I’m so fuckin’ sick and tired of the Photoshop
Show me somethin’ natural like afro on Richard Pryor
Show me somethin’ natural like ass with some stretchmarks
Kendrick Lamar, Humble
En ost som er ystet for hånd av melk fra fire frittgående geiter som beiter ute hele sommeren, laget av en ostemaker som selv er en gammel småbruker som har arvet oppskriften fra sin tipp-tipp-tippoldemor – det er oppskriften på trendy suksess! Autentisitet – ekthet – er noe av det viktigste man kan ha for å være moderne i dag. For å virkelig holde det ekte, som hiphopen sier, holder det ikke med en oppkonstruert autentisitet, en PR-gimmick av en bakgrunnshistorie. Nei, det må være mest mulig ekte vare.
Det slår også inn i politikken. Hvem du er og hvor du kommer fra blir viktigere.
I et samfunn hvor økonomiske klasser oppleves som viktigere enn i vårt, er behovet for å kunngjøre sin identitet kanskje mindre. Ikke i den forstand at gårsdagens sosialdemokrater var mindre opptatt av arbeiderklassen enn dagens (det er knapt mulig), men å tilhøre en klasse var noe man gjorde, man behøvde ikke å vise det frem. En sentral politiker i Arbeiderpartiet var en gang stort sett arbeider. Slik var det bare. En kommunikasjonsrådgiver vil derimot ha større behov for å fremheve og fortelle at han faktisk kommer fra arbeiderklassen. Det er ikke noe galt i det. Ikke er det trivielt heller. For hvor du kommer fra har ofte noe å si for hvordan man ser på ting.
Kravet om ekthet nøres også oppunder av sosiale medier. Det gjelder å nå gjennom, skille seg ut. Dagens «vellykkede» politikertype krever noe annet enn gårsdagens, og det er naturligvis slett ikke nødvendigvis til det bedre. Sosiale medier eksponerer menneskene i politikken mer enn tidligere, men også her er kravet om ekthet i endring. I Facebooks spede barndom var det ekte med et bilde av vakkert snøvær, en pils og et par ski. I dag ser vi at det er iscenesettelse, snarere noe uekte enn autentisk.
Det var åpenbart at hele mennesket Svein Østvik ikke hadde kommet helt frem i Syden.
Vi har rett og slett blitt klare over at det er en stor forskjell på å forsøke å fremstå som ekte og det å være ekte. Å være seg selv 110 prosent stammer fra Paradise Hotel, tror jeg, og nettopp virkelighetsfjernsyn er det beste eksempelet på at iscenesatt ekthet er den nye falskheten. For deltagerne i seriene er jo slett ikke seg selv, i hvert fall ikke 110 prosent (som for øvrig er både en menneskelig og matematisk bragd). Jeg mener ikke at deltagerne er falske som sådan, men da SVs valgavis for noen år siden brakte et stort intervju med Charter-Svein, som ikke bare kunne avsløre at han var SV-velger, men også at psykiatri er hans hjertesak, var det åpenbart at det hele mennesket Svein Østvik ikke hadde kommet helt frem i Syden, for å si det slik.
Kanskje kan kravet om ekte ekthet også forklare noen av de nye politikerne som dukker opp. Det mener det erkebritiske tidsskriftet The Economist i en omtale av Jacob Rees-Mogg. Den svært konservative katolikken er blitt et ikon for grasrota i Det konservative partiet, og en lysfontene for de mest hardbarkede brexit-tilhengerne. Rees-Mogg er overklasse på en måte bare engelsk overklasse kan være – og han dyrker det, ja, nettopp denne ikke-moderne, anti-folkelige fremtoningen har gjort ham til en kultfigur. Snarere enn å forsøke å være noe annet gjennom å kle på seg olabukser og en rutete skjorte for eksempel, dyrker han sin idiosynkrasi.
Med motsatt fortegn ser vi Jeremy Corbyn gjøre det samme. Han må være den minst PR- og markedstilpassede politikeren det er mulig å finne, en overvintret gammelradikaler. Men han er ektefølt og ekte, og han kan gjøre det umulige, nemlig å få venstresiden i Storbritannia inn i regjeringskontorene.
I USA er det en president som gjør absolutt alt man mener en president ikke bør gjøre, med en nærmest utstudert systematikk. Galskap? Tja. Men hver tweet forteller også en felles historie: Jeg er ikke en vanlig, falsk, markedstilpasset politiker. Jeg er ekte. 110 prosent meg selv.