Kjære estetiker!
Jeg har nettopp kjøpt en ny leilighet, og flytter inn i en oppgang med i alt syv leiligheter, der de andre er godt etablert fra før. I vinduspostene i oppgangen, har «noen» plassert plastblomster, som samler støv. Jeg synes plastblomster og silkeblomster, særlig fremstilt som potteplanter, er noe av det styggeste som finnes. Jeg kommer til å få en dårlig start på dagen hver dag fordi jeg må gå forbi disse «blomstene». Hva er greia med plastblomster? Kan jeg, som nyinnflyttet, fjerne dem? Eller risikerer jeg å sette naboskapet på spill?
Hilsen nyinnflyttet
Kjære nyinnflyttet
Her ville jeg ha gått inn i problematikken ved å tenke på meg selv som den nye kjæresten til oppgangen. Ikke fordi du skal oppføre deg som alles darling, men fordi det er noe med å opptre fintfølende når forholdet er nytt, og tenkt som noe som skal vare. Da nytter det ikke å løpe gjennom oppgangen og mokke ned alle blomstene med et balltre. Ei heller ville jeg ha satt meg med armene i kors ved første borettslagsmøte, og dømt vinduspynten nord og ned. Derimot, som ved samflytting mellom kjærester med sterkt avvikende smak, gjelder det å lirke og lure som en eventyr-rev. Og, å ha noen motalternativer som er så gode at den andre tror at hun eller han har kommet på dem selv. På den måten får du ikke bare gjennomført planen, men gleden over å herske i det stille. Det er noe i mailen din som antyder at det vil være opp din gate. Eller skal vi si oppgang?
Og så var det disse eksepsjonelt stygge plastblomstene. For meg høres det ut som om det ikke bare er borettslaget ditt som har et foreldet forhold til kunstblomster, men du også. Plastblomster kan som alt annet gjøres gresselig stygt og billig, med flaue små pellets samlet i en haug rundt den såkalte «stammen». Men, de begynner også å bli merkverdig livaktige; uregelmessige og akkurat passe spreke, kontra tidligere tiders billigrestaurantvarianter hvor alle blomstene sto stivt og overdrevent struttende for å ikke bli avslørt som wannabes. Mannekengblomster.
Billigblomstene finnes fortsatt, som dem bestemoren min hadde mellom dobbeltvinduene på kjøkkenet sitt, men en ny liga har altså inntatt markedet. Gå inn på Grand Cafe, for eksempel – tror du at de store subtropiske 1880-palmene er kunst og fjas? Jeg gjorde i alle fall ikke det. Ikke før senere og ved nærmere ettersyn. Litt skuffende at de ikke har levende småtrær, men heller ingen stor estetisk katastrofe all den tid inntrykket er levende.
Før vi konsentrerer oss om hvilke konkrete tiltak du skal iverksette, skal vi altså begynne med hva-er-greia-med-spørsmålet ditt. Hva er greia med plastblomster? Plastblomster, eller kunstige blomster, har som det meste annen kultur, dype røtter ned i en høysivilisert og førkristen tid. Også egypterne laget kunstige blomster. I avskavet, farget horn. Vel var inneklimaet en tanke tørt, men hovedpoenget lå i det avanserte ved å gjenskape naturen. En ikke helt ukjent gren av kunsten for øvrig. Perfeksjonerte kunstblomster fant man ikke overraskende også hos romerne – i voks, gull og sølv – og siden sluttet man ikke.
Også egypterne laget kunstige blomster. I avskavet, farget horn.
Opp gjennom århundrene har blomster, i likhet med frukt og grønt, vært gjenstand for iherdig gjenskapelse: i glass, keramikk og porselen; i fjær og silkebånd; med og uten voks. Og så kommer vi til det kapittelet du hater, tiden for masseproduserte planter i plast og kunstsilke: 1970-tallet. Nye materialer som polyester gjorde tulleplantene enklere å lage, billigere og kjøpe og vips hadde kurvstol-stua også fredsliljer som, under over under, ikke trengte vann! Spol noen tiår fremover, og vi har en uutgrunnelig jungel av utdaterte polyesterplanter fra en tid som mente at alt syntetisk – mat, klær og tulipaner – var et sivilisatorisk fremskritt.
Denne ruskete floraen har vi ikke overraskende fordommer mot. Men, vi har også fått en ny underskog som kunne lure en nærsynt hobbybotaniker. Jeg sier ikke at jeg går i taket av glede etter et besøk på ambiplants.no eller Plantasjen, men plantene som ser lettere kunstige ut alt fra naturens side, gjøres ganske bra: orkideer, palmer og andre grønne planter med fett oppsyn og subtropisk opphav.
Før du går på neste styremøte ville jeg derfor ha gjort tre ting: For det første må du ta en kikk i speilet: Er det sunt å være så hatsk? Her kan det godt være at reven bak øret titter frem, og sier «Ja!» Og det er helt fint, men dette skal du altså øve på å holde for deg selv.
Deretter går du og tar en nærmere kikk på plantene, og deretter på alderssnittet i oppgangen. Er blomstene gamle og avfeldige, men oppgangen full av unge folk og nybakte foreldre? I så fall ligger det an til en lett match ved første borettslagsmøte: de synes antagelig at blomstene er uviktige eller stygge, som deg, men har null overskudd til oppgangsestetikk. I dette scenarioet blir du helten som får fjernet ukruttet, etter et møte som i etterkant vil bli beskrevet som «befriende åpent» og «sjeldent produktivt».
Er det derimot full overlapp mellom gamle blomster og gamle beboere, må du trå mer varsomt. Her ville jeg hatt et motforslag klart. En oppgradering! Nye kunstplanter, istedenfor gustne hawaiiroser! Eller hva med noen ekte saker med felles vanningsansvar? Aloveraer eller noen andre kamerater fra ørkenen; noen kamelplanter som knapt trenger vann? Her er det bare å diske opp med grønne alternativer som tåler lite lys, luft, vann og omtanke, men som ikke ser ut til å la seg merke med det. Videre kan du raust forslå at en av pensjonistene kanskje vil ta på seg ansvaret? Med deg som ungdommelig sidekick. Merker du stille tvil, kan du uansett anse møtet som en anledning til å plante frøet som varsomt sier: vil dere virkelig leve i fortida, når samtiden er fem forkastede blomsterkvaster unna?
Er det derimot full overlapp mellom gamle blomster og gamle beboere, må du trå mer varsomt.
Gamle eller unge medbeboere – la oss også prøve å forestille oss enda et scenario: det er ikke det at de er så glade i plastblomster, men pynt i det hele tatt! Altså kan det være lurt å ha et fascinerende alternativ på rede hånd, før en ivrig nabo stiller opp med et mangletre fra 1887, en smurf og en kobbergryte med tørkede roser. Spørsmålet: hva skal vi ha istedenfor? kan komme, så ha et nødsvar parat. En hardnakket minimalist kan virke unødvendig avvisende, og det vil man altså ikke ved foten av et nytt forhold.
Derfor, ta frem reven i deg og mal som en katt istedenfor fanden på veggen. Her gjelder det å forkle det som for noen kunne fremstå som en hatsk avskaffelse av hygge, som en følsom og sjeldent fremsynt oppgradering. Det greier du.
Vennlig hilsen Estetikeren
Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann, send til estetikeren@morgenbladet.no