I helgen kom nyheten om at Dag Solstad er død. Hva er det som står klarest igjen fra hans forfatterskap, nå når det er over? Redaksjonssjef Ane Farsethås, kulturredaktør Bernhard Ellefsen og bokansvarlig Arne Borge har samlet seg i Morgenbladets studio for å trekke frem hvert sitt øyeblikk fra Solstads virke.
Tekstutgaven av samtalen er strammet noe inn for tydelighet:
Ane: Alle vi har jo fulgt Solstad gjennom våre yrkesliv som kulturjournalister. Men vi har jo også privat vært lesere av Dag Solstad. Han har vært en nesten konstant tilstedeværelse i våre lesende liv. Hva er det som har betydd mest for oss? Hva vil vi huske? Har du lyst til å starte Arne?
Arne: Man kunne jo begynt hvor som helst. Men jeg vil trekke frem Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, romanen hans fra 1984. Jeg synes den er en utrolig god analyse av et forvitret sosialdemokrati. Den handler denne Obos-arkitekten, Arne Gunnar Larsen – kalt AG – som ender opp med å flytte fra middelklassefamilien sin på St. Hanshaugen i Oslo fordi han vil bebo den arkitektoniske utopien han selv har vært med på å skape. Boken er jo 40 år gammel og veldig i sin egen tid. Men da jeg leste den bare for noen uker siden, ble jeg forbløffet over hvor godt den står seg.
Ane: Jeg liker også denne boken veldig godt. Jeg er selv vokst opp i en blokk ganske nær disse blokkene i boken, så den berørte meg på mange måter. Både den eksistensielle følelsen den skildrer, av blokklivet og det spesielt dette blå lyset som skinner ut av blokkene, som jo er tv-en vi sitter der inne og ser på.
Bernhard: Den mediekritikken synes jeg også er så lynende presis og forutseende. Kan ikke du si litt om det?
Arne: Jeg tror vel det er det AG Larsen fortviler over etter hvert. Hele den utopien som han har vært med på å realisere, med disse åpne rommene, fellesarealene, alt det man tenker på som god sosialdemokratisk byggeskikk, alt dette blir fullstendig utkonkurrert av at menneskene sitter alene foran tv-en hjemme. For det er jo ingen der ute.
Bernhard: Det er det som er greia. For hva er det som er ugjennomtrengelig? Jeg må innrømme jeg ikke skjønte det først gang jeg leste boken. Nå har jeg oppdaget det. Det er jo at det er tomt mellom blokkene der det var tenkt at det skulle være mulig å ha et fellesskap. All sitter inne og ser på tv. Og det er ikke datert! Det som konkret skjer i boken, er at denne arkitekten, AG, har et nabopar, som er av folket. De ser på video, og så kommer AG inn og ser på video med dem. Han skjønner jo at han må inn dit for å forstå …
Ane: Denne livsformen som ikke er hans livsform, ikke sant!
Bernhard: … Og der sitter altså naboen Bjørn Johnsen og han vil ikke se på lineær-tv. Og dette er jo lenge før ordet «lineær-tv» dukker opp. Naboen sier, «kutt ut Heradsbø-kanalen». Han vil ikke ha denne NRK-dritten. Han skal se amerikanske filmer på video. Filmen man kan se om igjen og om igjen. Dette er jo i forkant av mediesituasjonen i dag. Hva slags underholdning det er som griper menneskene og bygger ned fellesskapet kontra hva slags medier som bygger det opp.
Ane: Ja, og så er det noe morsomt der, for han er jo ikke passiv denne naboen. Dette er noe han aktivt vil ha. Han vil vise Larsen disse filmene. Det er det som er prosjektet hans. Han skal vise Larsen at her er det noe som er bedre enn «Heradsbø-kanalen» og de kjedelige greiene i Norge. Det er noen andre verdier i verden som han skal vise til Larsen. Jeg tenker at denne romanen er ganske tidlig ute med å skildre den politiske bevegelsen fra Arbeiderpartiet og mot Frp. Jeg leser naboen som en representant for det, men presentert uten sarkasme. Det er en mann som rett slett vil si at det finnes andre verdier som han holder høyere enn Larsens sosialdemokratiske verdier.
Arne: Nemlig. For et er jo en ideologisk rød tråd i disse filmene han ser på, det er jo den lille mann som står opp mot systemet. Den nyliberale Rambo som knuser det fastgrodde sosialdemokratiet. Det er jo det Bjørn ser i dette.
