Oslo trenger en konsertarena med vannsklie og eksotiske planter, skriver Brand Barstein.

Tøyen har Botanisk hage. Tøyen har (foreløpig) Munchmuseet. Og Tøyen har musikkassosiasjon via Øyafestivalen. Det Tøyen, denne stadig presumptivt løftede bydelen, eller Oslo generelt, ikke har, er en god konsertarena.

For i stedet for å måtte trekke ut på en buss drevet av noen tonn regnskog for å se verdens største artister i en Windows 95-grå lagerhall, hvor lyden er alle andre steder enn der den skal være, hva med noe helt annet?

Jeg har et forslag, og siden jeg har lest min andel offentlige utredninger vet jeg at alle forslag med respekt for seg selv har et eget, fengende navn. Jeg har valgt å kalle mitt forslag for Sommerspaltistens utopiske Tøyen-tanke (SsuT-t).

SsuT-t sitt mål er å oppfylle hovedstadens implisitte ønske om å være et musikk-, teknologi- og ølmekka. Med planter. Og vannsklie. Hør bare:

I Las Vegas og London planlegger utbyggerselskapet MSG en enorm glasskule av et konsertlokale, som tar 18 000 mennesker og har verdens største digitale skjermflater som følger kuleformen helt til toppen. Det er – etter grundig research av selskapets Twitter-konto – «Fremtidens konsertlokale», hvor publikum tar del i en 360˚ «musikkopplevelse», hvor bassen føres under føttene til publikum som dermed «føler musikken» på en «helt ny måte», hvor innovativ lys- og videokunst skaper «en ny verden» for gjestene. De har kanskje til og med nok toaletter.

I England finnes i tillegg The Eden Project, en slags utopi i seg selv, hvor eksotiske trær, planter og andre buskvekster vokser under store domer i et dalsøkk. Også her er det konserter. Som nevnt, Tøyen har Botanisk hage, og det ligger ikke engang i et dalsøkk utenfor allfarvei.

Men det er heller ikke en verdenskjent botanisk hage, enda. SsuT-t ønsker å kombinere og ekspandere det botaniske i hagen til flere drivhuskupler som kretser glasskuppelen, litt som Stonehenge-inspirert avgudsdyrking i en bio-fantastisk drakt. Tøyenbadet, og en ny, vidunderlig vannsklie innlemmes som en naturlig del av SsuT-t-utbyggingsprosessen, hvor publikum regelrett vannsklir inn i planteriket. Gjerne med badering og mikrobrygget øl. Tøyen-cola for dem som kjører.

Og det er vel verdt noen år med total renovasjon av en halv bydel, for å dytte Oslo opp som Europas, nei hvorfor ikke, verdens musikkhovedstad. Og hvor mye vil det egentlig koste å bygge en gigantisk glasskule med tilhørende biodomer på Tøyen?

Etter å ha sett i Palmebladet, tidsskriftet for Botanisk hages venner, et forbund og magasin som naturligvis eksisterer, og etter en rask telefon til forsker Finn Ervik, får jeg bekreftet til min raskt gryende glede at planleggingen av tre bobleformede veksthus i Botanisk hage faktisk er godt underveis. En av vekstboblene skal etter sigende være på rundt 2000 kvadratmeter, med en høyde på 24–25 meter, og med en kostnadsramme på rundt 450 millioner. Altså bare en brøkdel av ambisjonene til SsuT-t.

Ervik er naturlig nok mer opptatt av forskning, mindre om budsjettet til en utopisk glasskulekonsertarena i en biologisk fornøyelsespark, så jeg spør Hege Njaa Aschim, kommunikasjonsdirektør i Statsbygg, som er byggherre for prosjektet.

– Det hadde vært veldig morsomt med noe så fremtidsrettet, sier Njaa Aschim sympatisk etter at jeg har forklart ideen. Jeg gleder meg over at hun ikke avslår ideen fullstendig, men heller tar den til nye høyder:

– Kan du ikke bruke Ola Narr? Der har du jo en fin bakke, sier hun etter at jeg forteller om vannsklieideen. Dette går særdeles bra. Det tar faktisk litt tid før jeg får spurt om hvor mye dette vil koste, og jeg tenker at når SsuT-t er ferdigstilt skal jeg og Njaa Aschim rutsje først ned sklien fra toppen av Ola Narr og en halv kilometer ned til regnskogsbiodomen. Det blir fint.

– Men vi trenger noen å betale, og for oss er det som regel Stortinget eller Regjeringen, sier hun, og for å bevare muligheten for en fremtidig rutsjedate spør jeg ikke om det vil koste mindre enn utbyggingen av Stortinget.

– Men hvor mye vil det koste å bygge alt dette?

– Det er ikke usaklig med minst ti milliarder, sier Njaa Aschim. Altså nesten dobbelt så dyrt som det nye Nasjonalmuseet, men mindre enn hva folk flest vil betale for å slippe å dra til Telenor Arena.

– Sannsynligvis mer.

Fortsatt mindre.

På Tøyen, i det jeg nå anser som en muntlig avtale med Statsbygg for prosjektutredning, må Munchmuseet naturligvis rives for å få plass til bioparken (men det er vel like greit). Det kan fremdeles bli en kule trangt, men det passer ypperlig med byrådets fortettingsprosjekt. Alle vinner. Bortsett fra naboene, som må forholde seg til en gigantisk strobe-opplyst glasskule, hittil ukjente planteallergier og lyden av et overstimulert middelaldrende publikum på en fremtidig Beyoncé-konsert, som sklir hylende forbi jungeltrær inn i et underholdningsmekka. Men for alle andre kan jeg bare forestille meg at SsuT-t vil være et ettertraktet tilskudd til en musikkby uten en verdig musikkarena. Jeg bestiller badering og øreplugger.