I forrige uke ble det arrangert en visning av Vibeke Løkkebergs film Abort (1971) med påfølgende debatt i Fritt Ords lokaler i Oslo. Abort var den første filmen Løkkeberg regisserte, og et skarpt innlegg i datidens debatt om kvinners rett til selvbestemt abort. Som en samfunnsengasjert, klassebevisst dokumentarfilm med innslag av dramatisering, er den også filmatisk interessant i lys av Løkkebergs senere verker.
---
Vibeke Løkkeberg
Filmskaper, skuespiller og forfatter (f. 1945).
Har blant annet regissert spillefilmene Åpenbaringen (1977), Løperjenten (1981), Hud (1986), Måker (1991) og Der gudene er døde (1993).
Mottok Filmkritikerprisen i 1982 for Løperjenten.
Ble i 2015 hedret med Amandakomiteens Ærespris.
---
For inntil et år siden ville det aldri ha falt meg inn å gå på et slikt arrangement. Jeg hadde aldri sett noen av filmene til Løkkeberg, og i den grad hun eksisterte for meg som kunstner, var det som sluttpoenget i en nasjonal vits «alle» tilsynelatende var innforståtte med. En vits om hvor pretensiøs og ubehjelpelig og flau norsk film var på 1970- og 80-tallet. En vits om flagrete kunstnerkvinner og divaer for store for lille Norge. En vits det ikke fantes noen grunn til å oppsøke frivillig.
Men for et års tiden siden skjedde det altså noe. Da ble jeg oppfordret – av et menneske med langt mer filmkunnskap enn jeg selv har – til å bli med på en visning av Løkkebergs film Åpenbaringen fra 1977, noe jeg litt motvillig gikk med på. Det ble … vel, en åpenbaring. Alle fordommene mine ble tilbakevist.
Åpenbaringen handler om den middelaldrende kvinnen Inger, som etter å ha vært husmor hele sitt voksne liv forsøker å finne nye livsmening utenfor hjemmet, bare for å få erfare hvor kvinneundertrykkende vi har innrettet samfunnet på et strukturelt så vel som mellommenneskelig plan. Filmen er et kunstnerisk ambisiøst og politisk radikalt verk med en utpreget eksistensiell følsomhet. Jeg gikk ut av kinosalen med et stort Wow! dirrende i kroppen.
Med en blanding av skamfullhet over min egen forutinntatthet og den oppspilte forventningen man kan føle når man oppdager et nytt kunstnerskap, forsøkte jeg å orientere meg i Løkkebergs produksjon og mottagelsen av den. Da oppdaget jeg to ting.
For det første at oppvåkningen min kunne blitt langt mindre brå hvis jeg bare hadde fulgt litt bedre med de siste årene, at den (medie) fortellingen som jeg så ukritisk hadde tatt til meg, ikke er den eneste fortellingen om Løkkeberg. I en annen fortelling er Løkkeberg en internasjonalt anerkjent filmskaper – som fikk kommersiell kinodistribusjon i USA og ble vist på filmfestivalen i Cannes – gjennom 1970- og 80-tallet. Men som her hjemme ble «sjikanert i en sexistisk offentlighet inntil det ble umulig for henne å fortsette som filmskaper», som den faglitterære forfatteren og kritikeren Wenche Larsen formulerte det i en artikkel i fjor.
Denne fortellingen er igjen del av en større fortelling om hvordan kvinnelige filmskapere er blitt marginalisert eller skrevet ut av den norske filmhistorien, ifølge filmforskeren Johanne Kielland Servoll, som arbeider med en biografi om Vibeke Løkkeberg. Hvis man vil ha et eksempel på hvor seiglivede fordommene mot Løkkebergs filmer og person er, også blant presumptivt kompetente folk, kan man lese denne teksten der Kielland Servoll plukker fra hverandre medienes (svært begrensede) dekning da Løkkeberg i 2015 mottok Amandas ærespris.
Den andre tingen jeg oppdaget, er hvor vanskelig det er å gjøre seg opp sin egen mening om Løkkebergs filmer, for de svært vanskelig å få sett. Den eneste av langfilmene Løkkeberg har regissert som er tilgjengelig for hjemlån i biblioteksystemet, er Løperjenten fra 1981. Løperjenten skildrer livet innad i en familie i Bergen i den umiddelbare etterkrigstiden sett fra den syv år gamle datteren Kamillas perspektiv. Filmen er mer konvensjonell enn Åpenbaringen, men et rått og vakkert blikk inn i begjærs- og pengeøkonomien som sliter den lille familien i stykker. Og den står på UNESCOs liste over de femten mest betydningsfulle filmene fra Norge.
Den andre tingen jeg oppdaget, er hvor vanskelig det er å gjøre seg opp sin egen mening om Løkkebergs filmer, for de svært vanskelig å få sett.
Skal man få sett noe særlig mer av det Løkkeberg selv har regissert, er man enten nødt til å troppe opp på Nasjonalbiblioteket og se det der. Eller man er nødt til å befinne seg i riktig by til riktig tid når en av Løkkebergs filmer settes opp. Man måtte for eksempel ha vært i Oslo i forrige uke og fått med seg Abort, eller man måtte ha vært i samme by i 2015 da Cinemateket hadde en større retrospektiv visningsserie.
Antagelig er det en ikke ubetydelig teknologisk faktor i spill her, men for en som til vanlig har sitt virke i litteraturfeltet, oppleves likevel denne utilgjengeligheten – og etter hva jeg forstår gjelder den langt flere filmskapere enn bare Løkkeberg – som lettere absurd. Med tanke på hvor mye offentlige penger som går inn i norsk filmproduksjon, skulle man tro at det var et poeng å sikre enkel tilgang på filmene for publikum også etter at de er tatt av kinoplakaten.
Norske forfattere og kritikere har hele den nasjonale litteraturarven tilgjengelig gjennom bibliotekene – hvordan er det meningen at filmfeltet skal ha et levende, engasjert forhold til egen tradisjon når det knapt er mulig å få sett en så omdiskutert film som for eksempel Løkkebergs Hud (1986)? Hvordan er det meningen at nye generasjoner av filmskapere skal kunne oppsøke andre måter å tenke om film på enn akkurat de som til enhver tid er rådende her i landet, når de i praksis er avskåret fra den nasjonale filmhistorien?
22. januar 2020 fyller Vibeke Løkkeberg 75 år. Det er vel ikke helt god stil å bruke andres bursdag som en anledning til å ønske seg noe selv, men jeg gjør det likevel: Jeg ønsker meg at Løkkebergs langfilmer ble enkelt tilgjengelig for den interesserte seer. Jeg trenger fortsatt å få sett Hud, Måker (1991) og Der gudene er døde (1993). Og ikke minst vil jeg gjerne ha et gjensyn med Åpenbaringen.