Bernhard: Så tenker jeg at ordet «beskrive» er viktig her. Vi vet jo hva Solstad mener om dette. Omtrent samtidig med dette så anmeldte Solstad filmen Hjortejegeren i Klassekampen. Og det var ingen rosende anmeldelse! Meningsbudskapet i anmeldelsen var omtrent at denne filmen heller giftig løgn inn i publikum. Så vi vet at han ikke er nøytral overfor denne utviklingen. Men som roman er den mye mer nysgjerrig enn vi mistenker Dag Solstad som person for å ha vært. For det første så følger arkitekten med dette paret inn og ser på video, og forteller hva han ser på videofilmene. Og så blir romanen selv en type videofilm. For omtrent midtveis går hele romanen over en sånn syrefest, hvor AG blir forelsket i nabokona og et jævla melodrama begynner. Det er for øvrig et veldig morsomt øyeblikk i romanen. For her er også Dag Solstad litt til stede i romanteksten som forteller.
Ane: Ja, for Solstad skriver at han kjenner romanfiguren AG Larsen.
Bernhard: Også med dette var han veldig tidlig ute. Han leker med forfatternavnet og så videre. Så er det et sitat fra romanen som jeg synes er fantastisk:
«Derfor greip jeg begjærlig sjansen da AG fortalte meg om sitt undertrykte begjær for Ylva Johansen», som er nabokona, «og gjorde han på flyvende flekken, som det heter, og i dette tilfellet svært presist, til hovedpersonen i min nye roman. En OBOS-byråkrat på hanebein i sitt eget Høydepunkt, det mer enn ante meg at dette ville utvikle seg til det melodramaet jeg trengte for å kunne beskrive mitt ugjennomtrengelige folk på en saklig og forståelig måte.»
Herfra og ut blir romanen et melodrama, en videofilm, av den typen som Bjørn og Ylva Johnsen kunne ha sittet og sett på i stua. Det er jo rått gjort!
Arne: Nydelig sitat! Det minner meg på at uansett hva vi snakker om, alt vi trekker frem av store øyeblikk, så er det jo språkføringen som er en stor del av det som er Solstad. Det er til og med en lingvist som har bevist at Solstad har en egenartet syntaks. Lingvisten hadde analysert flere bøker og kommet frem til at det var en kombinasjon av mye foranstilte pronomen og mange a-endelser som beviste at Solstad hadde et eget språk.
Bernhard: Det kan vi slutte oss til!
Ane: Hvilken roman eller leseropplevelse vil du trekke frem, Bernhard?
Bernhard: Som Arne sier, så er det nesten umulig å trekke frem bare én. Gymnaslærer Pedersen er jo en av mine favorittromaner. 16.07.41 var den andre Solstad-romanen jeg leste samtidig som den kom ut. Det var en helt utrolig opplevelse. Alle sa at de Berlin-sidene i den boken var så vanskelige. Men det var jo bare et eventyr å lese. Men den jeg ble sittende og tenke på er Ellevte roman, bok atten, den første av de tre romanene om Bjørn Hansen. Den eneste gode av dem. De to oppfølgerne var jo noen av de få bleke punktene i forfatterskapet. Den første boken handler om at Bjørn Hansen, kemneren på Kongsberg, setter seg i rullestol og simulerer lam som et stort «nei» til verden. Og det er jo et helt utrolig bilde, veldig minneverdig, og litteraturhistorisk betydningsfullt. Men jeg vil egentlig trekke frem alt det rundt dette. Livet han beskriver på Kongsberg. Romanen handler om at han forlater familien til fordel for en skjønnhet, Turid Lammers. Han drar til Kongsberg, blir kemner og lever livet der med sin vakre kjæreste. Årene går og både Bjørn Hansen og Turid Lammers merkes av årene. Det er jo en av Solstads mørke sider dette, men også en av de råeste: Måten han beskriver falmet skjønnhet på. Noe av grunnen til at jeg vil trekke det frem, er at det er vanskeligere å like. Det er mye Solstad skriver, som er artig og morsomt og ikke så farlig. Vi følger altså da livet til dette paret. De to er med i et amatørteater, som skal sette opp Vildanden. Det ender forferdelig. Turid Lammers er en dronning i dette teaterlaget, også fordi hun er så vakker. Og hun har en flørtende stil. Men så ser Bjørn Hansen at det etter hvert skjer noe med hennes flørting. De unge mennene i teaterlaget synes ikke lenger det er noe særlig. Hennes skjønnhetskraft er falmet.
