De trodde de skulle være lure, de første menneskene som begynte å dyrke jorda. I 2,5 millioner år hadde vi skaffet oss mat gjennom jakt og sanking. Men det finnes alltid noen som vil prøve å gjøre ting litt smartere enn foreldregenerasjonen. For ville det ikke være kjekt å ta noen av frøene fra den smakfulle planten og så dem på stedet den gror best? Sånn at vi kan være sikre på at vi i det minste alltid vil finne mat der? Sånn begynte den kanskje, en av de dummeste ideene menneskene har funnet på.
Overgangen til jordbruk er en forholdsvis ny oppfinnelse som startet for rundt 10 000 år siden, og er glimrende beskrevet i Yuval Noah Hararis bok Sapiens (Bazar forlag, 2016). Skiftet skulle føre til en total omveltning av måten vi lever livene våre på. De fleste jeger/sanker-samfunn var, som jeg har skrevet om tidligere i denne spalten, antakeligvis ganske egalitære. Kvinner og menn hadde omtrent like mye innflytelse. Med jordbruket ble arbeidsoppgavene i stadig større grad fordelt etter kjønn – og kvinnene trakk det korteste strået.
Da folk først begynte å plante hvete, mais eller poteter, begynte de nemlig også bosette seg ved siden av åkrene sine, og med det gikk nomadetilværelsen gradvis over. Da organisert jordbruk ble introdusert, ble innhenting av mat en mannsjobb.
Ifølge arkeolog Steinar Solheim ved Kulturhistorisk museum på Universitetet i Oslo tyder undersøkelser på at den tunge jobben, som ploging, høsting og gjeting av husdyr, ble drevet av mennene, mens kvinnenes arbeid i større grad ble konsentrert rundt boplassen. Mennene kontrollerte den livsnødvendige matjorden, og vi fikk fremveksten av kjønnsdelt arbeidsliv og hierarkiske samfunn med én sterk høvding på toppen. Dermed var frøet for 10 000 år med kjønnskamp sådd.
Noen innovasjoner skjønner oppfinneren fort at var en dårlig idé. Mest kjent er kanskje Alfred Nobel, som opprettet Nobelprisen som en slags botsøvelse for å ha funnet opp dynamitt.
Og det var ikke bare for kvinner ideen om jordbruk viste seg å være dårlig. !Kung-folket i Kalahari-ørkenen lever fortsatt som jegere og sankere. De bruker 12–19 timer i uken på å sanke mat. Vi snakker med andre ord om en rolig 3-dagers arbeidsuke, vesentlig kortere enn det ville tatt å produsere samme mengder kalorier gjennom å pløye jord, plante, luke, høste og kverne korn.
Mens jegere og sankere komponerte måltidene sine fra over 75 ulike råvarer, kom størsteparten av kaloriinntaket til bøndene fra én råvare. Risgrøt til frokost, ris til middag og rislapper til kvelds. En så ensidig kost er ikke bare dørgende kjedelig, den er også usunn.
Stivelsen i den nye, karbohydratrike dietten ble omgjort til sukker av spyttet i munnen, noe som førte til at tannråten kom. Skjelettundersøkelser viser at bøndene også fikk sykdommer som skjørbuk (C-vitaminmangel), rakitt (D-vitaminmangel) og anemi (jernmangel). Alle disse sykdommene var nær ukjente hos jegere og sankere.
Da folk bosatte seg fast, begynte bydannelsen. Flere folk på færre kvadratmeter førte med seg økt utbredelse av smittsomme sykdommer, som tuberkulose, spedalskhet og malaria.
Resultatet er målbart. 14 000 år gamle skjeletter funnet i Tyrkia viser at mennene som levde den gang, ble 175 cm høye i snitt. 9000 år senere, etter at befolkningen var blitt bønder, hadde snitthøyden for menn falt med 15 centimeter. Det er først i moderne tid mennesket har klart å ta igjen den ranke høyden vi en gang hadde, og det bare nesten. Moderne tyrkere er fortsatt litt lavere enn sine jeger- og sankerforfedre.
Mattilførselen ble også mer sårbar etter innføringen av jordbruk. Hvis det var lite av én matvare, kunne jegere og sankere dra til et nytt område eller fokusere jakten på en annen råvare. Når uvær eller plantelus gjorde kornhøsten dårlig, betød det derimot hungersnød og sultedød for bøndene.
Alle disse faktorene ble bokstavelig talt fatale. Arkeologiske funn fra Illinois i USA tyder på at den forventede levealderen falt fra 26 år for jegere og sankere til knappe 19 år for bønder.
Så hvorfor i alle dager valgte forfedrene våre å gjøre livet så mye vanskeligere for seg selv? Sett utenfra er jordbruk logisk. Korn er lett å lagre over lengre tid, slik at du kan være tryggere på alltid å ha mat tilgjengelig. I tillegg produserer jordbruk mer kalorier per kvadratmeter jord enn jakt og sanking, noe som gjør at du teoretisk sett kan fø flere.
De negative konsekvensene var ikke like lette å forutse. Hvert enkelt lille steg mot det organiserte jordbrukssamfunnet fremsto isolert sett som lurt. Utviklingen skjedde over flere generasjoner, nesten umerkelig. Ettersom flere krevde eierskap til jorden, bygget gjerder og prioriterte én kornsort eller grønnsak fremfor de andre, ble det stadig vanskeligere for jegere og sankere å leve i det samme området. Når maten du kan finne vilt i et område, ikke lenger er nok til å mette menneskene som bor der, har jordbruket sluttet å være et frivillig supplement. Til slutt fantes det ikke lenger noen vei tilbake.
Historien kunne ha vært unik, men mennesket har ikke sluttet å søke å forbedre tilværelsen. Vi lager skjermer mer fleksible enn papir, som stadig suger til seg oppmerksomheten vår. Vi kjører rundt i vogner som flytter oss raskere av gårde, og som spyr ut så mye giftige gasser at vi står i fare for å ødelegge kloden vi bor på.
Forhåpentligvis har menneskeheten lært, slik at vi denne gang vil klare å snu i tide dersom det vi trodde var fremskritt viser seg å dra oss i feil retning. Det er i alle fall lov å håpe.