Kjære huslingvist. Jeg leste med interesse din tekst om syntaksen i konfirmasjonssanger, og også forklaringen om at den rare ordstillingen kommer fra tysk. Men i ‘Ich bin ein Berliner’ og andre setninger er den jo lik som vår ordstilling, med subjekt, verbal og objekt?
Hilsen en som hadde fransk
Du har rett! Både tysk og norsk er såkalte SVO-språk, oppkalt etter hvilken rekkefølge subjektet, verbalet og objektet kommer i. Men dette gjelder såkalte umarkerte hovedsetninger. I tysk er det nemlig ganske store ordstillingsforskjeller på underordnede og overordnede setninger. Vi kan se til pastaen for noen eksempler, og i god konfirmasjonssangånd skal vi markere setningsleddene subjekt, verbal og objekt med farger.
Hovedsetningen 'Ich liebe Carbonara' («jeg elsker carbonara») har SVO. Men hvis vi underordner den en annen setning, skjer det noe: 'Du weißt, dass Ich Carbonara liebe' («du vet at jeg elsker carbonara»). Da har vi plutselig fått SOV-ordstilling i den underordnede setningen.
Lingvistikkprofessor Kristin Melum Eide, som har forsket på festsyntaks, har en teori om at vi har de gamle salmeoversettere å takke/klandre når norske festsanger verbet til sist får. De oversatte, samvittighetsfullt nok, tyske salmer ord for ord. Eksempelsetningen vår kunne da blitt til «du vet at jeg carbonara elsker». Eide la også merke til at det ikke stanser med salmer eller festsanger, men at dette også finnes i bursdagshilsener i aviser: 'Hurra for Eva som i Gratangen bor'. Det er med andre ord tale om en slags høytidssyntaks.
Har du et spørsmål om språk? Skriv til: pu@morgenbladet.no