Finnes påskepynt uten kyllinger og gule lys?

Kjære Estetiker. Jeg kunne tenke meg å pynte til påske, i hvert fall for mine barns skyld, men synes all påskepynt skjærer i øynene. Det virker ikke som det har skjedd særlig mye på påskepyntfronten siden 90-tallet? Har Estetikeren et forslag til pynt som ikke inkluderer kyllinger og gule lys?

Hilsen kvinne (43)

Kjære kvinne (43). For å kunne gi deg virkelig gode råd skulle jeg ønske du hadde fortalt litt mer om hva slags forhold du har til påsken bortenfor frykten for 90-tallets syntetiske kyllingfest. Om du varmes ved tanken på skirenn og kolibriegg, eller om du i virkeligheten ber om pynteråd for å komme nærmere en høytid du ikke får riktig tak på.

For å si noe om hvor lave skuldre man kan møte påsken med, begynner jeg derfor med et sitat hentet fra min yndlingskokebok, I Roald Dahls kjøkken. Dahl skriver: «Påsken er like fin som julen er forferdelig. Det er ikke noe mas med alle presangene, bare noen egg til ungene og en blomsterbukett til ham eller henne, og ikke noe mer (hvis du ikke bor i Russland).»

Selv er jeg glad i julen også, men dette minner oss på hvor vidunderlig fristilt påsken er sammenlignet med det mørkerøde, stillesittende midtvintersblotet. Påsken er lys, lett og i grunnen ansvarsløs. Den er den første bekken i skogen, hesten for plogen og løftet om en bedre fremtid. Den er sol gjennom vinduet, karse i karmen og fregner på nesegrevet; gåsunger på bare grener og liflige løfter om tidlig løvsprett. Med andre ord – påsken er et slags arnested for naturlig pynt; den er naturens tur inn på brudeloftet før all verden skal synge.

Og hva betyr det? Det betyr, på et overgripende plan, at påskepynten kan være – bør være! – alt det som feirer telens bortgang og vårens komme. Ulike grener klippet og satt i vase i god tid, sånn at de kan bryte ut i fullt flor påskemorgen: bjørkeris med søt sevje og små museører, kastanjetrær med lodne fingre og struttende blomsterklaser, eller min favoritt: trollhassel – sjelden har du hatt så livlige gjester til bords!

Blomster, de kjøpte, er selvfølgelig heller aldri feil. Og må det kun være tulipaner? Et rungende: Nei! Gå for buketter som oser overskudd og multikulturalitet: Melerte ranunkler, koboltblå sverdliljer, tysbast, blandingsbuketter, og mange av dem!

Og lys – om du ikke liker de gule, hva med å velge en bukett her også? Jeg pleier å kjøpe en blandet bunt på Søstrene Grene – lyseblå, dueblå, gressgrønne, gammelrosa – og lage fargekonstellasjoner alt etter hva som ellers fins på bordet.

Når vi står og kikker mot påskens midtpunkt, altså bordet, eller bordene, er jeg dessuten svak for min mors favoritt: løperen. Denne lange, vevde duken som kan ligge nedover kjøkkenbordet som en autostrada av blid og veltilpass tradisjon, og som dessuten sitter godt med tidens gjenfunne sans for vev. Her har Husfliden og Heimen mye fint, men sjekk også ut brukte eksemplarer på Vestkanttorget.

Og så skal vi selvfølgelig ikke glemme barna. I likhet med våre to hovedhøytider tilhører påsken generasjon løvsprett, og det her all den interaktive pynten kommer inn i bildet: Karsen plantet på en bomullsdott (også kjent som gulostens beste venn) og frø stoppet ned i jorda, med håndlagede skilt, slik at vi skal huske hva som ble begravet for siden å gjenoppstå.

Når vi nå har det grunnleggende på plass, har vi endelig kommet frem til påskepynten over all påskepynt, høytidens pièce de résistance: EGGENE! De håndmalte, de oppsparte, de porøse og rørende personlige eggene. Å male et egg jevnt og pent krever sin morgenfriskhet og et forbilledlig tålmod. En svært sunn øvelse, altså, så den skal vi ære. Fra eggene blåses ut (forbløffende tungt arbeid) til den knekte fyrstikken med hyssing langsomt fires ned gjennom eggets topplokk, slik at pynten kan henge.

Og er det ikke nettopp denne selvlagede – eller samlagede – pynten som gir den kriblende fornemmelsen som ligger i konseptet høytid? Barnets enorme glede over å lage nytt, eller å finne igjen det gamle, paret med de voksnes bittersøte aksept av barndommens skjønnhet og tidens brutalitet. Alle disse følelsene kan vi henge på et ydmykt ris av selje eller bjørk.

Men, vi har flere egg! Her vender vi tilbake til Roald Dahl og Storbritannia – eller Tyskland for den del – det vil si alle land med kultur for eggejakt. Selv har jeg vokst opp uten, men for et absolutt forbilledlig prosjekt! Ikke pynt i seg selv, men ikke desto mindre en særdeles effektiv måte å hylle inn hus og heim i et slør av mystikk og det søteste av alt – forventning!

Vi skal selvfølgelig heller ikke glemme godte-eggene! God dekorasjon som noen, og til å stille ut og frem, alt etter som hvor mange familiemedlemmer man teller, på et fat, i et rede? Her foretrekker jeg fortidens glorete kaniner med sixpence, kyllinger som gifter seg inne i stemningsfulle egg – slike ting – men det får du se på.

Helt til slutt, til en mor fra et godt voksent barn: Det er ingen ting små gutter og jenter liker bedre enn at foreldrene pynter for sin egen del, med ting de selv liker. Jeg vet ikke helt hva det beror på, men jeg tror det handler om barns enorme evne til å oppfatte – og gledes ved! – foreldres blaff av utilslørt og barnlig lykke. At pynt – og den tilsynelatende irrasjonelle gesten å pynte – betyr at de også fryder seg over det som skal skje.

Så, kjære kvinne og mor (43) – Kjøp tre pakker hønse-egg, to pakker sjokolade-egg og tre ulike buketter. Og spe på med grener og barnas skolelagede kyllinger og karsebed etter behov. Påsken og pynten er din venn – hold den kjærlig i hånden som et nykokt egg.

Med barnlig fryd, Estetikeren

Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann, send til estetikeren@morgenbladet.no

Ragnhild Brochmann

Kunst- og motekulturhistoriker og skriver om mote og visuell kultur i Morgenbladet