«Før som nå kunne derfor Bjørn Hansen når han kom hjem fra kemnerkontoret om ettermiddagen høre innsmigrende operettemelodier gjennom døra til den stua hvor pianoet sto, og deretter gå dit inn hvor han fant Turid Lammers sammen med et mannlig medlem av den samme foreningen som han selv. Nå som før kunne han da se hvor kokett Turid Lammers oppførte seg, med sine forsøk på direkte øyekontakt, på nærhet, ved f.eks. å stryke mannen kjærlig over ermet på hans jakke, for å oppnå nærhet, et gammelt triks hun hadde, eller en vane, men nå hadde årene gått og den 30-årige ingeniøren hilste Bjørn Hansen gledestrålende velkommen som sin redningsmann, snakket som en foss om hvor mye teater betydde for ham, for hans selvrealisering i en hard og materialistisk dataverden, grep sine noteark fra stativet på pianoet, og strøk på dør. Bjørn Hansen sto hjelpeløs tilbake, sammen med sin Turid.»
Altså, det er helt jævlig! Men det har jo et voldsomt trøkk, dette! Og det er vel derfor det interesserer meg. Det er litt vanskeligere like.
Arne: Jeg vet ikke hvor langt vi skal gå inn på dette med kvinnefigurer i Solstads bøker. Det har jo kommet mye, og egentlig jeg vil si velbegrunnet, kritikk mot Solstads portrettering av kvinner. Han har vel ikke en eneste kvinnekarakter som vi kan si har noe fylde eller dybde, som jeg kan huske. Og den kritikken mener jeg er interessant. Jeg tror det henger sammen med at det er noe litt sånn «Asperger-aktig» ved Solstad-karakterer. Måten å se verden på, som gjør at enhver relasjon er litt fryktelig. Og særlig den nærmeste relasjonen, den som skal være den beste – kjærlighetsrelasjonen – blir portrettert som så nådeløs og grufull. Hans forhold til andre mennesker blir litt objektiver. Han kommer liksom ikke nær noen. Så kan man diskutere om det er misogyne trekk også.
Ane: Det er veldig mye å si om dette! Alle bøkene hans er jo sett fra mannlige ståsteder, og sånn sett kan vi ikke forvente at romanene skal se relasjonene som blir skildret fra kvinnelige synspunkt. Men det er mye å si om kjønn og makt i bøkene hans. Det du snakker om, er maktforhold i relasjoner mellom mennesker. Jeg er ikke helt enig i at det ikke er noen sterke kvinner i Solstads bøker. Men jeg er enig i at det ikke er noen som er dype. Han har en del heltinner, men de er også kjennetegnet av at de ikke er dype, slik hovedpersonene er. Nina Skåtøy, hun er jo på en måte heltinnen i Gymnaslærer Pedersen. Hun er ikke dyp, men hun er det foranskutte lynet, hun er jo idealet, bevegelsens inderlig troende. Mens Pedersen er tvileren. Og det er klart at i Solstad-universet så er tvileren mennesket. Han, gymnaslæreren, beundrer jo Nina Skåtøy noe enormt. Men så er den typen tro tragisk også. Hun må dø. Jeg vil også trekke frem Ylva fra Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. Hun er en ung kvinne kjennetegnet primært av sin «stramme rumpe» i sine 1980-tallstrange tights. Det er det som er inngangen til henne i romanen. Men hun har også en heroisk monolog, hvor hun gjør opprør mot rammene hun er satt under, som hjemmeværende, ung kone. Hun har en fantastisk rant, der får hun si hva som er galt med den kvinnerollen hun lever i: Alt er dritt! «Andres dritt i skåla». Jeg går på butikken og kjøper dritt, sier Ylva, og «jeg veit at det er dritt før det har blitt dritt.» «Det er ikke blitt dritt enda, men det skal det bli. Jeg steker og koker det som skal bli dritt, og han stapper det i seg, snart er det dritt.» Etterpå må hun vaske all dritten. «Takk for mat, sier han når han er i godt humør og skal lære Guttungen god oppdragelse. Takk for dritten burde han sagt.» Den monologen er Ylvas strålende øyeblikk! Solstad lar stadig kvinner ha sånne sterke øyeblikk. Men romanene er aldri sett fra deres perspektiv. Det er et mønster i det hele som man gjerne kan kritisere.
