2018 ble året da Dag Solstad for alvor slo gjennom internasjonalt. Nye oversettelser av romanene T Singer og Armand V til engelsk førte blant annet til at New Yorkers James Wood hyllet Solstads uutgrunnelige eksistensielle komikk, samtidig som en rekke oversettelser til ulike språk brakte bøkene til stadig nye lesere.
Blant hans internasjonale lesere har den amerikanske forfatteren Lydia Davis utmerket seg ved å lære seg norsk for å lese Solstads roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591 til 1897. Tidligere i år møttes Davis og Solstad til samtale i New York, og Davis benyttet da anledningen til å stille spørsmål til Solstad direkte på norsk.
Det følgende er et utdrag av deres samtale, ledet av John Freeman:
Lydia Davis: Jeg skrev disse spørsmålene på norsk på toget. Første spørsmål: Leser du dikteren Olav H. Hauge?
Dag Solstad: Å ja. Det gjør man virkelig. Han er en klassisk norsk lyriker. Min generasjon elsket ham. Vi elsket hans lyrikk.
LD: Måten Hauge levde på, på gården, med sine epletrær og frukttrær, var det også noe du var tiltrukket av?
DS: Jeg har selv aldri vært der, men alle mine venner, særlig knyttet til tidsskriftet Profil, har vært der veldig mye. Men jeg kjente ham også, jeg har også snakket med ham selv, og ikke minst med hans enke.
LD: Hva med starten på ditt eget forfatterskap: Jobbet du selv som noe annet enn forfatter, da du var ung mann?
DS: Ja, som småskolelærer. Og som journalist. Jeg var lærer i Nord-Norge, men allerede den gang hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle bli forfatter. Så jeg hadde med meg notisbok, husker jeg, hvor jeg skrev ned mine små tekster. Jeg kunne også gå ned på moloen i Kabelvåg i Lofoten, der jeg bodde, og hvis det var pent, stille vær, så kunne jeg se over havet til fastlandet, der var det et sted som het Hamarøy, hvor Knut Hamsun er født.
John Freeman: Når leste du Hamsun først, og hvilket inntrykk gjorde han på deg?
DS: Hamsun leste jeg første gang da jeg var 15 år. Og han gjorde et umåtelig inntrykk. Etter at jeg hadde lest Hamsun, så bestemte meg for at jeg skulle bli forfatter. Og det har jeg aldri gått tilbake på.
JF: Lydia, jeg vet du leser Hamsun på norsk nå, men når var første gangen du kom over bøkene hans?
LD: Ja, jeg holder på med På gjengrodde stier på norsk. Men det er faktisk ikke så lenge siden jeg ikke engang visste om boken. Jeg fikk først vite om den da jeg besøkte Grimstad, der Hamsun ventet på rettssaken etter andre verdenskrig. Det er en vidunderlig, nesten dagbokaktig stykke tekst, der han snakker om den kommende rettssaken og om dagliglivet. Han forteller om hjemmet han bor på, for gamle mennesker, og han forteller om seg selv som en som vandrer rundt i landskapet. Jeg er veldig begeistret for den åpne, flytende formen. Men jeg leste ham tidlig ja. Da var det Sult jeg leste, det må vel ha vært da jeg gikk på college. Det er en virkelig sterk bok.
JF: Dag, jeg har forstått at du har et spesielt forhold til Victoria?
DS: Ja, jeg må innrømme at jeg likte Victoria veldig godt. Jeg var bare 15 år da jeg leste den, da. Altså, Victoria er ikke de bøkene jeg i dag setter høyest, men jeg anerkjenner at jeg likte den godt den gangen. Men det er klart at det er en veldig sentimental greie, altså.
JF: På hvilket tidspunkt ble du klar over Hamsuns politiske historie og historien med nazismen?
