Gaute Brochmann om regjeringskvartalet

---

DETTE ER SAKEN

---

Det skulle nesten ikke være mulig, men arkitektkonkurransen om regjeringskvartalet i Oslo har endt opp som fullstendig uinteressant. Med tanke på at vi snakker om det største og på mange måter viktigste enkeltstående byggeprosjektet i norgeshistorien, er dette nesten en bragd i seg selv – ikke minst fordi det er resultat av en helt bevisst strategi.

For all del, det er ulike aspekter ved både utforming og uterom i de syv forslagene det går an å diskutere, det skulle da også bare mangle. Men dette overskygger på ingen måte de to overordnende inntrykkene jeg sitter igjen med etter å ha sett det innleverte materialet:

1) Konkurranseprogrammet har vært så spesifikt at arkitektene ikke egentlig har hatt noe handlingsrom, og rent arkitektonisk er konkurransen bare syv illustrasjoner av at reguleringsplanen legger opp til for mye hus på for liten tomt.

2) Følgelig er det hipp som happ hvem som vinner.

Et 100 prosent villet resultat. Store arkitektkonkurranser blir vanligvis omgitt av stor entusiasme og et opphetet offentlig ordskifte, som lokaliseringsdebatten om Operaen eller utformingen av det nye Munch-museet. Denne gangen har det, med unntak av vernedebattene rundt H- og Y-blokkene, vært så godt som taust. Og det er ikke akkurat tilfeldig. Prosessen som ligger forut for konkurransebidragene, er nemlig spesialdesignet nettopp for å sikre effektiv gjennomføring.

For de spesielt interesserte anbefaler jeg Statsbyggs nettsider for å få et grep om det voldsomme volumet av arbeid som allerede er nedlagt i prosjektet. Men for å antyde kompleksiteten, kan jeg kan nevne at jeg på nyåret 2014 satt i et team som konkurrerte om å få lage grunnlag og føringer for utformingen av parallelloppdraget for idé-fasen som skulle gi innspill til reguleringsplanen som igjen ble grunnlaget for dagens konkurranse. Eller noe deromkring.

Vi vant ikke, men de som gjorde det, har gjort en god jobb. Det sentrale i tidligfasen var slik jeg husker det, å sørge for tre ting: 1) At sikkerhet ble prioritert. 2) At det var en ekstrem ryddighet i selve prosessen. 3) Å vektlegge stor grad av transparens, slik at kritikk skulle luftes ut underveis og ikke akkumuleres under trykk og eksplodere som en vulkan, slik tilfellet gjerne er om en arkitektkonkurranse offentliggjøres etter tre års forarbeid i total taushet.

Total stillstand. Dette virket som en god idé da, og på mange måter tenker jeg fortsatt at Statsbygg har gjort mye rett når de har kjørt denne prosessen med stramme tøyler.

Ikke desto mindre: Når vi nå står overfor det endelige resultatet (som faktisk er viktigere enn prosessen), virker det åpenbart at det i arbeidet med reguleringsplanen (vedtatt i februar i år) og det påfølgende konkurranseprogrammet er blitt holdt igjen så mye at prosjektet i prinsippet er bragt til total stillstand akkurat da vi trengte en frisk innspurt. Arkitektkonkurransen ledet ikke til nye ideer, men endte i stedet med syv minste-felles-multiplum-versjoner av de ideene vi fikk servert i april 2015. Og følgelig er konkurransen helt bortkastet, man kunne like gjerne valgt ett kontor til å tegne på en bestilling som allerede var fastlagt.

Det er ikke dermed sagt at dette vil bli et dårlig prosjekt, særlig ikke som byutvikling. Jeg mener fortsatt at det er bra at arbeidsplasser og myndigheter ligger midt i Oslo. Og de offentlige rommene og gatene er på langt nær så ille som sikkerhetsskeptikerne ville ha det til. Med tanke på at feirede bygg som Oslo rådhus eller H-blokken lenge hadde parkeringsplass og motorvei helt opp på trammen, er dette klare fremskritt.

Problemet er bare at dette var avklart allerede, og at håpet var at arkitektkonkurransen, som siste ledd i forberedelsene til selve byggeprosjektet, skulle få regjeringskvartalet til å svinge som et arkitektonisk verk med sterke representative kvaliteter. Men syv variasjoner av nøytrale kontorbygg, tvunget til å ligge klemt sammen tett i tett på stramt geledd, viser dessverre ikke noe slikt potensial, og illustrerer heller at en helt vesentlig debatt har gått tapt underveis.

Debatten som druknet. For slik det fremstår nå, druknet den skikkelige, overordnede diskusjonen om hvordan vi vil at regjeringen skal komme til uttrykk i hovedstaden, ett eller annet sted mellom de relativt visjonære, men samtidig uforpliktende ideene som kom for to år siden, og det innsnevrede handlingsrommet arkitektene nå måtte forholde seg til.

Kort sagt burde man enten åpnet for at det var mulig å diskutere både høyder og plassering av bygninger i den konkurransen vi nettopp hadde. Eller man kunne hatt litt strengere krav i forrige runde, og forpliktet seg til å gå videre med en vinner derfra. Begge tilfeller ville gitt rom for skikkelig diskusjon. Det ville man unngå, og rigget prosessen deretter. Og nå tror jeg alle angrer litt på det.

Regjeringskvartalet med høyblokk og Y-blokk er et bilde på etterkrigstidens Norge, der modernitet, nøkternhet og monumentalisme smeltet sammen og ble et klart utrykk for en nasjonal identitet. En fortelling om demokratiske verdier på den ene siden, men også om kompromissløshet i å bygge noe som like frem til i dag kan sees som ganske radikalt.

De syv nye forslagene er sandblåst for slike kvaliteter. Den gamle høyblokken fortsetter å dominere tomten, mens en gruppe praktisk anlagte og underdanige bygninger stiller seg duknakket ved siden av, akkurat så diskré som de flinke byråkratene de snart skal huse. Det beste man kan si om denne arkitekturen, er at den ikke er direkte krenkende mot noen. Og dermed blir den kanskje et riktig, om enn noe forstemmende, bilde på dagens norske samfunn allikevel.