Forrige uke kom et nytt ord for alvor inn i det norske språket: influencer.
Nyordet har eksistert en stund i den delen av medie- og kommunikasjonsbransjen som mener skillet mellom det frie ord og reklame er et «vekstmarked», men det ble allemannseie da Skam-skuespilleren Ulrikke Falch trakk seg fra motemagasinet Vixens kåring av «Årets influencer» (det har skiftet navn fra Vixen Blog Awards for å favne personligheter fra Instagram, Youtube og podkaster). Hun viste til at flere av de nominerte fremmet et usunt skjønnhetsideal, og at skjønnhets- og moteindustrien, for ikke å snakke om mediene, visste å tjene penger på dem.
Falch valgte å dele en dyster, eksistensiell erfaring. Hun satte ord på hvordan det er å vokse opp i en medievirkelighet på – bokstavelig talt – steroider.
«Da jeg var 13 år satte jeg min første sprøyte med melanotan, også kjent som barbiedopet, i håp om å gå ned i vekt og forhåpentligvis bli litt brunere. Jeg laget proteinpannekaker og spiste pisket eggehvite med stevia, for det gjorde alle treningsbloggerne.»
Svaret hun fikk fra kjendisbloggeren Sophie Elise Isachsen, var sterk kost:
«Jeg har også satt min første sprøyte melanotan som 13-åring. Jeg har også prøvd å ta mitt eget liv. Jeg har også vært innlagt på akuttpsykiatrisk.»
Isachsen skrev at det ikke går an å skylde på usunne forbilder. De folkene kommer til å være der uansett, fordi folk er ulike.
Sårbarheten som ble uttrykt i denne debatten gjør inntrykk. Falch ble ikke hørt i sitt forsøk på å varsle om en industri som i stor grad lever på sårbarheten til unge kvinner.
Kan oppskriften på en offentlig person være en forretnings-hemmelighet?
Vixen svarte med et rendyrket uttrykk for den nye tidens holdning: at de inderligste, personlige erfaringene er perfekte som content. «[H]adde ikke det vært den perfekte arena å nettopp ytre sin mening og å bruke sin stemme – fra scenen under Vixen Influencer Awards», skrev redaktør Ida Elise Eide Einarsdóttir.
«Som flere influencere allerede har påpekt; Vær endringen du selv etterspør. For enhver pris.»
Vær tilbud til din egen etterspørsel. Alle har sin pris.
Noen avskriver kanskje dette temaet som kjendisstoff. Men hele poenget med influencing, sammenlignet med tidligere former for personlig branding, er å bygge personligheter gjennom å la dem vokse ut av kjendis- og underholdningssegmentet, og begynne å ta del i den frie, offentlige – noen ganger til og med den politiske – samtalen.
Sophie Elise Isachsen gikk nylig over fra å bli representert og veiledet av influencer-avdelingen til reklamebyrået Anti, over til United Influencers. Da Anti skulle oppsummere samarbeidet overfor Dagens Næringsliv trakk de frem «bok- og musikklanseringer, tv- og reklameproduksjoner» og ikke minst «Isachsens arbeid med å sette hevnporno på dagsordenen».
Personlige politiske kamper går altså inn i en slags portefølje, sammen med bestselgeren på Cappelen Damm og serien på TV 2.
Hva gjør det med kvaliteten på den offentlige samtalen at kommersielle apparater prøver å få innpass i den frie debatten? Når Isachsen skriver en kronikk om at Ulrikke Falch bør la influencerne ta plass, blir man plutselig usikker på hvilken rolle United Influencers har spilt: Har de gitt råd? Har de vært med på å skrive? Finnes det en større strategi for hva slags rolle Isachsen skal spille som samfunnsdebattant? Hva er den? Er kronikken del av en sånn strategi?
Det er lite offentlig informasjon om hvordan influencer-bransjen opererer. I fjor sommer prøvde jeg å få innpass i reklamebyrået Antis influencer-avdeling Brandpeople, for å følge arbeidet de akkurat hadde påbegynt med å representere en ung, halvkjent mann. Jeg fikk til svar at arbeidsmetodene var bedriftens kjernevirksomhet og spisskompetanse, og dermed konfidensielle.
Det var ingen overraskelse. Men samtidig ligger det en prinsipiell debatt her. Kan oppskriften på en offentlig person være en forretningshemmelighet? Er det tilbørlig å delta i det frie ordskiftet med så skjulte kort på hånden? Hvis denne virksomheten fortsetter å vokse og utvikle seg, vil det begrense eller legge rammer for adgangen til å ytre seg?
Det er i alle fall verdt å diskutere. I mellomtiden bør Ulrikke Falch få et kritikerstipend, så hun kan fortsette å være noe helt annet enn en influencer: et forbilde.