DS: Det visste jeg fra jeg begynte å lese ham, det var en kjent sak selv for en 14–15 år gammel gutt etter krigen at Knut Hamsun var nazist. Men jeg ble anbefalt å lese ham av en god venn av meg, og da jeg begynte å lese det så tenkte jeg ikke noe særlig på det. Og det har jeg aldri gjort siden heller. For meg er ikke Hamsun nazist; jeg vet at han er det, men for meg er han bøkene sine, og det er ikke nazismen.
JF: Ok, la oss gå fra deres fascist til vår fascist. Dag, du er jo ute med Armand V, som handler om en ambassadør som jobber som akkurat det – han trengte en jobb, og han valgte det selv – men samtidig er han sterkt tvilende til og har mye politisk motstand mot den Nato-politikken han jobber for, og han er svært kritisk til USA som supermakt. Romanen slutter jo med at Armand V ser den amerikanske ambassadøren med et grisehode. Den gangen, i 2006, virket kanskje det å skildre Amerika som en falmende supermakt, ledet av en mann med grisehode, som noe veldig ekstremt. Tenker du at den romanen har noe å si for den politiske situasjonen i dag?
DS: Nei, det har den nok ikke. Men det den utsier noe om er kanskje deler av en bestemt europeiske oppfatning av situasjonen, av USAs stilling. Armand V er likevel ikke meg, for å si det sånn. Jeg er forfatteren av boken om Armand V, og Armand V har en helt annen historie enn det jeg har. Han har ikke hatt noe med min politiske radikalitet å gjøre. Han har vært ganske radikal, men ikke ekstremt radikal. Men det jeg ville med boken var å vise at den som dominerer verden får en veldig makt, da, og at vi alle blir innvevd i den makten, og blir mer eller mindre tvunget til lojalitet overfor den, selv når vi innerst inne er veldig mot den.
JF: Her i USA gjennomlever vi et historisk øyeblikk som det er vanskelig å overskue konsekvensene av, og som også har avfødt en rekke protestbevegelser. Jeg har et spørsmål til dere begge om forandring og revolusjonære bevegelser. Dere var begge unge på 1960-tallet og tok på ulike vis del i den tidens motkulturelle bevegelser: Lydia, du har sagt at du var fornøyd med å befinne deg i utkanten av den bevegelsen. Likevel lurer jeg: Hadde de revolusjonære strømningene på 1960-tallet noe å si for din skriving?
LD: Den tiden virker så uskyldig når jeg ser tilbake på den, og så trygg. Det er sikkert alltid sant om fortiden, når man ser tilbake på den, selv om alt ikke virket så trygt der og da. Men fordi vi overlevde, fremstår det som skjedde retrospektivt som del av en trygg fortid. Jeg var ikke særlig politisk aktiv, og den ene demonstrasjonen jeg deltok i, synes jeg ærlig talt var ganske skremmende. Jeg er mye mer politisk aktiv og engasjert nå. Den gangen var jeg fornøyd med å befinne meg i utkanten. Det er alt jeg kan si.
JF: Dag, du var jo med i AKP, og du var marxist, og du har til og med skrevet under på brev i partiets navn. Når du snakker om forandring, snakker du om politisk forandring, sosial forandring? Eller snakker du om forandringer en forfatter kan gjøre gjennom skrivingen sin?
DS: Jeg må nesten begynne med Vietnamkrigen. Vietnamkrigen betydde jo mye for min generasjon. Det var en politisk vekker. Samtidig begynte kulturrevolusjonen i Kina, og de to hendelsene til sammen endret livet mitt i stor grad. Jeg var ikke alltid så veldig overbevist, men når en milliard mennesker reiser seg i Kina, da tenkte jeg at «her skjer det noe». Og jeg tenkte at om det finnes et tog som går fra Norge til Kina, i metaforisk forstand da, så kan ikke jeg stå på perrongen når det går. Jeg måte være med.
JF: Når du begynte å skrive, tenkte du at bøkene dine skulle forandre noe? Hva skulle de eventuelt forandre? Og var det en forskjell der på forandring i det politiske arbeidet og i litteraturen?
