I gangen til en DJ-venn sto det alltid en brun koffert. «Det er julebordkofferten», forklarte han kort. Som et slags førstehjelpskrin eller hjertestarter, alltid klar til uttrykning, ventet den bare på november og desember. Rede til å kickstarte selv det mest blodfattige dansegulv med velkjente låter fra 60-, 70-, 80-, 90- og 00-tallet, ispedd de beste fra VG-lista. Party-knüller, som det så lekkert heter på tysk. Det var ingen glede å spore i hans røst, men jeg syntes det var en fin idé.
November og desember er månedene da vi lar våre musikalske preferanser og kjepphester seile sin egen sjø. Månedene da vi uten å mukke slipper Bing Crosby og Wham! inn i våre øreganger. Betaler en raus slant for å se Kjetil Rolness kle seg ut som en blanding av Liberace og sen-Elvis. Julekonserter i kirker som resten av året knapt varmes opp. Neil Young? Hva har vel han med julen å gjøre? Det handler selvfølgelig om tradisjoner. Tradisjoner som, på tross av sitt ofte platte kunstneriske innhold, inkluderer og byr på samhold og -vær gjennom denne mørkeste av tider.
Min erfaring som julebord-DJ er at folk på firmafest er, om ikke bedre, så i alle fall litt kjedeligere enn sitt rykte.
Kantineregler. Jeg burde sikkert skrevet et misantropisk kåseri om dette. Om julebordenes grimme ansikt. Om folk flest som brenner av alt krutt i å dumme seg ut foran sjefer og kollegaer. Fyll, sex og nakenhet. Jeg har vært der. Som edru flue på lettveggen, dandert bak et vinglete bord i en sørgelig dekorert kantine. Med min egen julebordkoffert trygt i nærheten, klar for en sømløs overgang mellom «Le Freak» og «Get Lucky».
Men det ville vært å lyve, for min erfaring som julebord-DJ er at folk på firmafest er, om ikke bedre, så i alle fall litt kjedeligere enn sitt rykte. Nakenhet har jeg fortsatt til gode å oppleve.
Det finnes uskrevne regler for DJ-yrket. Helst skal man pløye nye marker, gi publikum noe de ikke visste de ville ha. Bryskt avvise låtforespørsler. Spille ukjente gullkorn eller ferske låter rett fra vinylpressen. Integritet. Kjærlighet til musikken. På julebord er disse standardene selve oppskriften på å ødelegge festen.
Her må du gå på akkord med din stolt opparbeidede musikksmak, og din beste kilde til intel i felten er bedriftens mest utadvendte selger. Hen som allerede under første låt slenger opp et grelt Iphone-etui og viser deg Spotify-listen med låtene de ansatte danset til på høst-kickoff. Følg den, og du er helt trygg. Musikkmisjoneringen kan du ta deg av de ti andre månedene i året.
Dans til musikken! Julebordfolket liker en god oppfordring. Låter med titler som «Don't Stop till You Get Enough», «Let's Groove», «Drop It Like It's Hot», eller den mer uanstendige «It's gettin hot in here (so hot) / So take off all your clothes», trigger umiddelbar respons.
Det høres enkelt ut, og kanskje er det det. Finne et minste felles multiplum, en musikalsk Rema-pose med låter absolutt alle kjenner til, og la de gode og trauste vibbene bre om seg. Stikkord: Gjenkjennelighet, tradisjoner og faste holdepunkter.
Det er altfor lett å klage over folk flests middelmådige musikksmak i førjulen. Er man virkelig så allergisk mot lett ostete crooning, kulturverksted-føling eller en real hit-låt på julebordet, kan man jo alltids håpe på at nye, spennende tradisjoner er underveis. I verste fall ty til egne høretelefoner for en rensende lyddusj.
Månedene frem til nyttår minner oss om musikkens iboende sosiale funksjon, dens evne til å kommunisere gjennom sang, dans og felles opplevelser. Glidemiddel og katalysator. Det er til å bli varm om hjertet av. Og om ikke annet, har jeg i hvert fall lært at Bernard Edwards' basslinje på «We Are Family» er tidenes desidert kuleste.