Jeg tenker gjerne på stilen, maten og drinkene på gamle Caravelle på Fornebu mens jeg fortvilet balanserer brettet mitt innimellom uhøfligheter og bortskjemte unger og prøver å finne plass på et halvskittent, trangt bord på Gardermoen, totalt blottet for sjarm og dannelse.
Eller jeg lengter utrøstelig etter den gode, gamle restaurantvognen på for eksempel Bergensbanen. Hvite høytidelige duker, tungt bestikk og dannet porselen. Og til og med askebegre (og der forsvant nok all kred for all evighet er jeg redd for). Kelnere i hvit jakke, sort bukse med press og fagkunnskap. Den nå hengagne karismatiske institusjonen kelner Larsen, som var utlånt til NSB fra restaurant Chianti i Bergen, loset oss gjerne gjennom den lange reisen over fjellet. Her kunne vi holde det gående helt til Hønefoss og vel så det. Han satte sine vante sjøbein i svingene og sendte den alltid påseilte handelsreisende tilbake til setet sitt i røykekupeen etter litt for mye høyrøstet Egri Bikaver og Cabernet d‘Anjou.
Etter å ha sittet trangt og trasig i fire stive timer på ÖBB-toget fra Wien til Praha i en steril, moderne kafeteria eller bistro (sic!) som de og NSB tillater seg å kalle det, vokste den gretne energien frem i meg. Etter å ha byttet til det ungarske toget som jeg tror het Franz Liszt eller Béla Bartók, steg humøret betraktelig. Å kunne sette seg ned i den gammeldagse restaurantvognen i toget som tar hele øl- og pølseruten fra Budapest til Hamburg, var en sann svir. En milelang, passelig møllspist restaurantvogn med duker, klirrende bestikk, ordentlig meny og vandrende kelnere. Tips til deg: Du trenger ikke bestille plass. Ikke nøl, bare ta pikkpakket med deg og gå rett inn i og bosett deg der for fire-fem timer.
Etter å ha svidd av alle mine tsjekkiske kroner gikk jeg lykkelig (og en smule ustødig) i land på Berlin Hauptbahnhof mens kelner Larsen vinket meg vel av gårde.
RaSan