Påfyll

Gudmund Hernes om Emmanuel Macron

Blant historikerne løper en debatt uten endelig eller entydig svar: Hva former utviklingen mest – de store personers viljer eller de tunge sosiale krefter? Avgjør bragder eller strukturer? Hva har størst formende kraft – genienes brilliante hugskott eller folks trege mentaliteter?

Spørsmålene aktualiseres av dagens hendelser: Vil Trumps eksesser tøyles av politiske institusjoner og velgermassens reaksjoner? Eller vil de avdekke fatale brister i USAs konstitusjon og påføre den ubotelig skade?

Jeg kan fanges av nye aktører som brått entrer scenen, som Theresa Mays store tale etter Brexit: De mange, de små, de glemte skulle få en ny giv! Siden har det raknet: det konservative parti er i drift, det har intet omforent forhandlingsopplegg med EU, regjeringen består av rivaler med stilettene i ermet. England kan bli en av kanaløyene.

Etter Brexit lot det en tid til at hele det europeiske prosjekt ville rakne og flere land komme i hendene på autoritære, nasjonalpopulistiske førere. Angela Merkel fremsto som nødankeret i farens stund – vettug, seig og stødig. Valget i Nederland ga et pusterom, selv om ikke alle troll kan temmes.

Men nå har en ny aktør kommet på scenen. Han har ikke nølt med å innta den, ta føringen og ta regien: franske Emmanuel Macron.

Ingen annen statsleder nå kan ringe Trump med slik fortrolighet som Macron.

Macron er en utbryter. I fjor trakk han seg som næringsminister i sosialistregjeringen, stiftet sitt eget parti En Marche! og stilte til presidentvalg. Han filleristet populistkandidaten Marine Le Pen i en TV-debatt, og vant en knusende seier i valgets andre runde. Mer enn det: I det følgende parlamentsvalget smadret han de store fløypartiene til høyre og venstre.

Macron (39) giftet seg med sin 24 år eldre dramalærer fra videregående, Brigitte Trogneux (64). Mange sa han giftet seg med mammaen sin. Donald Trump som også er 24 år eldre enn sin siste kone, slipper slik kritikk: mannsbastioner består. Men de faller også: Macron har utnevnt den første franske kvinneregjering – like mange kvinner som menn. Macron visste hva han ville og fikk den og det han ville.

Etter valget har den «uerfarne» Macron vist mot og kraft ved både konfrontasjoner og konflikter. På valgnatten gikk han til podiet i borggården i Louvre til tonene av Europahymnen, ikke Marseillaisen. Mindre enn en uke etter innsettelsen dro han til Mali for å markere kampen mot terrorisme. Få dager senere overrumplet han Donald Trump, som er beryktet for sine håndtrykk: Macron klemte til og holdt Trump i skrustikka så knokene hvitnet. Putin var den neste. Macron ba ham til Versailles, men målbandt pressekonferansen ved sin utvetydige tale om journalistisk uavhengighet.

Da Trump trakk USA fra Parisavtalen om klima, kontret Macron med å invitere amerikanske forskere til Frankrike, og ved å vende Trumps eget slagord mot ham: «Make the planet great again».

Men Macron ville ikke isolere Trump – han innbød ham som æresgjest på den franske nasjonaldag. Påskuddet var de 100 år siden USA sendte soldater til Frankrike under første verdenskrig. Trump ble hentet fra skammekroken til pidestallen: Besøk ved Napoleons grav, Michelin-restaurant i Eiffeltårnet og frontplass ved den store militærparaden på Champs-Élysées. Ingen annen statsleder nå kan ringe Trump med slik fortrolighet som Macron.

Samme kveld tok Macron et brutalt oppgjør med sin forsvarssjef, Pierre de Villiers, som hadde protestert mot budsjettkutt. Med Villiers på første benk sa Macron: «Jeg er ­sjefen deres. Hvis noe bringer forsvarssjefen i opposisjon til Republikkens president, blir forsvarssjefen erstattet.» Villiers gikk av.

Macron tar ikke bare regien og scenen – han bruker Frankrikes praktbygg, slott og avenyer som kulisser og militære som statister. Han bruker fortiden for å projisere dagens politikk, og viser at landet ikke lenger har en tøffelhelt som president. Da han etter valget innkalte de nyvalgte til storsalen i Versailles, bebudet han dype endringer i det franske samfunn – og kutt i antallet folkevalgte med en tredjedel.

Men den store manndomsprøven blir omorganiseringen av fransk arbeidsliv: flere franske statsledere har tapt når det mobiliseres i gatene.

Problemene er svære: ledigheten er høy, landsbyer fraflyttes, forstedene forfaller. Kreftene som virker har gitt en verden i ubalanse, kartene tegnes på nytt og farene er store.

Nå møtes de av en person med høye ambisjoner om økt vekst og sysselsetting i et dynamisk Europa, og om å overbevise og endog forføre internasjonalt. Macron har både statsvitenskap og teaterstudier. Spørsmålet er om det er nok på verdensscenen.

Mer fra Påfyll