Gudmund Hernes: Stå på, Linda!

De siste ukene har mediene flommet over av sinne over hvordan norsk idrett er ledet og drevet. Regningene har kommet på bordet – men oppgjøret er ikke tatt.

Saken er ikke bare én sak. Den er to. Den første er idrettsledernes uvettige pengebruk. Den andre er deres arbeid for å tilsløre og tildekke et som er skjedd etter at pressen begynte å grave. Som i Watergate-saken er spørsmålet hva som er verst: forgåelsen eller omgåelsen – pengebruken eller obstruksjonen av innsyn og åpenhet? Den første viser at ledere ikke fortjener den tilliten de var gitt. Den andre at de er inkompetente.

Den første saken, hvordan toppene brukte penger og på hva, er det hverken plass eller grunn til å gå inn på her. Det vi har sett, ligner på det å løfte en steinhelle i hagen: Oversiden er blank og fin, men under er det ikke like vakkert. Mediene dekker saken godt, men mye gravearbeid gjenstår.

La oss i stedet repetere litt fra strategien for hemmelighold som ledelsen i Norges idrettsforbund (Nif) la, anført av idrettspresident Tom Tvedt og tidligere generalsekretær Inge Andersen. Få har påført norsk idrett så stor skade som dem. Begge er norgesmestre i å løpe fra ansvar. Spørsmålet er også hvorfor Idrettsstyret har vært så tafatt.

• Ledernes første forsvar var å si at de ikke hadde noe å skjule – og samtidig ville skjule alt. Bilagene viser at det er verre enn antatt. De skjulte fordi de hadde noe å skjule.

• Det neste var å hevde at reiseutgifter, representasjon og herremiddager lå innenfor gjeldende retningslinjer, at alt derfor var plettfritt. Nå innrømmer kommunikasjonssjefen i Idrettsforbundet, Nils Røine: «De tidligere retningslinjene ga rom for skjønn … Det måtte det strammes inn på.» På spørsmål om hvilke innstramninger om sosiale arrangementer som nå er kommet, svarer Røine: «Bruke hodet. Det er veldig viktig.» Stakkars mann! Kommunikasjonssjefen avslører mer enn han aner: Skjønnet til ledelsen i Nif har vært ekstremt dårlig! Og: Ledelsen har ikke brukt hodet!

• Ledelsens mantra var: «Dette må vi legge bak oss. Nå må vi se fremover.» En «uavhengig» gjennomgang av Nifs åpenhet ble bestilt. Et utvalg ledet av en overbetalt John G. Bernander leverte et bestillingsverk, der en konklusjon var at Nif er «mer åpen enn det som er vanlig i frivillige organisasjoner». Da kan vel Bernander nå fortelle hva disse andre åpne organisasjonene holder skjult? I dag sier Røine: «Det har vært for enkelt å få refundert alkoholutgifter. Med vår profil som retter seg mot barn og unge er det naturlig at Nif har strengere regler enn andre organisasjoner.» Hvorfor så og sa ikke Bernander dét? Han vil vel svare at det lå utenfor hans mandat. Så hvorfor godtok denne brave borger et mandat som ikke skulle se bakover?

• Ledelsen grunngir pengebruken med at den hadde representasjonsplikter overfor sponsorer og «idrettsfamilien». Men selv en med så lite peiling på idrett som meg, har fått med seg at dydsmønstre ikke først bør søkes blant internasjonale idrettspamper i eller rundt IOC eller Fifa.

• Andersen og Tvedt kjeftet på kritikere (Tvedts beskjed til meg var at «Hernes skulle skamme seg»). De møtte journalister som en steinvegg, med utenomsnakk og hakk-i-plata-svar i både Dagsnytt 18 og Dagsrevyen. Nå har sier Andersen: «Jeg har sluttet som generalsekretær og ønsker derfor ikke å uttale meg mer om dette. Alle øvrige spørsmål må stilles til Nif.» Sammenbruddet i ledelse, strategi og mediehåndtering vil forbli pensum i mange fag i mange år.

Men historien har også helter. Først alle de mange som daglig driver norsk idrett, med unger og vafler, loppemarkeder og dugnad. Leif Welhaven og hans kolleger i VG har drevet saken frem. Kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) har tatt et kraftig oppgjør med ukulturen. Men mye gjenstår. Så, Linda: Stå på!

Jeg er mer usikker på Arbeiderpartiets medlemmer av Idrettsstyret, Sigbjørn Johnsen – en av landets mest respekterte og avholdte politikere – og Jorodd Asphjell. Hva har de gjort og sagt på kammerset?

De siste ukene har jeg tilbrakt i Trump-land. Det jeg kan rapportere tilbake er dette: Pampevelde skaper populisme. Makt korrumperer. Opplever folk svik, vil de ha endring. De som skal lede en folkebevegelse om norsk idrett, må vite hvor landet ligger.

Gudmund Hernes

Forsker ved Fafo og professor ved BI, fast spaltist