Er du gått lei, skjønner jeg det – noe av det vanskeligste i politikk er å holde fast i en sak og følge den til endes. Det glipper lett når høylasset faller ned over en nyslått statsråd. Et problem nå er blomsterbuketten Trine Skei Grande får fra Norges idrettsforbund (NIF). Hennes valg vil få store virkninger, også ut over idretten.
Jeg hadde aldri trodd at jeg, som kan så lite om idrett, skulle bruke nok en bakside på NIF. På den annen side: Jeg hadde aldri trodd at lederne av landets største folkebevegelse skjønte så lite om det som rører seg blant folk – at de ikke leder, men skader norsk idrett. Til nå har det knapt fått konsekvenser.
Etter Sotsji-OL kom meldinger om uvettig pengebruk og krav om å få kortene på bordet. Presidenten Tom Tvedt og generalsekretær Inge Andersen svarte at de intet hadde å skjule. Det var en dobbelt løgn: De hadde mye å skjule, og de visste det. De hadde selv tatt del i eksessene. De ville skjule fordi de visste.
Så satte de i gang en omfattende dekkoperasjon under mottoet: «Nå må vi se fremover!» De tok et taktisk tilbaketog: Man skulle få innsyn, men bare i nye disposisjoner!
Den posisjonen ble stadig mer uholdbar. For de feilbedømte ikke bare det som rørte seg blant folk: De feilbedømte også kulturminister Linda Hofstad Helleland – ja, de prøvde nedlatende å behandle henne som en jentunge. Fikk de bare snakke med henne, så ville hun forstå! Det samme vil de nå prøve med Trine Skei Grande.
Men Helleland forsto det de ikke gjorde: at hun representerer oss alle som finansierer idretten, ikke bare et koteri, en klikk. Hun forlangte innsyn. Hun forlangte opprydding.
Da det ikke kom, satte hun NIF under administrasjon: Hun kuttet millioner i bevilgninger til NIF to år på rad, og ga føringer for hvordan pengene kan brukes. Det har ikke skjedd før.
Idrettsledelsen feilbedømte ikke bare statsråden. De feilberegnet sitt publikum. Og de demonstrerte en katastrofal inkompetanse: Hver gang Tvedt og Andersen, støttet av idrettsstyret, møtte i mediene, skjøt de seg i foten og forskuslet tillit. Alle så at de spilte med kort bak ryggen.
Idrettsledelsen feilbedømte ikke bare statsråden. De feilberegnet sitt publikum.
I tre runder er de blitt halt til skafottet med nye avsløringer som viste at det var verre enn noen ante – men som idrettsledelsen hadde visst. Bilagene avdekket ikke bare uvettig pengebruk. De avdekket uvett – punktum. Sjelden har man sett så mye dårlig skjønn over så lang tid på så høyt nivå.
Hadde idrettsstyret gjort jobben sin, hadde de ryddet opp. Det gjorde en annen jobb: Ga Inge Andersen et påslag til gullpensjonen da han stakk av fra regningen. Han nekter stadig å svare for det han gjorde og det han skjulte.
Uvettet omfattet ikke bare kalaser, der en enkelt vinflaske kostet mer enn inntekten fra et kakelotteri i et lokallag, men også pengebruken på PR-byrået First House. For ti millioner skulle de besnære politikere, men ble også brukt til å skrive rapporter, avisinnlegg og e-poster. Idrettstoppene selv ikke bare nektet å svare: De – på milliongasjer – evnet ikke selv å føre ordet.
Idrettsstyret har hele tiden også levd et liv i skjul. Statsråd Helleland har sagt det helt presist: «Det er påfallende at vi har et driftsstyre som er demokratisk valgt, men som skygger unna enhver debatt. Det er vanskelig å kommunisere med en ansatt kommunikasjonssjef som får betalt for å gjøre jobben sin.»
Eventyrlig nok ser Tom Tvedt stadig seg selv som helten i historien: Mannen som rydder opp! «Det er klart det blir bråk når vi legger fram kvitteringene på denne måten. Vi har åpnet opp for idrettens beste» – sier han som ville skalke alle luker! Og videre: «Det er sånn at når det stormer, er det to ting som er viktig. Det ene er å holde kursen. Det andre er å holde farten.» Tvedt har gjort begge deler – på feil kurs og rett mot grøfta.
Tre av toppene i NIF er prominente Ap-folk: presidenten Tom Tvedt, samt stortingsrepresentant Jorodd Asphjell og fylkesmann Sigbjørn Johnsen, som begge sitter i styret. De har sett det som sin oppgave å forsvare kollektivet de er en del av.
NIF har en rot i Arbeidernes idrettsforbund, som ble bygget opp av arbeiderbevegelsen, på frivillighet og likeverd. Kaksekulturen som har vokst frem i NIF, er det motsatte. Tapet av tillit til de tillitsvalgte der, trekker andre ned. Erosjonen av sosialdemokratiet får et pådrag også av partifolk som har dekket over og dukket unna.
Så statsråd Grande: Vil du holde fast eller la det gli?