Bernhard: Ja. Det er jo en Mykle-aktighet her også. Dette er et mannlig blikk på kvinner. Det er ikke noe idealisert eller forbilledlig ved det, men det finnes der. Som beskrivelsene av disse forhenværende skjønnhetene, kanskje særlig Turid Lammers, og Eva Linde i Genanse og verdighet. Det er ikke moralsk høyverdig. Men vanskelige ting finnes i bøkene. Det er derfor denne beskrivelsen av Turid Lammers fascinerer meg sånn. Det er et voldsomt trykk der, ikke sant? Og så er det jo ikke sånn at det er noe herlig måte å se på andre mennesker på, enten de er kvinner eller ikke, men det er jo beskrevet med en sånn nådeløshet, som gjør det farlig, da.
Arne: Det jeg synes er mest interessant med dette, er jo hvor ikke-relasjonelle Solstads bøker er. Da jeg oppdaget Solstad som ung mann, som er den beste måten å oppdage Solstad på da, vil jeg tro, – eller som ung kvinne, da!
Ane: Nå håper jeg det snart er min tur!
Arne: Det er bøker det er veldig fint å oppdage når man er ung, tror jeg. Men de bøkene jeg likte på den tiden, var jo monomane, de var ikke interessert i å utforske det relasjonelle mellom mennesker. De er stort sett opptatt av fellesskap på et politisk abstrakt nivå.
Ane: Han er jo interessert i det relasjonelle. Men ikke bare det positive i det relasjonelle. Tenk på sønnen til Bjørn Hansen i Ellevte roman, bok atten. Det er enda mer overskridende å ha et så nådeløst syn på sine barn, som faren har der.
Arne: Jeg sier ikke at han er uinteressert i mellommenneskelige relasjoner. Men det er ingen i bøkene som får det til.
Bernhard: Tør jeg gjette på hva som er ditt Solstad-øyeblikk, Ane? Jeg tror kanskje hans eventuelt manglende interesse for menneskelige relasjoner kan være en overgang til ditt Solstad-øyeblikk.
Ane: Det er utvilsomt den første boken jeg noensinne leste av Dag Solstad, Irr! Grønt!
Bernhard: Da gjettet jeg riktig!
Ane: Den leste jeg da jeg var 18–19 år, den aldersgruppen Solstad selv gang på gang har sagt det er hans mål å gjøre inntrykk på. Det til tross for at han også hadde mye stygt å si om ungdommen i diverse essays. Irr! Grønt! åpner med at hovedpersonen, Geir Brevik, sitter på Vestfoldbanen og tenker på hvordan livet skal bli når han, som ifølge ham selv bare oppholder seg midlertidig i fødebyen Holmestrand, får tatt toget bort derfra. Det identifiserte jeg meg veldig med fra første øyeblikk. Jeg følte ikke bare at jeg oppholdt meg midlertidig der jeg var, men også at jeg oppholdt meg midlertidig i barndommen, og at det bare var å komme seg vekk fra det stadiet av livet. Den eksistensielle grunnfølelsen der, som også er viktig hos Solstad, traff meg veldig dypt. Så spiller nettopp dette med kjønn en veldig vesentlig rolle i denne romanen. Geir vil gjøre opprør mot rollespillet i samfunnet. Han vil se gjennom rollene. Det var en ting som gjorde sånn inntrykk på meg da jeg leste boken første gang: Da Geir og kompisen hans gikk på gymnaset, så ville de gjøre et eksperiment. Kunne de, kun gjennom å oppføre seg som om den mest upopulære jenta på skolen faktisk var den kule og populære, omforme andres oppfatning slik at hun faktisk ble den pene og populære? De iverksatte denne planen, så fulgte de andre etter. De konstruerte sin egen sosiale verden. Og hverken jenta eller noen andre kommer til å vite at det var de som hadde konstruert den. Eksperimentet ender opp med å bli for vellykket. De rygger tilbake. Som Geir sier: «De hadde fiklet med låsen til lokket. De visste at de kunne bryte opp låsen til lokket. Og de vek.» Da jeg leste det, tenkte jeg ikke at jeg også burde vike tilbake. Nei, jeg tenkte mer «tusen takk for at du viste meg låsen». Det var for meg helt banebrytende å skjønne at ting ikke måtte være sånn som de så ut til å være. Og at jeg kunne gripe inn i hvordan ting var. Ved å posisjonere meg annerledes så kunne jeg selv skape verden rundt meg. Dette høres kanskje merkelig ut. Det er mulig ingen andre bruker Solstads romaner som en slags «selvhjelpslitteratur». Men det var sånn den innsikten fungerte på meg, jeg syntes det var så sterkt!
