Med tanke på hvor mye penger og prestisje som er involvert, kan jeg ikke annet enn å slutte meg til hylekoret og si at Nasjonalmuseet på Vestbanen blir et nesten ubegripelig dårlig prosjekt. Huset blir en lukket borg midt i Oslo. Arkitekten er så skuffet over Statsbyggs håndtering at han vurderer å boikotte åpningen. Og da romprogrammet, altså hvordan huset ser ut inni, ble lansert tidligere i vår, lignet det mest av alt en labyrintisk struktur fra varemessen på Lillestrøm.
Dessuten er det fristende å supplere denne sutringen med en liten hva-var-det-jeg-sa. «Er en uklanderlig fasade og pene manérer nok til å rettferdiggjøre et Nasjonalmuseum som blir en festning midt i byen?» spurte undertegnede i herværende publikasjon allerede i februar 2013. Problemet var imidlertid, da som nå, at jeg var for sent ute. Bystyret i Oslo hadde vedtatt museet alt i januar samme år. Og konkurransevinneren var jo kåret enda fem år tidligere, i 2008.
Den gangen, for ti år siden, ble det ikke mye til diskusjon. Litt fordi det er enklere å forstå konsekvensene når vi faktisk ser bygget i byen, ikke som en tegning på en skjerm. Men også fordi jeg tror vi faktisk har lært en del om arkitektur og byutvikling i løpet av det siste tiåret. I 2008 la juryen for Nasjonalmuseet stor vekt på at huset innordnet seg i høyden, at det var lavere enn rådhuset og Akershus festning. Museumsfolkene var også fornøyde. Arkitektene synes huset så vakkert ut. Og alle som arbeidet med sikkerhet, gned seg jo i hendene: Et hus med metertykke vegger uten vinduer og bare én dør, kunne det bli bedre? Og ingen hadde noe å utsette på den argumentasjonen.
Norgeshistoriens viktigste kulturbygg er en fadese allerede før det er ferdigstilt.
Nå vet vi bedre. Operaen åpnet jo i 2008, samme år som vinneren ble kåret på Vestbanen, og satte en ny standard for offentlige bygg. Og arbeidene i Fjordbyen og Vulkan, Torggata og Kvadraturen og en rekke andre steder viser at Oslo er på rett kurs når det gjelder å skape en by som er finere å gå eller sykle rundt i enn å se på fra et flyvindu eller et båtdekk ute i fjorden.
Det positive med debatten som nå pågår, er at folk flest virkelig virker å være i stand til å gjenkjenne et elendig hus når de får det gnidd rett i trynet.
Dette gledelige faktum løser selvsagt ikke det store problemet alle nå er oppmerksomme på, nemlig at Norgeshistoriens viktigste kulturbygg er en fadese allerede før det er ferdigstilt. Det er likevel et sunt sinne, siden det bereder veien for fremtidige endringer. For selv om det nettopp kan se ut som det nye nasjonalmuseet nettopp er hugget i sten, er jo ikke det tilfelle. Arkitektur er ganske plastiske greier, og hvis viljen er der, er det ikke så vanskelig å gjøre om på.
Det tilhører sjeldenhetene å utlyse en arkitektkonkurranse for transformasjon av et bygg som ikke er ferdig ennå, men i akkurat dette tilfellet er det egentlig ikke noe å vente på. Det beste jeg kan si om den arkitekturen som er valgt på Vestbanen, er at den er en så massiv bergknatt av et hus at den virkelig utgjør et perfekt utgangspunkt for ombygging.
Og da kan det jo plutselig bli utrolig kult. Se for dere museet pepret med vinduer, med nye trapper opp på taket, nye veier som sprenger seg gjennom kvartalet. Et helt nytt sjikt av arkitektur som legger seg på det originale huset som står igjen under som en slags halvt innebygget urstruktur fra fordums tid, bygget om og bearbeidet for en levende by.
Så, til tegnebrettet med dere, alle arkitekturstudenter. Denne oppgaven kommer til å komme, forhåpentligvis før og ikke siden.