Tvilsom objektsikring

I anmeldelsen av Bølgen for tre år siden påsto jeg at filmens skapere hadde maktet å drepe en hel sjanger i sitt forsøk på å gjøre den depraverte og hollywoodskapte katastrofefilmen både velmenende og hederlig.

Når nå oppfølgeren Skjelvet er klar, er det kanskje mer presist å si at manusforfatterne John Kåre Raake og Harald Rosenløw Eeg samt produsent Martin Sundland har unnfanget en helt ny sjanger: Ødeleggelsesdramaet, en blanding av sosialrealisme og katastrofeeskapisme. Om det blir en internasjonal trend, er derimot mer tvilsomt.

Ødeleggelsesdramaet kjennetegnes ved en erkenorsk øvelse der vi erkjenner og fordømmer lidelse og ødeleggelse, samtidig som vi hygger oss med – og drar nytte av – den. Filmsjangeren er med andre ord skapt for en opinion som hver dag forsøker å gape over det tilsynelatende enorme paradokset å både være oljeprofitør og progressiv klimaforkjemper.

Helt i traumer. I Bølgen var lettsindig ulykkesporno og alvorstung medfølelse to sider av samme sak. I Skjelvet åpner filmen med selve legemliggjøringen av denne tilsynelatende umulige koblingen: Fredrik Skavlan. Med ansiktet i bekymrede og sorgtunge folder utbroderer han lidelsene som ble skapt av monsterbølgen i Geiranger året før. Flere hundre drept, mangelfull beredskap, enorme ødeleggelser. Så introduserer han folkehelten. Mannen som varslet om flomfaren, reddet mange og nå løfter seertallene i været: Geologen Kristian Eikjord (Kristoffer Joner). Den påfølgende applausen i studio blir så voldsom at filmskaperne sparer oss for å gjengi den i full styrke og lengde.

De klipper i stedet tre år fremover i tid til trange vestlandske fjordarmer, der Kristians 12-årige datter er på vei fra Oslo for å besøke faren. Til tross for Skavlan-hyllesten går det ikke så bra med ham nå. Uflidd, aleneboende i familiehuset og med adferd som ligner mistenkelig på en PTSD-diagnose, bruker han tiden på å saumfare mediene og seg selv etter bevis på at han kunne gjort mer for å redde liv. Det er ikke plass til kone og barn lenger. Soverommene oppe er gjort om til et slags mausoleum over ulykken, komplett med kart, avisutklipp, diagrammer og fotografier hengt opp på veggene. «Dette går ikke», sier han til datteren, og sender henne i retur.

Når han kort tid senere følger etter henne til Oslo, er det betegnende nok ikke først og fremst for å reparere forholdet til barna og ekteskapet med Idun (Ane Dahl Torp), men for å redde Oslo og dens innbyggere.

Kristian har fått et brev fra en avdød kollega med urovekkende indikasjoner på at et jordskjelv er i emning i Oslo-feltet. Så følger sekvenser vi kjenner fra Bølgen. Kristian som febrilsk forsøker å få folk til å se alvoret. Og eksperter som kaller ham krisemaksimerende og antar at han ikke er ved sine fulle fem. Siden ingen i verdenshistorien har klart å forutsi et jordskjelv, er det vanskelig for oss å unngå å sympatisere med skeptikerne, så arrogante og lite lydhøre de enn måtte fremstå. I en spesielt merkelig scene har Kristian hentet ut en geologisk prøve fra taket av Oslofjordtunnelen. Steinbiten faller på bakken og knuser, som om de råtne bergartene i Oslo-feltet i seg selv var et varsku om kommende jordskjelv.

Hva vil de? I motsetning til den hollywoodske katastrofefilmen, åpner den mer høytidelige norske søstersjangeren i liten grad for fnising. Skjelvet er oppsiktsvekkende blottet for humor. Man kan få følelsen av at filmen skal oppleves i en tilstand av andakt, som en slags minnegudstjeneste som pågår parallelt med hendelsene man minnes. Kan det da kalles underholdning?

Når Skjelvet endelig kommer, raser bygninger sammen som korthus. Postgirobygget tar en «World Trade Center». Oslo er forvandlet til en utbombet slagmark der hundrevis av uvitende og uskyldige innbyggere dør. Og i toppen av Oslo Plaza befinner både Kristians kone og datter seg. Det hele er imponerende realistisk. I en lang og fysisk utmattende sekvens skråner toppetasjen så mye at alt som ikke klarer å holde seg fast, styrter i avgrunnen. Det er spennende, men også ubehagelig på en svært lite tilfredsstillende måte. Hva vil filmskaperne med å fremstille all denne volden og lidelsen? Og hvorfor insisterer de på alt dette alvoret?

Kanskje kan svaret på det siste finnes i ikonografien (tårn som raser) og geografien (vel var det et jordskjelv i Oslo i 1904, men denne filmen handler vel mer om 22. juli?). Slik sett er Skjelvet hverken en katastrofefilm eller en ny norsk sjangeravart. Kanskje er jordskjelvet mest av alt en unnskyldning for å lage underholdningsfilm om terror på norsk jord, en morbid fantasi om hvordan et kraftig angrep mot Norges hovedstad ville sett ut med dagens objektsikring. Er du nysgjerrig på det, så vær så god.

Ulrik Eriksen

Filmanmelder og -skribent i Morgenbladet