«Så tenner vi et lys i kveld, vi tenner det for Erle. Det står og skinner for seg selv og folk som synes vi er fæle».
Slik innleder Lisa Tønne ukens episode av podkasten Tusvik og Tønne. Episoden har fått tittelen «Vær varsom». I litt over en klokketime snakker komikerne Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne om tiden etter at skribent og forfatter Erle Marie Sørheim skrev en kronikk i VG med tittelen «I Tusvik og Tønnes verbale gapestokk». Med utgangspunkt i en episode der komikerne snakket fritt og høyt om forholdet mellom tidligere kommentator i VG, Frithjof Jacobsen, og Ap-politiker Jette Christensen, spurte Sørheim hvorvidt podkaster skal «få være et slags frirom der man kan si hva man vil om folk».
Denne uken havnet altså Sørheim selv i komikernes «verbale gapestokk». Etter at Sørheims kronikk ble publisert, opplevde både Tusvik og Tønne å bli nedringt av journalister. Tønne stilte opp én gang, i et kort intervju i VG. For å få innsikt i hva komikerne egentlig syntes om saken, måtte man gå til podkasten deres.
Spørsmålet nå er ikke om noen tråkket over streken, eller om Tusvik og Tønne er morsomme eller ei. Spørsmålet er: Hvordan endte vi her? I en medievirkelighet der du kan stå i sentrum av en offentlig debatt, men kan droppe å møte opp i Dagsnytt atten-studioet. Der bloggen og Instagram-kontoen lar deg nå ut slik du vil, når du vil. Så blir det den tradisjonelle pressens rolle å skrive om oppdateringene dine, styrke plattformen din og sende nye lyttere og følgere direkte til deg.
Internett har skylden.
– Den gode, gammeldagse medielogikken fungerer ikke lenger, sier Jens Barland, førsteamanuensis i medieledelse og innovasjon ved NTNU.
– Før internett, før digitaliseringen, var det både dyrt og ressurskrevende å publisere eget stoff og nå ut til en større målgruppe. Digitaliseringen har bygd om kartet for hvem som kan være en medieaktør og hvordan disse opererer. Sosiale medier blir den store muligheten for de små, sier han.
Plutselig kan enkeltindividene med en blogg fremstå like prominente og innflytelsesrike som den politiske kommentatoren i riksmediene – på samme måte som Facebook visker ut forskjellen mellom stoffet til små lokalaviser og det som kommer fra en mediegigant.
Barland viser til hvordan en profil som Sigrid Bonde Tusvik har bygget seg opp ved å ha en fot i begge leirer:
– Bakgrunnen som komiker og en stemme i samfunnsdebatten kan hun ta med seg over i det digitale og vokse raskt. Når man er vant til å innimellom lese en kronikk av henne i tradisjonelle medier, og også kjenner henne fra omtale i redaktørstyrte medier, er det en fare for at publikum fortsatt leser henne i den konteksten selv nå hun opptrer ufiltrert i blogg, podkast eller i sosiale medier der ingen redaktørvurdering har vært inne i bildet, sier Barland.
Men for dem som tror at kampen nå utspiller seg mellom presseetiske, ordentlige mediehus og kyniske profiler som gjør sin egen greie, må ifølge Barland tro om igjen.
Pressen har skylden.
Det begynte med kuttene, «slanking av redaksjonen». Færre journalister på jobb betyr færre muligheter til å dra ut til en grøftekant og se hva man finner der, mener Barland. Langt enklere er det å sjekke hva en profil som Ulrikke Falch har skrevet på Instagram det siste døgnet, eller hvilke saker er det interesse for på Facebook og mekke sammen noe til nett.
– I en digital medievirkelighet skal man produsere så utrolig mange saker. Det går utover grundigheten, sier Barland, og legger til at de digitale verktøyene – som søkemotorer og visningsoversikter fra Google og Facebook – er skreddersydd for at journalister skal løpe i flokk, livredde for at de ikke har noe på den saken som den dagens synes å engasjere og bre om seg mest.
– Facebook har interesse av at det er deres verden som speiles i mediene, at journalister lager saker på det de finner på Facebook. Det styrker deres posisjon som et sted man bør være.
Så til kjendisene (og journalistenes) forsvar: Kjendisstoff var like populært og dårlig bearbeidet før internett som etter. Men:
– Hvis man var kjendis før, var man i mye større grad med på medienes premisser. De første bloggerne fikk posisjonen sin tilsynelatende fra intet, men de hadde knekt koden for hvilket innhold som når mange. Nå har vi fått et økosystem der også mange aviser dyrker frem meningsstoff som først oppsto i bloggformat og fronter innhold fra utenforstående aktører på fronten. Slik viskes alle grenser ut, sier Barland.
Det betyr at selv om enkeltpersoner som Tusvik og Tønne kan velge å drive debatt utenfor kronikkesidene til VG eller Dagbladet, kan de ikke klare seg helt uten dem, heller. Barland opplever at universene som bygges opp digitalt lever av og på hverandre, hovedutfordringen er at det blir vanskeligere å forstå forskjellen på dem.
I episoden «Vær varsom» minner Tusvik og Tønne flere ganger om at de ikke er journalister. Om det er like klart for lytterne deres hva det innebærer, er en annen sak.