Å ikke spise pekingand i Beijing skulle virkelig tatt seg ut. De hadde fortalt oss at den beste pekinganden i verden får du på folkerestauranten Qianmen Roast Duck, populært kalt «The Big Duck» på 32 Qianmen Street i nærheten av undergrunnsstasjonen på Qianmen. Restauranten har vært i drift siden 1864, så kom ikke her. For en generasjon siden hadde vi bare hørt rykter om denne eksotiske anden som sammen med tilbehøret er noe du må spise før du dør. Vi fikk noen til å bestille bord på den folkelige delen av restauranten og ut på ettermiddagen gikk (drosjet) vi til verket med ærefrykt og beven.
Spisesalen var som en overopplyst hangar. Bord med voksduk på rad og rekke. Travle kelnere. Spytting og slurping. Strippet for luksus. Her var det kun maten som telte. Og den telte så til de grader. Den store anden midt på bordet. Kinesiske pannekaker. Skåler med plommesaus, strimlet agurk og vårløk. Lyst, lett Tsingtao-øl i bøttevis. Vi rev opp kjøttet med to gafler (under kyndig veiledning fra nabobordet) og lesset hele greia med tilbehøret inn i pannekakene. Medbragte spisepinner. Pakken verdensvant rett i munnen. Kinesisk taco fra 1200-tallet. Vi kunne kjenne de fem krydderne sveve i bakgrunnen. Denne kinesiske kvintetten.
Og sannelig sier jeg: den ligger der fremdeles og heter i dag Quanjude Qianmen Restaurant. Quanjude betyr visstnok noe sånt som perfeksjon, forening og velvilje. Tiltredes! Neste gang vil jeg røpe hemmeligheten om en like god pekingand et godt stykke lenger sør.
RaSan