DS: Egentlig så er det veldig pussig, når jeg ser tilbake, at jeg var en politisk forfatter, for jeg har aldri hatt noe mål om å være politisk forfatter. Jeg har aldri hatt noe mål om at det jeg skrev skulle endre verden, det har jeg ikke. Jeg følte meg aldri særlig vel i rollen som politisk agitator, men jeg prøvde å være det, da. Og jeg var en ganske god agitator også, det må jeg få lov til å si.
Jeg følte meg aldri særlig vel i rollen som politisk agitator, men jeg prøvde å være det, da.
— Dag Solstad
LD: Forandring, er det også et tema i Telemark-romanen? Og i tilfelle, på hvilken måte?
DS: Å ja, forandring er viktig der. For telemarksromanen handler jo egentlig om moderniteten, og om hvordan moderniteten oppsto. For eksempel var jo Norge da min bestemor ble født på 1870-tallet et bondesamfunn, hvor halvparten av befolkningen allerede hadde utvandret til USA for å skape seg en bedre fremtid, og resten ble igjen. Og flesteparten av dem som var igjen ble da industrialisert. De ble industriarbeidere, de ble arbeiderklassen. Disse forandringene har jeg prøvd å beskrive på mange ulike måter gjennom 300 år. Det er klart at jeg på en måte prøver å holde tiden fast. Samtidig så er jeg veldig glad for – og dette håper jeg kommer frem i boken også – at jeg ikke lever på 1700-tallet.
JF: Du kommer fra Sandefjord, som er kjent som vikinghovedstaden i Norge. Har det faktum at du kommer fra et slikt sted noe med den episk uoppløselige kvaliteten som du har fremhevet som et kjennetegn ved gode romaner?
DS: Nei, det har det ikke. Ikke det episk uoppløselige element, for det finnes ikke i vikingtiden, det gjør det ikke. Jeg har dessuten alltid holdt det som prinsipp å aldri skrive om min egen barndom. For den har jeg aldri funnet særlig interessant, og jeg tenkte at da skal folk få slippe å lese om den. Det vil jeg ikke kjede folk med. Dessuten ble jeg først et virkelig menneske mye senere, omkring tjueårsalderen vil jeg anslå.
JF: Kan det være at den type kompleksitet i bevisstheten som du i din litteratur er interessert i, er noe som utvikler seg senere? At det kanskje ikke er barndommen som er kjedelig, men at det du vil skrive om rett og slett ikke lar seg beskrive gjennom barndommen?
DS: Altså, i mitt forfatterskap, i hvert fall i mitt tidligere forfatterskap, har jeg vært opptatt av ting som kan forandres. Barndommen er ikke foranderlig, dessverre. Derfor har jeg holdt meg unna den. Men det er ikke det at jeg ikke bruker barndommen overhodet, jeg bruker jo for eksempel skildringer fra Sandefjord. Når jeg er tilbake i min barndoms by, så kjenner jeg igjen husene og mange andre ting jeg husker som jeg også har brukt litterært. Samtidig greier jeg ikke lenger å skjelne mellom hva som er en drøm og hva som er realiteter. Og det er en bra følelse.
JF: Lydia, hvordan har det seg at du kom til å lære deg norsk gjennom å lese Dag Solstad? Hva var det med bøkene hans som appellerte til deg?
LD: Min norske oversetter visste at jeg var interessert i et prosjekt som hadde med mine egne forfedre å gjøre, og hun fortalte meg at det var en bok jeg burde lese, som jeg ville få mye ut av, og det var boken med et veldig langt navn, som jeg fremdeles synes det er vanskelig å uttale. Kan du si tittelen Dag?
DS:Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591 til 1897.
