«Jeg sier ikke at hun ikke er pen!» skriker Crystal La Beija , dragartist og deltaker i en skjønnhetskonkurranse på Manhattan .
Det er slutten av sekstitallet. LaBeijas ansikt er sminket litt lysere enn huden hennes, men leppene er malt rosa og øyelokkene er isblå. Hodet er dekket av en høy parykk, som krones med nettopp en glitrende krone. Hun er forbanna.
«Jeg sier at hun ikke var pen i kveld!» forsetter hun. Hun tramper vekk fra både filmkamera og den hoiende mengden dragartister, som forgjeves forsøker å overdøve utskjellingen hennes.
Dette er en av de mest ikoniske filmscenene i skeiv kultur, og stammer fra The Queen, en indiedokumentar fra 1968. «The Mother of all Drag documentaries», skrev New York Times i 2018. Men dokumentaren er ikke bare en stolpe i LHBT-kulturen. Den fungerer som et tidsvitne, en bruksanvisning for popkulturen og et dypdykk inn i hodet til marginaliserte mennesker.
Utbruddet er vakkert og sårt. LaBeija, skrikende på gata, iført sine beste juveler, vekker følelser som det er umulig å forstå uten følgende kontekst: The Queen handler om dragmiljøet i New York, og fokuserer på konflikten mellom de hvite dragartistene, som organiserer ball og konkurranser, og de svarte dragartistene, som deltar på nåde, og sjeldent vinner. La Beija er en av filmens hovedkarakterer og dens mest gripende anti-heltinne. Hun ser på seg selv som den soleklare vinneren av skjønnhetskonkurransen , men dommerne vil det annerledes. Førstepremien går til Harlow, en yngre, hvit dronning. Derav utbruddet.
«Du viser dine true colors, og det er ikke pent!» sier en av arrangørene.
«Jeg har en rett til å vise mine alle mine colors!» svarer La Beija .
Men heldigvis vant hun ikke førstepremien den kvelden. LaBeija slo seg sammen med andre svarte dragartister som var lei av at vinneren alltid ble den med lysest hud, og formet den moderne ballscenen i New York.
Ballene var store fester som ble holdt i kjellerlokaler på Manhattan, i Brooklyn og Harlem. Hovedelementene fra en hvilken som helst fest var med: musikk, alkohol, diskokuler og dans. Skillet mellom et ball og en nattklubb lå i den arrangerte konkurransen. For den som var modig nok til å bevege seg over gulvet med høylytte og fingerviftende publikummere på hver side, ble ballene ofte midtpunktet i livene deres. De sydde og stjal klær, prostituerte seg for penger til fløyel og «voguet» med en slående inderlighet, i håp om å bli den som stakk av med trofeet på slutten av kvelden.
En annen dokumentar, Jennie Levingstons Paris Is Burning fra 1990, skildrer ballene og miljøet rundt. Deltakerne kledde seg opp for å passe inn i kategorien de helst ville vinne – administrerende direktør, supermodell, soldat, ungjente med akademisk stipend på vei til en av USAs Ivy League-universiteter – bare fantasien satte grenser for det som tidvis var merkelig spesifikke kategorier.
Men ballene ikke er LaBeijas oppfinnelse. De oppstod heller ikke på 80-tallet, selv om det var da ballmiljøet blomstret, samtidig som Aids-krisen tok livet til menneskene i det. Siden 1920-tallet har ballene vært et verktøy for fattige, hvite, svarte, homofile, transpersoner og immigranter, brukt til å bevise at de passet inn i den verdenen de mente seg utestengt fra.
Dragdronningen Dorian Corey beskriver best ballenes funksjon, i Paris is Burning:
«I det virkelige liv får du ikke sjefsstilling uten utdanning og mulighet. Men grunnen til at du ikke er en sjef, skyldes bare din sosiale posisjon i livet. Svarte folk har vanskeligheter for å komme seg opp og frem. Og de som klarer det, er vanligvis heterofile. I et ball kan du være hva du vil.»
Mer enn en drømmeverden hvor man kunne ta på seg dress og leke Wall Street-mekler for en kveld, var selve handlingen, å kle seg i klær som aldri var ment for deg, en politisk protest. «You may not be an executive, but you can look like one», sa den karismatiske Corey. Ved å bevise at de, det store DE, samfunnet for øvrig, menneskene med makt utenfor ballets fire vegger, tar feil om deg. Selvfølgelig kan du se ut som en sjef, en universitetsstudent, en superstjerne, en kvinne, og i forlengelse av det: Du kan være en. Den eneste forskjellen på deg og dem, er at du aldri fikk sjansen.
Den eneste forskjellen på deg og dem, er at du aldri fikk sjansen.
