Er god kunst en kunst som gjør vondt?

Fredag 31. mai kommer en dansk storm til Festspillene i Bergen. Teaterstykket White Nigger / Black Madonna, skapte opprør allerede før premieren, og plakater ble revet ned over hele København. Flere steder ble teaterplakatene utstyrt med en tekst hvor det sto: «Racial violence occurred here.» Når stykket ankommer Bergen, har det skiftet navn til Black Madonna, men innholdet står urørt.

Forestillingen er inspirert av historien om Rachel Dolezal – en hvit kvinne, som lenge utga seg for å være svart. I stykket spiller kunstneren og forfatteren Madame Nielsen en dansk kvinne som reiser til USA for å leve som svart, til hun blir avslørt og må reise tilbake til Danmark. I mellomtiden har hjemlandet blitt overtatt av svarte som dreper de hvite, som derfor blir tvunget til å flykte i båter over Middelhavet. Madame Nielsen, som har basert hele sin kunstneriske praksis på nettopp å hele tiden skifte identiteter, spiller alene på scenen og har også skrevet stykket sammen med dramatikeren Christian Lollike.

Utøya. Det er ikke første gang de to opplever etisk kontrovers. Lollike satte for eksempel opp Manifest 2083 om Anders Behring Breivik, bare litt over et år etter angrepet på Utøya. Nielsen ga i 2016 ut romanen Invasionen, basert på sine egne opplevelser mens hun gikk fra Hellas mot Tyskland med en gruppe flyktninger.

Kritikkpunktene har denne gangen vært mange. At duoen valgte å bruke «N-ordet» i stykkets tittel avfødte en umiddelbar reaksjon. At Madame Nielsen opptrer både på plakaten og spiller stykket i såkalt blackface, har også hatt en sterk symbolsk effekt. På et tidspunkt står Nielsen nesten naken i sin ekstremt avmagrede kropp med svartmalt fjes, mens hun spiser en banan som hun så kaster ut på publikum. Senere roper hun mot taket: «Does this look like white privilege to you?»

Sjokkeffekt. Lollike mener ikke de var forberedte på kritikken som ville komme. «Det var noen som hadde sagt at tittelen var provoserende, men vi hadde ikke forventet en så massiv kritikk. Jo, tittelen har en viss sjokkeffekt. Det kan man si. Men det står jo altså White Nigger / Black Madonna. Det er en uoverensstemmelse mellom ordene, som gjør det vanskelig å lese tittelen så entydig. Jeg har heller aldri godtatt at det å male seg svart i ansiktet per definisjon er blackfacing.»

Om det heller ikke er blackfacing i akkurat denne sammenhengen, hvor en hvit kvinne maler seg svart, fordi hun vil være svart, er kanskje mer uklart.

Helt siden februar har Nielsen, Lollike og Teater Sort/Hvid planlagt et todagers seminar ved navn «Are U Colour Blind?», som skulle legge opp til en diskusjon av «kunst i en identitetspolitisk tid». Hovedkritikeren Michael Wilson fra Black Lives Matter Danmark, en amerikanske gjeste-doktorgradsstudent på Københavns Universitet, beskyldte under seminaret Lollike og Nielsen for «kulturell uansvarlighet.»

Ifølge en reportasje fra arrangementet i Information var stemningen på bristepunktet: «Uansett veien dit, så ender forestillingen med at svarte begår folkemord på hvite. Er det ikke et problem?» skal Wilson ha spurt, før en svart kvinne fra salen ropte: «Vi må leve med den rasiale volden dere har begått!»

Kunstens frihet. Og hvis du nå tenker, at dette er en sak om alle-mot-en, så tro om igjen. For et mer eller mindre samlet kunst- og kultur-Danmark har tatt forestillingen og kunstens frihet i forsvar. I Atlas Magasin torsdag 24. mai skrev journalist Klaus Rothstein at kritikken om «kulturell ansvarlighet» var som tatt ut av manualen til et autoritært samfunn. Snarere enn å vise hensyn, er det hele poenget, ifølge Rothstein, at kritikken utfyller stykket som verk. Og på den måten er god kunst, en kunst som gjør vondt. I hvert fall vondt for noen.

Debatten er velkjent: vi har på den ene siden «ytringsfrihetskjemperne», og på den andre siden «de-politisk-korrekte-krenkede». På forhånd har du kanskje allerede valgt side i denne saken også, uten å ha sett teaterstykket, basert på hvilken leir du allerede føler deg mest hjemme i.

Det gir kanskje debatten en slags ekstra dimensjon at Madame Nielsen for noen år siden transformerte seg fra Claus Beck Nielsen, og nå vil, denne gangen i fiksjonen, transformere seg til en annen rase. Denne detaljen har fått mange til å sette spørsmålstegn ved, hvilke identiteter man kan ta på seg og ikke. Forfatteren Josephine Klougart skrev i Politiken mandag 21. mai at «Måske har jeg misforstået noget, men var målet oprindeligt ikke at komme væk fra at forstå køn og race som noget, der definerer rammerne for, hvad man kan gøre, tænke eller sige?»

Klougart skriver at hun er redd for hva som skal skje med fellesskapet, hvis vi ikke tillater overskridelser i identiteter og muligheten til å sette deg i en annens sted. Om Nielsen og Lollikes prosjekt egentlig er et prosjekt for fellesskapets skyld er likevel uvisst. Så langt har det vært mer splittende enn samlende, og for mange har det virket som en ren provokasjon, for provokasjonens skyld. Spurt om nettopp dette sa Madame Nielsen til Berlingske at «Vi har ikke bare villet lave noget provokerende ved at lave en forestilling, der hedder noget med nigger og har blackfacing. Vi har villet undersøge hele spørgsmålet om racer og de kræfter, der ligger i det. Og gør man det, kan man slippe nogle kræfter løs og få nogle meget voldsomme reaktioner.» Hva forskjellen er på å ville slippe voldsomme krefter løs og en provokasjon for provokasjonens skyld, kommer hun ikke inn på.

Man får lyst til å spørre: Når reaksjonen på stykket på mange måter var forutsett og åpenbar, er den da interessant? Dette spørsmålet har ikke blitt diskutert, og står som en uttalt sannhet med hvert sitt fortegn i de to debattleirene.

Kjedet seg. Hvis kunststykket egentlig er debatten og ikke selve forestillingen, er det da snakk om utspekulert manipulasjon av offentligheten, med en folkegruppes undertrykkelseshistorie som bakteppe, eller en kunst som lykkes å komme ut over sin egen scenekant?

En av de eneste som har omtalt stykkets kvalitet, utover den politiske kontroversen, er en anmeldelse i Information, som antydet at folk kanskje utvandret fra salen fordi de kjedet seg, og ikke fordi de ble så provoserte.

På spørsmål om hva han selv synes er det interessante med provokasjonen, svarer Lollike: «Provokasjonen er ikke i seg selv interessant. Den kan dog, som ordet betyr, kalde noe frem. Det vil si at noen kommer til å avsløre noe de ønsker å holde skjult. Det er provokasjonens styrke. Men jeg synes ikke man bare skal provokere. Man skal lage nyanserte og interessante verker og det håper jeg vi har gjort.»