Som norsklærer i videregående tenker jeg ofte at jeg sitter med dårlige kort på hånden. Ungdommen vil ha Ex on the Beach og korttenkte tv-serier, og blåser i grammatikk. Tror du veien til suksess kan være å gjøre om grammatikkregler til spennende fortellinger?
Hilsen Marte, norsklektor
Egentlig ikke, men siden du spør, så skal jeg prøve: Tenk at du er en stum deltager i Ex on the Beach og får besøk av en eks som ikke kan tegnspråk. Vedkommende har på seg en kjempefin brosje, og du griper etter pennen og papiret for å uttrykke begeistring. Du skriver, uten komma: For en utrolig fin brosje du bærer! Den grammatisk kompetente eksen oppfatter dette som at du først og fremst synes brosjen er fin, og at du bruker utrolig til å modifisere graden av finhet eller måten den er fin på. Hvorfor? Jo, fordi det ikke står noe komma mellom adjektivene, og da er utrolig underordnet fin. Og hvorfor er det ikke omvendt? Jo, for på norsk kan adjektiver bare underordne seg adjektiver som står til venstre for seg.
Hvis du derimot hadde sett at brosjen begynte å flytte seg rundt på vennens bryst, kanskje mens den glødet og laget lyd, ville du antagelig grepet etter pennen igjen og plassert et komma mellom utrolig og fin, slik at det nå plutselig var dette som sto på papiret: For en utrolig, fin brosje du bærer! Nå er betydningen en annen. Du har sideordnet adjektivene! Dette kunne du naturligvis også uttrykt med et og i stedet for kommaet, men hva ville da vært poenget med å holde seg med grammatisk kompetente ekser? Kommaet gjør at betydningen av setningen nå er som følger: For en utrolig brosje du bærer! + For en fin brosje du bærer!