Arne: Det er en slags sånn sosialkonstruktivistisk bibel på et vis da? Men hvorfor sier Geir at eksperimentet var for vellykket?
Ane: Hendelsen på skolen minnes Geir helt mot slutten av boken. Som voksen holder han på med en hel haug slike eksperimenter. Han møter blant andre den perfekte sekretæren Benedikte Vik. Hun er en av de mektigste kvinnene i Solstads forfatterskap fordi hun har tatt på seg mannens bilde av kvinnen helt frivillig. Det står at hun har tatt på seg å være «den perfekte sekretæren» som et rollespill. Geir ser det som at hun tilraner seg en enorm frihet gjennom å ta på seg disse rollene frivillig, og han driver et voldsomt maktspill med Benedikte gjennom romanen. Når han holder på med dette maktspillet, kommer han plutselig på denne ungdomsopplevelsen. Det han sier, er at han vek tilbake fordi det å vite det at du selv har skapt verden, var for ensomt. Jeg tror denne innsikten går videre gjennom alle de unge idealistiske mennene i forfatterskapet til Solstad, for eksempel i Gymnaslærer Pedersen. Tanken om at du kan sykle på vannet hvis du bare tror. Så er det jo selvfølgelig massevis av tvil, men dette er et element i bøkene.
Bernhard: Der er mye i Irr! Grønt! som Solstad fortsetter på, denne eksistensialismen som det jo egentlig er. Den var egentlig fryktelig nihilistisk, altså «ingenting betyr noe». Men så blir det vridd om til en frihet, til at man kan gjøre hva man vil. Men på hvilke andre måter tenker du at Irr! Grønt! legger ut ting som kommer igjen senere i forfatterskapet?
Ane: Jeg tenker at det meste ligger der, i kim. Den betyr så mye for meg! Jeg begynte å lese den på nytt nå, og jeg ble akkurat like fjetret som tidligere.
Bernhard: Jeg tenker også at disse trekantene er et mønster i bøkene hans. I 60 år laget han trekanter. Det har alltid med den tredjes blikk å gjøre. Vi var jo innom Turid Lammers og Bjørn Hansen her, og Ylva Johnsen og Bjørn Johnsen og A.G. Larsen. Altså, du kan finne trekantene igjen mange, mange steder. Tosomheten er så vanskelig at den først trer i karakter når det kommer en tredje person til.
Arne: Det er jo også Eva Linde i Genanse og verdighet. Begjæret mot henne er jo avhengig av Corneliussen.
Bernhard: Ja, relasjonene er ofte satt opp som trekanter. Og det er vel et sentralt motiv jeg tenker at det er veldig lett å føre tilbake til Irr! Grønt!
Ane: Jeg er enig i det.
Bernhard: Men hva skal vi si nå? Hva er det som er over? Det er klart Solstad har jo vært gammel lenge. Og han sa jo egentlig at forfatterskapet hans var over i og med T. Singer i 1999. Men nå er det jo over. Det snakkes om en posthumt utgitt roman til høsten, men punktum er jo satt for hmn. Hva betyr det?
Arne: Jeg satt og tenkte på det. Hva kommer etter Solstad? For meg er han den viktigste forfatteren i livet mitt, og jeg mener objektivt sett så kan man argumentere for at han er den viktigste norske forfatteren etter krigen. Det er vanskelig å se konturene av like sterke forfatterskap. Han hadde en så markant litterær egenart og kvalitet, men også denne evnen til å gripe inn i sin tid. Det er en ganske unik dobbelthet! Å være så inne i sin egen tid og samtidig stå så på utsiden av den.
Ane: Nei, det blir litt for deprimerende! Det dukker jo alltid opp nye store forfattere.
Arne: Men jeg må si, jeg ble oppløftet av hvor godt bøkene tåler å bli lest nå. Jeg var jo veldig skuffet av den der travboken som kom nå, nylig. Den fikk en del god kritikk. Men den kommer til å bli bestående som en bagatell. Da jeg leste den, ble jeg redd for at jeg hadde overvurdert hele forfatterskapet. Derfor var det en lettelse å komme tilbake til Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige. For å bruke en solstadsk, slitt formulering: «Det lukter litteratur».