---
KÅR EN KLASSIKER
En jury har plukket ut 20 orkesterverk den mener alle burde høre. Vi presenterer dem i kronologisk rekkefølge.
18. verk: Olivier Messiaen (1908–1992) Turangalîla-Symphonie (1948).
---
«Du skal ikke lytte etter noe bestemt. Du skal bare la deg rive med», sier Håkon Austbø, som er en av verdens fremste fortolkere av den franske komponisten Olivier Messiaens verker for piano.
I Austbøs stue og arbeidsrom i Ekebergåsen – med panoramautsikt over Oslo – drønner symfonien Turangalîla fra håndlagde høyttalere. Han har satt på den andre satsen i verket, «Chant d'amour». Etter en atonal og abstrakt innledning, smeller det nå i messing og slagverk: en glad melodi. Opptaket er fra Oslo-Filharmoniens fremføring i 2007, med Austbø selv som klaversolist.
Volumet er høyt, Austbø må nesten rope.
– JEG LAR DEN STÅ PÅ. Hør, her er det utrolig frenetisk aktivitet. Manisk glede! Så blir det nesten drømmende.
Fuglene i farger. Den franske komponisten og organisten Olivier Messiaen er kjent for sin omfattende bruk av fuglesang, for sine uendelig intrikate rytmesystemer og for en rekke komposisjonsteknikker som flere vil si dannet grunnlaget for etterkrigsmodernismen – alt det som nedsettende kalles «pling-plong-musikk». Karlheinz Stockhausen, Iannis Xenakis og Pierre Boulez studerte alle under Messiaen. Da Morgenbladet i 2007 kåret 1900-tallets største komponister, var det Messiaen som vant, med musikk som var laget til Guds ære. «Messiaen forener metode og åpenbaring på et vis vi ikke har sett siden Bach», skrev Maja Kjelstrup Ratkje den gangen.
Musikken preges også av at Messiaen hadde såkalt synestesi, en slags sanseforstyrrelse: Han bokstavelig talt så akkordene i sine ulike farger.
– Jeg opplever med Messiaens musikk, i enda større grad enn hos andre, at den løfter deg opp fra hverdagen, sier Austbø.
Leken og livet. Turangalîla regnes av mange som Messiaens hovedverk.
– Det er et helt sentralt verk i musikkhistorien. Midt i århundret, og halvveis i sitt eget liv, fullførte han det noe som vil bli stående som et monument. Han samler alle tråder fra det han har gjort tidligere, og fra det andre har gjort, fra Debussy, fra Stravinskij. Han henter elementer fra indisk tradisjon, fra fuglesang og greske verserytmer, sier Austbø.
Symfonien for 107 instrumenter ble skrevet på bestilling fra Boston Symphony Orchestra og uroppført under dirigent Leonard Bernstein i 1948.
– Han var litt megaloman. Han ville hele tiden ha flere instrumenter og flere fugler enn i forrige verk, sier Austbø.
Turangalîla er samtidig en symfoni og en konsert for to solister. Ved siden av klaveret er det instrumentet Ondes Martenot som står i sentrum. Dette er et tangentsyrt elektronisk instrument, en slags synthesizer utviklet i 1920-årene, som kan lage glidende, theremin-lignende «ufo-lyder», men også mørkere og nesten vrengte toner.
Hva handler Turangalîla om? Kjærlighet, sier Austbø. Til Gud og til menneskene. Messiaen satte tittelen sammen av to ord fra sanskrit.
– Turanga betyr tid. Det handler om rytme og bevegelse; tiden løper som en hest i galopp og flyter som sanden i et timeglass. Lila er leken eller spillet, også i betydningen den guddommelige virkning på kosmos – leken i selve skapelsen og i ødeleggelsen av skaperverket. Liv og død, altså. Turangalîla betyr altså alt på en gang, sier Austbø.
