Nizjínskij-verket forsommeren 1913. Men deretter gikk den originale koreografien tapt, og Nizjínskij selv, som brøt med Djagilev og giftet seg med en kvinne, ble senere mentalt syk og ute av stand til å arbeide.
Vårofferet levde videre, hovedsakelig som orkesterverk. Det er blitt ett av historiens mest oppførte og oftest innspilte klassiske verker, og er en obligatorisk styrkeprøve for enhver dirigent med respekt for seg selv, ifølge Sergent.
– Det hører absolutt med blant de tyve viktigste, ja, blant historiens ti viktigste verk, sier Sergent.
Hennes favorittversjon av Le Sacre er dirigert av Pierre Boulez, som døde i fjor.
– Da teatret feiret 50 år i 1963, ble han bedt om å oppføre Le Sacre, og verket var viktig i resten av hans karrière. Men blant dagens dirigenter er Esa-Pekka Salonen best. Stravinskij selv var aldri noen god fortolker når han dirigerte Vårofferet, sier Sergent.
Det halvtime-lange verket er stort og støyende, hele 90 instrumenter må til for å håndtere Stravinskijs harmonisk og rytmisk radikale lappeteppe, inspirert av folkemusikk fra Litauen.
– Det krever at dirigenten er ekstremt presis og får hver instrumentgruppe til å leve, sier Sergent.
---
Kåringen
Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.
Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.
Les alle tekstene på morgenbladet.no.
---
Gjenfunnet. Også Stravinskijs partitur fra 1913 forsvant, og dukket opp igjen på 1960-tallet, da komponisten selv bekreftet at det var ekte og signerte første noteblad. På 1980-tallet ble Nizjínskijs koreografi gjenskapt av Chicago-balletten, som brukte tegninger, fotografier og muntlige beskrivelser av 1913-forestillingen.
– Koreografene gjenfant Le Sacre i andre halvdel av det 20. århundret, sier Sergent, som trekker frem tyske Pina Bauschs versjon fra 1975 som den viktigste. Likevel blir verket fortsatt oftest fremført i konsertversjon.
For Stravinskij ble Vårofferet stående som selve referanseverket resten av hans 88 år lange liv. Det gjorde ham til en av de fremste avantgarde-kunstnerne i Paris ved opptakten til første verdenskrig, blant stornavn som Picasso, Debussy og Cocteau. Fra 1917 til 1940 var han bosatt i Frankrike, deretter i USA, hvor han døde i 1971.
– Stravinskij hadde sin viktigste kreative periode før han fylte 40. Han ble av noen betraktet som modernitetens representant. Men for de unge etter andre verdenskrig, som Boulez, så var han allerede en av fortidens klassikere, sier Nathalie Sergent.
Sitatene er hentet fra boken Théâtre, Comédie et Studio des Champs-Élysées. Trois scènes et une formidable aventure. Redigert av Nathalie Sergent, utgitt av Verlhac-15. Montaigne.
Tidligere i serien:
Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)
Joseph Haydns Skapelsen (1798)
Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)
Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839)
Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859)
Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)
Anton Bruckner: Symfoni nr. 7 (1882 )
Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 6 («Pathétique») (1893)
Gustav Mahler Symfoni nr. 2 i c-moll («Oppstandelsen») (1895)
Gustav Mahler: Symfoni nr. 9 i D-dur (1909)