Tretten grep og sannheten

På et tidspunkt i Martin Scorseses nye dokumentar Rolling Thunder Revue – A Bob Dylan Story blir poeten Allen Ginsberg intervjuet, alene på en strand i havgapet. Filmen forteller historien om Dylans store 1975-turné med samme navn, og Ginsberg opplyser om at den aller første konserten ble avholdt i Plymouth, Massachusetts.

«Der hvor pilegrimene steg av Mayflower. Som om vi også var pilegrimer, i betydningen søkende, som leter etter nasjonens kongerike, med en annen hensikt», sier beatpoeten kryptisk.

Bakgrunnen.

Etter en utmattende verdensturné i 1966, akkompagnert av The Band, sluttet Dylan å spille konserter. Først i 1974 dro han på ny turné, der han spilte gigantiske konserter på stadioner og store arenaer, nok en gang med The Band som backingorkester. Ekteskapet begynte å skrante, og tidlig i 1975 utga han kjærlighets- og skilsmisseplaten Blood on the Tracks.

«Saigon hadde falt. Folk så ut til å ha mistet overbevisningen om nesten alt,» sier Dylan selv, om den generelle tidsånden da turneen begynte. Scorsese klipper deretter til Richard Nixon: «La oss sette oss som mål for 1976, å fortsette i den amerikanske ånden», sa ekspresidenten, et par år etter at han i 1974 hadde måttet gå av i vanære etter Watergate-skandalen.

Og så, i Greenwich Village i New York: «Det gikk rykter om at den inspirerte Dylan var tilbake, og samlet troppene.» Igjen i Allen Ginsbergs ord. Dylan samlet en haug med venner fra musikkscenen, fra folkhelter som Ramblin' Jack Elliott til glamgitaristen Mick Ronson, sistnevnte mest kjent for sitt samarbeid med David Bowie. Turneen fikk navnet Rolling Thunder Revue, og i motsetning til året før, skulle spillestedene denne gangen være små og intime.

Pilegrimer.

Første stopp var altså stedet der Mayflower kastet anker i 1620. Pilegrimene etablerte seg i den nye verden, og inngikk det de selv oppfattet som en pakt med Gud. En av de religiøse lederne i Plymouth var pastoren John Winthrop, som blant annet fremholdt at skriftstedet Mattheus 5:14 omhandlet pilegrimene selv: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under et kar, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la lyset deres skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør.» Denne tolkningen, der amerikanerne har rollen som Guds utvalgte folk, har med jevne mellomrom dukket opp som politisk argument i hundreårene siden, og er en del av den religiøst-politiske selvoppfattelsen i deler av befolkningen.

Dylan lekte med historien om pilegrimene allerede i 1965, på den surrealistiske snakkebluesen «Bob Dylans 115th Dream», der sangens jeg-person ankommer USA på Mayflower i følge med «Captain Arab», altså en figur i slekt med kaptein Ahab i det skjønnlitterære nasjonaleposet Moby Dick. Dylan synger:

I think I’ll call it America, I said as we hit land

I took a deep breath, I fell down, I could not stand

Captain Arab he starting writing out some deeds

He said let’s build us a fort and start buying the place with beads

Just then a cop come down the street crazy as a loon

They throws us all in jail for carryin’ harpoons

I 1975 fortsatte han å grave i USAs historie. Rolling Thunder Revue var inspirert av 1800-tallets vaudevilleshow, der en gruppe utøvere innen flere underholdningssjangere reiste rundt sammen, og hver forestilling besto av en rekke forskjellige innslag. Henvisningen til pilegrimene i Plymouth gjør at flere nye spørsmål dukker opp, mens Dylan – hvitmalt i ansiktet, med vanvittig intenst blikk og enorm kraft i vokalprestasjonene, med Joan Baez ved sin side og Mick Ronsons gitarsoloer bak seg – synger protestklassikere som «The Lonesome Death of Hattie Carroll» og nye perler som «Romance in Durango» og «One More Cup of Coffee».

Hva er det egentlige USA? Hvem eier nasjonens historie? Hvem er best egnet til å fortelle den?

Den amerikanske skammen er en sentral del av Scorseses gjengivelse av Rolling Thunder Revue. Turneen svinger innom arrangementer i regi av USAs urbefolkning, og Dylan opptrer med gitaren. Etter hvert blir den afroamerikanske mellomvektsmesteren Rubin «Hurricane» Carter en del av fortellingen. Carter sonet en fengselsdom for trippeldrap, etter å ha blitt dømt på svært tvilsomt grunnlag. Dylan besøkte ham i fengselet, og skrev mesterverket «Hurricane» til forsvar for bokseren. Ved siden av en bitende kritikk av det rasistiske rettsvesenet, inneholder sangen skjønnmalende skildringer av Carter – som ble frikjent i 1985 – selv.

Hammer og sverd.

Mye er blitt sagt om Scorseses oppskrift i denne filmen, der en knivsodd fiksjon er blitt spedd i dokumentaren ved leilighet. Sharon Stone var for eksempel aldri en del av Rolling Thunder Revue, selv om det fremstår slik i filmen. Flere av personene som intervjues, eksisterte aldri i virkeligheten.

Men ingenting er mer skremmende enn å se Bob Dylan i whiteface, med en gal manns øyne og en sigøynerfiolin fra evigheten i bakgrunnen, syngende de gamle setningene fra protestvisa «A Hard Rain's A-Gonna Fall»:

I saw a black branch with blood that was dripping

I saw a room full of men with their hammers a-bleeding

I saw ten thousand talkers whose tongues were all broken

I saw guns and sharp swords in the hands of young children

Alt dette gjør Rolling Thunder Revue til en usedvanlig sann historie om USA, fortalt gjennom sangene og konsertene til Bob Dylan i 1975. For også den offisielle, nedskrevne historien om nasjonen er full av løgner, halvsannheter og tvilsomme påfunn.

Marius Lien

redaksjonssjef i fotballtidsskriftet Josimar. Tidligere journalist i Morgenbladet. Religionshistoriker og forfatter.