Han stopper opp. Vi er ved det ekstatiske punktet i femte sats, «Joie du sang des étoiles». «Dette er the loudest place in music history», sier pianisten.
---
Kåringen
Juryen besto av: Elise Båtnes, fiolinist og konsertmester i Oslo-Filharmonien; Erling Sandmo, historieprofessor og musikkritiker; Nora Taksdal, bratsjist i Kringkastingsorkesteret; Leif Ove Andsnes, pianist og Ole Kristian Ruud, dirigent og professor i dirigering.
Kåringen er et samarbeid mellom Morgenbladet og Oslo-Filharmonien.
[ Bla gjennom alle verkene her. ]
---
Erotisk. Forbudt kjærlighet er emnet i den lengselfulle og saktegående sjette satsen «Jardin du sommeil d'amour». Vi hører fuglesang fra klaveret i et landskap av strykere som spiller Messiaens «kjærlighetstema». Over det hele svever Ondes Martenot som et spøkelse eller en skygge.
I 1941 ble Messiaen tilsatt som professor i harmoni ved konservatoriet i Paris, etter å ha vært krigsfange i Görlitz i et år. Her fikk han det 17 år gamle pianotalentet Yvonne Loriod som elev.
– Han må ha blitt veldig opptatt av henne. Hun hadde enorme evner som pianist, og han skrev et verk for henne, Visions de l'Amen. Til å ha et religiøst sujett er det temmelig erotisk, sier Austbø.
På dette tidspunktet var Messiaen gift med fiolinisten og komponisten Claire Delbos, som var innlagt med en hjernesykdom. Yvonne Loriod ble, forteller Austbø, hovedperson for det meste Messiaen skrev de neste årene, og hun var også den første som spilte det teknisk krevende og til tider intenst utagerende klaveret i Turangalîla.
Først da Claire Delbos døde i 1959, giftet Messiaen og Loriod seg.
Inn til mesteren. Austbø selv møtte Messiaen for første gang i 1970. Senere samarbeidet han tett både med Loriod og med mesteren selv.
– Dette er musikk som har preget meg. Turangalîla har betydd mye i livet mitt, sier Austbø.
I sin samtid skapte Messiaens musikk stadig skandaler. Den vulgære og erotisk ladete musikken egnet seg ikke for kirkerommet, mente mange, selv om den var gjennomsyret av teologi. I dag er det ofte Messiaens fromhet og dogmatiske katolisisme som fremheves. Austbø opplever musikken som egentlig mer universelt spirituell enn strengt katolsk, selv om komponisten påsto det motsatte. Han sa at man egentlig måtte være katolikk for å klare å fremføre musikken.
– Jeg tror grunnen til at han insisterte slik på det spesifikt katolske, var at han ville komme til Himmelen.
– Han hadde helvetesangst?
– Jeg tror det. Han hadde syndet med Yvonne. Derfor var han så opptatt av at musikken var til Guds glorie.
Tidligere i serien:
Wolfgang Amadeus Mozart: Klaverkonsert nr. 23 (1786)
Joseph Haydns Skapelsen (1798)
Ludwig van Beethoven Symfoni nummer 3: Sinfonia Eroica (1804)
Hector Berlioz: Romeo et Juliette (1839)
Richard Wagner: Forspill til Tristan og Isolde (1859)
Johannes Brahms: Symfoni nr. 2 i D-dur (1877)
Anton Bruckner: Symfoni nr. 7 (1882 )
Pjotr Tsjajkovskij: Symfoni nr. 6 («Pathétique») (1893)
Gustav Mahler Symfoni nr. 2 i c-moll («Oppstandelsen») (1895)
Gustav Mahler: Symfoni nr. 9 i D-dur (1909)
Anton Webern: Seks orkesterstykker op. 6 (1910)
Maurice Ravel: Daphnis et Chloé (1912)
Igor Stravinskij: Vårofferet (Le Sacre du Printemps) (1913)
Jean Sibelius: Symfoni nr. 7 i C-dur (1924)