Det har vært sommeren for karakterdrap – overlagte, utilsiktede (?) og erklært mottatte. Alle som tidvis opptrer i det offentlige ordskiftet, kan ha grunn til å gjøre en risikovurdering av fremtidige opptredener – og det har hverken handlet om innvandring eller islam. De som har ment at krenkelsestyranniet har ført til en tannløs og aggresjonshemmet debatt, bør rekapitulere sommerens ulike tilfeller av kraftige utspill med den mer eller mindre tydelige hensikt å plukke fjærene av personer i full offentlighet. Fagfolk på områdene ære, skam, hersketeknikker og sårede følelser har hatt mye å sysle med i sommerukene.
Når man er så heldig å ikke ha vært skyteskive for noen av de personrettede feidene, kan man mer kjølig spørre seg hva det saklig sett har handlet om, hva som har ført til den tilsynelatende killer-gleden hos avsender, og om person-trøkket er en nødvendig kostnad eller en avsporing hvis målsettingen er saklig debatt. Man kan også spørre seg om det er noe mønster i hva slags personer som opptrer som henholdsvis avsender og mottaker av det grumme budskap.
Fagfolk på områdene ære, skam, hersketeknikker og sårede følelser har hatt mye å sysle med i sommerukene.
Hvem som kvalifiserer til å være med i karakterdrapsklubben kan være en selvstendig diskusjon, men konstellasjonene Karl Ove Knausgård/Ebba Witt-Brattström, ekteparet Stordalen/Kjetil Rolness/Andreas Viestad og Hilde Sandvik/Finn Skårderud hører definitivt med. Felles for de opprinnelige utspillene er en blanding av saklighet og personkritikk, med ulik innbyrdes vekting. Felles er også at alle involverte parter er personer med offentlige posisjoner eller roller – det er ikke noe tydelig ulikevekt når det gjelder kommunikasjonsmakt i utgangspunktet.
Knausgård ble på forsommeren forsøkt litterært og personlig utdefinert som kvinnehater og litterær pedofil av den svenske litteraturprofessoren Ebba Witt-Brattström, men sendte et nasjonalt karakterdrap i retur: – De svenske kyklopene lengter etter det enkle, ikke-ambivalente. De blir moralsk forvirret av alt som ikke tilhører autoriserte oppfatninger, og nærmer seg i konsekvens det totalitære samfunn, ifølge Knausgård. Denne feiden utviklet seg til en interessant debatt om litteratur og om nasjonalt debattklima i både Sverige og Norge.
Ekteparet Stordalen – med Gunhild i spissen – fikk før ferien gjennomgå i kjølvannet av sin storslagne EAT-konferanse, som koblet klimaspørsmål og matproduksjon. Flere kritikere kom på banen, med sosiolog og kommentator Kjetil Rolness i særklasse: «Kloden står foran katastrofen. Bare en kvinne kan redde den. Hun er vakker. Hun er slank. Hun er smart. Men hun er også dødssyk», skrev han og gikk videre til å argumentere for at EAT er et eliteforum som sender byrdene nedover. Andreas Viestad reagerte i Dagbladet med å spørre hva Rolness står for: «Hva vet vi om deg, annet enn at du hater feminisme, elsker eksklusive sko og liker å kle deg ut som en 23-åring til jul?». Rolness kalte innlegget «Karakterdrap utført av en veslevoksen matskribent i dobbelt så dyre Alden-sko», og spiddet Viestad som en som fordømmer kritikk ved å avkreve kritikeren moralsk selvangivelse. Selv om mange kan mene at Rolness opererte som kyklop i denne debatten, fungerte kommentarene hans som et kritisk korrektiv til pressens fjesking og kjendiseri i godhetens tjeneste.
Siste feide så langt ble innledet av kulturredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, som med utgangspunkt i sin egen erfaring som spiseforstyrret mer enn antydet at behandlingsmetodene til psykiater Finn Skårderud kunne ha skadelig virkning på pasientene. I annen runde understreket hun at intensjonen med det hele var å starte en debatt om hva som er god behandling for denne lidelsen. Lenge så det ut til at personfokuset ble stående i veien for en slik debatt, og vi fikk en «på vegne av»-diskusjon, der også avsender fikk gjennomgå. Skårderud konstaterte først «et villet» karakterdrap og avviste å delta på slike premisser, men kom senere på banen med saklig og redegjørende innlegg – for så å bli anklaget for plagiering, som igjen… Hvorvidt dette kan utvikle seg til en konstruktiv offentlig diskusjon om behandling av spiseforstyrrelse, gjenstår å se.
Den barske tonen – her lansert i hovedmediene, og så overivrig kolportert i digitale medier; hva gjør den med adressatene, og hva gjør den med oss som litt skjelvende er vitner til det hele? Finn Gustavsen sa en gang at politikere er personer som er så tykkhudet at de kan stå oppreist uten ryggrad. Om det er slike skapninger som fremelskes i det offentlige ordskiftet, har vi et problem. Samtidig trenger vi en sterk medborgerlig offentlighet, der kritikk spiller en viktig rolle. Denne balansen finnes det ingen oppskrift på, og mange synes å mene at kraftig personkritikk er noe offentlige personer må tåle. Krenkelsestyranniet og karakterdrapsklubben vil høyst sannsynlig fortsette sine parallelle liv i norsk ordskifte. It's a pity they can't both lose.