Biltur med Bergman

Hva er det som får Isak Borg (Victor Sjöström) til å droppe den planlagte flyturen til Lund og sette seg bak rattet på eget kjøretøy i stedet? Jordbærstedet (1957) regnes gjerne blant Ingmar Bergmans best likte filmer, og kroner en nærmest uovertruffen trio av filmer fra midten av 50-tallet: Sommernattens smil (1955) og Det syvende innseglet (1957). Dramaet åpner med en bisarr drøm, der den aldrende hovedpersonens dødelighet gis et såpass grotesk uttrykk at professoren våkner midt på natten.

Isak har flybilletter til universitetsbyen morgenen etter for å ta imot et æresdoktorat, men marerittet gjør det muligens mer fristende å holde seg på landjorden og ta bilen fatt. Statistisk var det imidlertid litt hipp som happ. På slutten av femtitallet var sjansen for å dø i trafikken per million kjørte kilometer omtrent like stor som å dø i lufta. Hvis akademikeren hadde gått vitenskapelig til verks, ville han valgt toget.

Men det er ikke nødvendigvis rasjonalitet som nå styrer professoren. Den impulsive ferden blir da også en reise tilbake til hovedpersonens barndom og ungdom, med små omveier (muliggjort av bilens uovertrufne fleksibilitet) innom oppvekstens riker: tidsnivåene, minner, fantasi og virkelighet glir i hverandre mens han drives til et overmodent oppgjør med egne valg.

Isak har levd et liv kjennetegnet av kjølig og avmålt reservasjon i møte med sine medmennesker. I den legendariske filmskaperen Victor Sjöströms frapperende rolletolkning får Isak vekselvis en selvmedlidende, nedlatende, sjarmerende og empatisk strevende manifestasjon. Hans åsyn skifter raskere enn landskapet farer forbi.

I europeisk sammenheng er Jordbærstedet ett av de tidligste eksemplene på en road movie. Fra de første eksteriørscenene der Isaks Packard 120 1937-modell glir gjennom et morgentomt Slussen og ut på den fire felts-motorveien sydvestover i retning Skåne, etableres bilen både som en relasjonell katalysator (Isak har fått følge av sin svigerdatter Marianne, spilt av Ingrid Thulin), en sosiologisk markør, og som – ja – la oss kalle det et mulighetsrom for uforutsette hendelser, vilkårlige møter og personlige oppgjør.

I en tidlig scene i bilen kommer konflikten mellom Marianne og hennes svigerfar til overflaten. Hun slår blikket ned, og Ingmar Bergman klipper inn noe som i dag er blitt en klisjé: et nært utsnitt av asfalten som farer forbi. Nettopp monotonien og reiseformens intimitet, fremprovoserer en oppriktighet de ikke tidligere har hatt mellom seg. En vanlig forklaring på privatbilismens enorme suksess, til tross for dens mange ulemper (kostnader, kø, stress), er at eierne opplever kjøretøyet som en forlengelse av egen stue. For Bergman blir den mer som en befrielse fra hjemmet. En nøytral grunn. Et frirom. En skriftestol.

I massebilismens første tiår (Sverige nærmet seg én million personbiler og lå cirka to tiår foran Norge på denne tiden), var turismen firhjulingene muliggjorde, en vesentlig attraksjon: å eie bil var å ha en universalbillett til et utall reisemål, der reisen i seg selv var det viktigste målet. Dette gjenspeilte seg i markedsføringen av Jordbærstedet. Reiseruten var markert opp på et kart i det svenske filmprogrammet, med bilder som viste hvor i landet scenene i filmen utspant seg. Den indre, eksistensielle reisen var mindre belyst.

Bergman tilhørte den første bilkjørende generasjonen i Sverige og var bevisst sine egne bilvalg (de siste 30 årene av sitt liv på Fårö, kjørte han to Mercedeser, en rød geländewagen og en olivengrønn S-klasse). Den nitide filmskaperen hadde da også et skarpt øye for hvordan bileierskap speiler hvem du er.

Passende nok disponerer Isak en gammel Packard: den fremste amerikanske luksusbilen i mellomkrigstiden, men som allerede i 1957 var et merke godt på vei ut av produksjon og folks bevissthet. Den hadde også en kupé på størrelse med et middels stort kjøkken og kunne slik gjøre plass til mange rollefigurer. På et tidspunkt er det syv, inkludert et havarert ektepar (både i praksis og i overført betydning) som ikke makter annet enn å snakke sterkt nedlatende om hverandre. Folkevognen deres (en bil som på den tiden signaliserte småborgerlig streben) ligger betegnende nok i grøfta.

En av mine favorittscener er fra en bensinstasjon. Isak har tatt en svipptur innom gamle hjemtrakter for å besøke sin mor og blir tatt imot som en helt av den lokale stasjonsinnehaveren (Max von Sydow). Han kysser grunnen Isak går på og pusser limousinen som den skulle vært av sølv. Isak ser tankefullt ut i luften og mumler til seg selv: «Jeg burde kanskje ha blitt her.»

Slik er modernitetens og bilismens lempe og ulempe: begge skaper uant mobilitet, men gjør det samtidig lettere å rømme fra konsekvensene av egne handlinger.

Ulrik Eriksen

Filmanmelder og -skribent i Morgenbladet