Kunst

Besøkstid

Signe Marie Andersen lader livets reiser med mening.

---

Anmeldelse

Signe Marie Andersen

Visitors

Galleri Riis, Oslo

22. august – 15. september

---

Rett innenfor dørene til utstillingen Visitors, dras blikket videre innover en lys gang som jeg tror er i Det hvite hus. Fotografiet Exits er montert fra gulv til tak, slik at inngangen til Galleri Riis fortsetter inn i bildet.

En dame med hund.

Signe Marie Andersens utstilling omfatter store motivspenn uten å miste festet i et her og nå. Kort fortalt er hun på en personlig, men universell reise gjennom livet i Norge og Europa.

Bildene er selvfølgelige og fablende, som hun står utenfor og kikker inn på tilværelsen og forsøker å finne mening og innhold i det vi omgås. Noen ganger er hun også rent faktisk utenfor et vindu og ser inn. Eller hun er innenfor på kafé, i vinkjeller eller øl-stue og fanger tablåene hun befinner seg i, og man undres; hvem er hun gamle damen med hund?

Det tok litt tid å fatte det som ikke synes i fotografiene, nemlig Andersens usynlige nærvær i samtlige, som gjør at hun kobler oss på og vi blir henne for et øyeblikk. Hverdagsmotiver i offentlige rom gis nytt liv og lades med innhold som etterhvert utspiller seg ikke bare mellom bildene i gallerirommet, men også senere utenfor i det virkelige livet. For er det en ting hun får til veldig bra, så er det å se, og dermed i neste trekk få meg til å se etter, også etter at jeg har forlatt utstillingen.

På stasjonen.

Alt mørket rundt, suget innover mot mer mørke, tvers over dunkle hull, der togsporene finnes et sted mellom søylene i betong, og alle perrongene på Bruxelles Central, dras jeg ubehjelpelig mot det store intet.

Jeg står foran verket som deler navn med togstasjonen i Belgia og tenker naturligvis på døden og makten bak arkitekturen. Sånn må det være å komme som flyktning til festning Europa.