Ballscenen var et miljø under konstant utvikling, full av unge mennesker med nye ideer og store ambisjoner. Vouging, danseformen popularisert i Madonna-videoen med samme navn oppstod her. Det gjorde også uttrykk som «yas», «sickening » og «shade», for å nevne noen. Listen over ordene som hadde sitt opphav i ball og LHTB-miljøet, som du kan snuble over i en vanlig Twitter-scroll, er lang. Det finnes knapt deler av populærkulturen i dag som er upåvirkert av ballscenen Lady Gaga, Beyonce og Rihanna er blant dem som har LHBT-kulturen å takke for mye av sitt musikalske uttrykk. Ryan Murphys storserie Glee inkluderte homofile karakterer, men selv uten dem går det en direkte linje fra mørke kjellere i New York til seriens ironi, campy uttrykk og kostymer. Årets mest grenseoverskridende HBO-produksjon, Euphoria, består av både transpersoner og homofile karakterer, men tenåringsjentenes strass-steiner rundt øynene, rosa pelser og latex-korsetter, er en er et nikk til den overdrevne og seksuelle dragestetikken.
Dette, i svært røffe og ufullstendige trekk, er de kulturelle grunnsteinene i den enorme kommersielle pengemaskinen RuPaul's Drag Race.
Reality-serien er en slags blanding av Project Runway, Americas Next Top Model og en lokal talentkonkurranse. Den er blant Netflix' mest sette, og hvert år drar deltakerne i den aktuelle sesongen på verdensomfattende turneer, ofte til utsolgte konserthus. Produksjonsselskapet bak serien har skapt DragCon, ikke så ulikt ComiCon, hvor fans kler seg opp i sine beste, flerfargede parykker og står timevis i kø for å få et øyeblikk sammen med dragartisten de liker best. Møtet koster mellom 200 og 800 kroner per dragartist, og fansen betaler gladelig.
Det hele startet i 2009. RuPaul Charles, en camp-skuespiller, club-kid, drag queen og selverklært «supermodel of the world», pitchet ideen om en reality-konkurranse for dragartister til flere TV selskaper. Nisjekanalen Logo-TV var den eneste som sa ja. Dronninger fra hele landet meldte seg på, og over ni episoder konkurrerte ni mennesker om tittelen «Americas Next Drag Superstar», samt en pengepremie på 25 000 dollar.
Serien ble ingen umiddelbar suksess. Sakte, men sikkert, vokste budsjettet. De fikk finere, profesjonelt belyst arbeidsrom. RuPaul selv ga ut selvhjelpsbøker, startet en podkast og lanserte YouTube-kanalen WoW-presents, hvor de mest populære dronningene fikk alt fra matlagingsprogrammet til dokumentarserier.
Det som tidligere var en sjarmerende, men rølpete produksjon, ble en kommersiell storserie. Gjestedommerne gikk fra obskure sladderspaltister til Ariana Grande og ikoner i den skeive kulturen som Lady Gaga og John Waters. Pengepremien økte til 100 000 dollar, og finalen ble filmet foran en fullsatt teatersal. Alle fra Alexandria Ocasio-Cortez til Kris Jenner fulgte med på RuPaul's Drag Race. I alle fall virket det slik.
Nå har franchisen beveget seg over Atlanteren. I forrige uke ble den første episoden av RuPaul's Drag Race UK tilgjengelig på BBC. Med britiske dronninger, britiske gjestedommere og kjendiser er Rupaul Charles iferd med å bli godt kjent også utenfor USA.
Alle fra Alexandria Ocasio-Cortez til Kris Jenner fulgte med på RuPauls Drag Race. I alle fall virket det slik.
Med større fanbase, har deltakerne måttet stå i tøffe stormer. Drapstrusler og hets har gått spesielt hardt utover deltakerne som har provosert seerne. De som legges for hat har dette til felles: de er svarte og høylytte, med en enorm, nesten urokkelig tro på eget talent og de beklager sjelden egen oppførsel.
Hat mot reality-deltakere er selvsagt ikke unikt for RuPaul's Drag Race, tvert imot er det en av sjangerens uskrevne regler. Serier som Real Housewives of Beverly Hills og Svenske Hollywoodfruer drives frem med premisset om at det er deilig å ha noen å hate. Men til forskjell fra deltakerne i disse programmene, oppfyller dragdronningen først sin rolle når arbeidet hennes er i Crystal LaBeijas ånd: frekt, provoserende, grenseoverskridende på kanten til ubehagelig, vulgært og dramatisk. Hva skjer når mennesker som skal gjøre karriere av å provosere, skremmes til å være lett fordøyelige?
