Kommentar

Er vi nordmenn selv i stand til å bedømme hvorvidt vi lager gode tv-serier?

Under helgens Gullruten-utdeling ble NRKs Heimebane belønnet med prisene for beste kvinnelige og mannlige skuespiller og beste tv-drama, og sto dermed – høyst fortjent – igjen som kveldens store vinner. Heimebane representerer tv-håndverk på et nivå vi knapt har sett maken til her til lands dette tiåret, og det har vært gledelig å se at serien har fortsatt å engasjere uke etter uke, også når tematikken ikke har grepet direkte inn i nyhetsbildet.

Med Skam, sakte-tv og Emmy-statuetten til Mammon 2, har norsk tv-bransje for alvor begynt å riste av seg mindreverdighetskompleksene og innse at det er fullt mulig å lage tv av internasjonal kvalitet her på berget. Heimebane aktualiserer imidlertid et annet, vel så viktig spørsmål – nemlig hva som er godt nok for norske seere, og hvorvidt vi selv er i stand til å skille kompetent og underholdende tv-drama fra nyskapende, relevante serier av høy kvalitet.

Dersom den norske satsingen på tv-drama virkelig skal kunne betegnes som vellykket må ikke bare programmene som produseres være gode nok til å vinne priser og inspirere nyinnspillinger i utlandet, det norske tv-feltet må også ha selvsikkerhet og tyngde nok til selv å vurdere kvalitet uavhengig av utenlandske kritikere og prisutdelinger.

Som kulturnasjon er vi sjelden i tvil om at vi produserer litteratur som er verdt å lese, scenekunst som er verdt å se eller billedkunst som er verdt å oppleve. Når det kommer til film og tv-fiksjon er saken en ganske annen: Her kan man fortsatt høre oppegående folk si at «norsk film er dårlig» eller avvise et helt kalenderår med tv-drama med at man blir flau av dialogen, og det å kunne måle seg med «det beste fra utlandet» regnes fortsatt som en gangbar visjon for den tunge statlige subsidieringen av film- og tv-produksjon.

Det er ikke tilfeldig at film- og tv-feltet har langt svakere kritiske tradisjoner og betraktelig mindre faglig utveksling mellom utøvere, kritikere og akademikere enn de ovenfor nevnte disiplinene. Da den offentlige norske filmsatsingen ble rustet opp på 00-tallet foretok politikerne nemlig et bevisst valg om å utelate kritikken og akademia: Snarere enn å se det å snakke og skrive om film som en essensiell del av det å være en filmnasjon, outsourcet man ganske enkelt jobben med å bedømme kvalitet til utenlandske festivaler og prisutdelinger.

Så hvordan kan vi i Norge være sikre på at Heimebane er genuint bra tv?

Siden den gang har filmanmeldelsene blitt færre og kortere, og antallet mennesker som får betalt for å skrive om film i seriøs kapasitet har sunket drastisk. Men om den norske filmkritikken befinner seg i en historisk bølgedal, fremstår den som en ubestigelig tinde sammenlignet med den norske tv-kritikken, som i flere tiår har vært dyrket som en sofadisiplin for journalister som ikke har noe imot å kombinere jobb og gullrekke: Det er ikke uten grunn at en uttalelse fra en vilkårlig ikke-skandinavisk Skam-fan veier tyngre enn en hvilken som helst norsk tv-anmeldelse.

Så hvordan kan vi i Norge være sikre på at Heimebane er genuint bra tv? At den ble belønnet med tre Gullruten-priser er vel og bra, men Gullruten deler ut prisen for beste dramaserie hvert år, enten det dukker opp en serie av Heimebanes støpning eller ikke. Likeledes er det åpenbart at svaret ikke ligger i den norske tv-kritikken, for selv om Heimebane fikk svært positiv omtale, er den langt fra alene om å vekke begeistring hos det norske anmelderkorpset, som fordeler sin tid jevnt mellom forbrukerveiledning, vurdering av kunstnerisk kvalitet og en lenge sårt tiltrengt fremsnakking av den hjemlige tv-bransjen. Hvis det lages tv-drama av høy kvalitet i Norge og ingen utenlandske kritikere, prisutdelere eller produsenter ser det, har det da virkelig skjedd?

Det er noe fundamentalt umodent og usikkert over en kulturnasjon som hele tiden må se til andre land for bekreftelse på at det den driver med er verdt bryet og subsidiene, og det synes åpenbart at kvaliteten på norske filmer og dramaserier vil øke dersom nivået på den offentlige samtalen heves. Og om det fortsatt er for mye forlangt at bransjen og det offentlige skal innse verdien at det skrives og snakkes om norsk film og norsk tv i Norge, kan man kanskje starte i det små, med å etablere en tung og prestisjefylt pris – en pris som kan måle seg med det beste fra utlandet.

Mer fra Kommentar