LD: Takk. Jeg kaller den alltid bare «Telemark-romanen», noe jeg har skjønt at andre gjør også. Jeg bestilte boken fullt vitende om at jeg ikke kunne norsk, men jeg tenkte at den ville inneholde bilder og diagrammer og den slags, slik at det skulle være mulig for meg å forstå hvorfor oversetteren min mente dette ville være av interesse for meg. Men da jeg fikk boken, viste det seg at det ikke var noe annet enn side på side med tettskrevet tekst. Jeg lurte på om jeg kunne få noen til å oversette den for meg, men det ville ta for lang tid og bli for dyrt for meg. Hva skulle jeg gjøre? lurte jeg. Men jeg ville ikke gi opp. Så jeg leste de første ordene bare av nysgjerrighet, og det var da det skjedde.
«Les langsomt, ord for ord, hvis man vil forstå hva jeg sier», slik begynner boken. Her ble det at jeg kunne tysk avgjørende. Langsomt på tysk er langsom. Så «les langsomt», det skjønte jeg. «Ord for ord», jeg kunne se at O-R-D lignet på «word», og «word for word» er et uttrykk på engelsk også. «Forstå» ligner «verstehen» på tysk, så jeg tenkte, vel hvis jeg kan klare å forstå fem ord i denne setningen, så kan jeg kanskje gradvis bygge opp ordforrådet mitt, så jeg kan forstå mer og mer.
Og det var akkurat det som skjedde. Jeg skjønner fremdeles ikke hvorfor jeg ble så oppslukt av akkurat denne boken. Den handler virkelig bare om forfedre. Den inneholder mange gjentagelser, og mye av elegansen i teksten ligger i disse gjentagelsene. Jeg tror først og fremst jeg ble besatt av språket, av stilen, og det trenger man ikke forstå hvert eneste ord for å bli.
JF: I et essay du skrev om denne opplevelsen skildrer du hvordan du ikke bare lærte deg stadig flere ord, men også hvordan du formulerte din egen norske grammatikk på grunnlag av denne ene teksten. Det virker som om det at Solstad skriver slik han gjør, med mange repetisjoner, også hjalp deg med å lære språket på den måten?
LD: Ja, det at ord ble gjentatt i ulike sammenhenger hjalp meg. Det kunne handle om ganske likefremme ting, om folk som giftet seg og fikk barn, for eksempel. Ta ordet «giftet» som staves G-I-F-T-E-T. Jeg tenkte først på det tyske ordet «Gift», som betyr et middel man blir forgiftet med. Først trodde jeg at alle disse menneskene drev og forgiftet seg selv, men så gikk de altså hen og fikk barn etter at de hadde forgiftet seg! Da skjønte jeg at jeg måtte ha forstått noe feil. Gjennom deduksjon innså jeg at «giftet seg» måtte bety å inngå ekteskap, det var først senere jeg lærte at «gift» også kan ha den samme betydningen som på tysk. Men det der var virkelig en altoppslukende opplevelse. Jeg kunne bruke én, to eller tre timer hver morgen bare på å lese i boken. Og da jeg nærmet meg slutten, kunne jeg lese mesteparten av en side, og det ville bare være noen få ord jeg ikke forsto. Det var en helt spesiell opplevelse, og jeg synes virkelig boken er vidunderlig.
JF: Jeg lurer Dag – og med tanke på at du har skrevet en roman om en lærer som blir så sint på elevene sine at han knekker paraplyen sin, så vet jeg knapt om jeg tør å spørre – men jeg lurer likevel: Hva tenkte du da du hørte at romanen din ble brukt som en lærebok for å lære seg norsk? Da du hørte om Lydias prosjekt, hva tenkte du da?
DS: Vidunderlig. [ler]
LD: Han er en mann av få ord.
JF: Dag, du har også lest Lydias bøker, hva synes du om dem? Et det noe litterært slektskap der?
DS: Ja, så absolutt. Så mye at jeg noen ganger tenker at Lydia Davis' personer er med i mine egne romaner også. Men det er kanskje litt frekt å si da.
Teksten er en forkortet og redigert versjon av en samtale under Pen World Voices Festival i New York tidligere i år. Samtalen ble tolket fra norsk til engelsk, og vice versa, av Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås.