Fanbasen til RuPaul's Drag Race består ikke lenger bare av LHBT-miljøet. I april gjestet noen av de mest populære deltakerne Oslo. Folketeateret var fylt opp med barn, unge tenåringsjenter spesielt, med støttende foreldre på slep. Tenåringsjenter har hatt sin egen kamp i kulturen – filmer og musikk som lages for dem blir ofte vurdert som lavpannet og dårlig, se bare det enorme hatet som ble rettet mot Justin Bieber da han først startet karrieren med luggen foran øynene. Likevel er det ikke til å stikke under stol at protestkampen – for enormt marginaliserte grupper, som sexarbeidere, svarte, homofile, lesbiske, transpersoner, latnix (kjønnsnøytralt ord for folk med latinsk bakgrunn), innvandrere, og gjerne flere av dem i samme person – ser annerledes ut når den skal nå lommeboka til heterofile fjortenåringer fra Norge.
I 2018 var den kontroversielle kunstneren og dragutøveren The Vixen deltaker i tiende sesong av RuPaul's Drag Race. Fra før var hun en kjent aktivist i Chicagos LHBT-miljø, og hadde for vane å brenne kors under forestillingene sine og å gå på scenen kun iført rasistiske uttrykk skrevet med svart maling. Hun var også initiativtakeren bak «Black Girl Magic», et klubbkonsept som skapte harme, da det kun var for svarte dragartister, i det kritikerne mente var en post-rasistisk verden. «Jeg gjør politisk kunst og protestopptredener», sa hun da de andre deltakerne lurte på hva slags dragqueen hun var. Hun var frekk, morsom og vakker, men alltid med en grunnleggende tilstedeværelse av raseri, politikk og protest.
The Vixen var sterkt mislikt av fansen. Hun havnet konstant i konflikt med de andre deltakerne, og vek aldri tilbake fra en krangel. Og kanskje ble det for mye at et reality-program skulle handle om politivold, fengselstatistikk og rasistisk motivert vold. Kanskje måtte den aktivistiske delen av drag vike, nå som kvinneklærne i seg selv ikke lenger utgjorde en protest.
The Vixens forhold til RuPaul selv eskalerte i en tv-sendt og nedklippet krangel.
Kanskje måtte den aktivistiske delen av drag vike, nå som kvinneklærne i seg selv ikke lenger utgjorde en protest.
«Jeg har blitt diskriminert av hvite folk for å være for svart, av svarte folk for å være for homo, og av homofile for å være for feminin. Men lot jeg det stoppe meg? Nei!», sier RuPaul etter at The Vixen anklager serien for å ikke gå hardere ut mot rasisme mot svarte og latnix-deltakere. Slutt å mase, med andre ord.
The Vixen forlot serien stemplet som for sint og sutrete. Etter mengder med dødstrusler og hatmeldinger, måtte hun ta flere pauser fra sosiale medier. Tilfellet er større enn henne selv: Det viser at dragartister som drives av å protestere på status quo ikke passer inn i RuPauls filosofi, hvor alt handler om positiv innstilling, og den som jobber hardest kommer seg opp og frem.
Det kan ikke være noen tvil om at RuPaul er revolusjonerende, viktig TV. Noen av seriens mer politiske øyeblikk skjer i takling-head format, hvor deltakere gråt er over familiemedlemmer som avviser dem, innrømmer at de er trans, at de er smittet av HIV , de snakker om vonde seksuelle opplevelser eller grusomme opphold på religiøse leire hvor seksualiteten deres skulle tuktes ut.
Programmet har bidratt til en normalisering av LHBT-miljøet, og vært en håpets fakkel for alle som ikke føler seg trygge nok til å utøve eget kjønnsuttrykk og egen seksualitet. I tillegg har serien bidratt med utdanning, og gitt obskure, skeive skatter som ball, skuespilleren Divine og lipsyncing en ny, kommersiell vår. Mennesker som ellers ville ha vært avhengige av generøs tips for å betale husleia, sitter nå på første rad under New York Fashion Week, eller preger forsiden av «Vogue».
Problemet er ikke at tenåringsjenter, tenåringsgutter, streite, hvite eller andre grupperinger, streamer en time med drama, humor og mote. Det er et gode at fans fra hele verden velger å dra på konsertarenaer, kjøper t-skjorter og album, og på den måten bidrar til å holde dragkunsten i live. Protestbevegelser for marginaliserte trenger støtte utenfra.
Problemet er at det som gikk fra å være et friområde for de sinte, de fyrrige og drittlei menneskene som både ble og blir utsatt for systematisk diskriminering, nå blir straffet for å uttrykke den samme aktivismen som gjorde RuPauls Drag Race mulig. Drapstallene blant transkvinner er fremdeles høye i USA, og i Norge finnes deprimerende tall på vold mot sexarbeidere. Selv om LHBT-saken i Norge har kommet langt, eksisterer det fremdeles et behov for en protestbevegelse med tenner.