Kjære Estetiker. Må jeg virkelig bytte til de forferdelige, anonyme postskiltene styret i sameiet har tvunget alle andre til? «Vi er opptatt av at det skal se pent ut rundt oss, og at vi skal ha en felles og lik fasade. For å opprettholde et godt inntrykk ved inngangspartiene innebærer det blant annet at alle må bestille like postkasseskilt til sine postkasser», skriver sameiet på nettsiden. Samboeren min og jeg har noen grønne navneskilt skrevet med dymo, og et fargerikt «Nei takk til uadressert reklame»-skilt. Jeg liker virkelig navneskiltene våre, de bringer farge inn i hverdagen og er lette å se. Dessuten er de til for at posten skal kunne levere posten, ikke for at beboere skal stå å beundre eller hate dem. To ganger har vi opplevd at noen har revet av eller klistret det ene navnet over det andre (kan det være det er navnet de ikke finner vakkert?). Dessuten blir postkassen full av grønt klister når de driver og river og flytter på dem. Må vi virkelig investere i et skilt for at det «skal se pent ut» og for å «opprettholde et godt inntrykk» og tilfredsstille styret i sameiet?
Nabovennlig hilsen leietageren Grønn Dymo med samboer
Kjære Grønn Dymo med samboer. Ja, er ikke sameier verdens mest delikate, demokratiske økosystem? Den vennlige ideen om felles dugnad, felles glede og god stemning så lenge alle får være med å ha et ord i laget. Og det får vi jo, en hyggelig torsdagskveld hos styrelederen. Men så, etter lange initiativrike prosesser rundt for eksempel valg av postkassestil, kan dette skje: Flertallet velger det idiotiske forslaget. Demokratisk! En gressplen blir omgjort til betong, 1880-gården males samtidsgrå, tuntreet hugges. Med andre ord: Naboene viser seg å være idioter. Spørsmålet er altså like gammelt som grekerne: Hva gjør man i et demokrati bestående av folk som mener noe annet enn en selv? Og hvem er egentlig idiotene, når alt kommer til alt?
La meg her begynne med å si at jeg forstår dere svært godt. Enhver person med et visst forhold til sine nære omgivelser vet at en postkasse ikke bare er en kasse til å putte brev i, men en potensiell identitetsmarkør. At en font ikke bare er små og store bokstaver, men gleden eller irritasjonen over at de snirkler seg akkurat slik. Men så kommer det store spørsmålet: Er postkassene stedet å flagge egen identitet i et sårbart system som et sameie, eller kan det være at pedantene har et poeng?
La oss gå ut av huset og stille oss opp ved utgangsdøra; til begynnelsen på fortellingen om et sårbart, moderne «vi». Og hva ser vi her? Kanskje sitter alle navneskiltene pent og homogent bak glass og ramme, eller også har noen tatt en fryseteipbit, eller en annen klistrelapp, og skrevet navnet på selv. Kanskje skjevt, til og med. Kanskje med stygg håndskrift. Hvordan fremstår det? Som fargerikt fellesskap og åpenhet for ulike ideer? Eller lukter det av hurtig gjennomtrekk og en sameieleder med bedre bopel et annet sted?
Så kommer vi inn til postkassene. Der er det altså bare deres brevkasse som har andre skilt. Enn så hyggelig som det er med grønn dymo – kan det tenkes at den noe misjonerende formuleringen: «Vi er opptatt av at det skal se pent ut rundt oss» dekker over et underliggende behov for noe så konservativt herlig som ro og kontinuitet, akkurat når det kommer til oppgangen? Bare husk hvor ofte folk flytter – jeg teller fire familier på under et år bare i min oppgang – og husk hvor kort veien er opp til alles private inngangsdører, personlige navneskilt, mer eller mindre fornuftige dørmattevalg og potensielle plastpotteplanter.
Her ville jeg ha tenkt følgende: Selv om dymokrigen har antatt pinlige proporsjoner – er det ikke nettopp her dere vender det annet kinn til, og sparer ammunisjonen til bruk i en annen strid som kan vise seg å bli mye viktigere? Til et spørsmål om ny farge i oppgangen? Nye, brannsikre dører? Valg av uteplanter til et slunkent bed, eller landskapsarkitekt til utbedring av bakgården? Jeg ville mene ja! Visst har det alt rukket å renne mye ondt blod nedover oppgangen, men hvorfor ikke snu mens leken er god og dere har overskudd til å gjøre et utspekulert, godt valg?
En demokratiets idiot er ikke den som tar feil, men som lar være å velge sine kamper med omhu, sa aldri Cicero, men det sier jeg!
Med streng vennlig hilsen, Estetikeren
PS. Velger dere å følge rådet, men kjenner sinnet koke fortsatt, kan dere jo alltids lime opp dymoskiltet en siste gang, montere et overvåkningskamera på innsiden av postkassen, og fryde dere rått over jævelen dere skal ta ved neste avstemming i sameiet.
Estetikeren er Morgenbladets spalte for de små estetiske kvaler - og de store eksistensielle dilemmaer. Sen dine spørsmål til estetikeren@morgenbladet.no