Kjære huslingvist. Jeg håper du kan hjelpe meg med noe som har forundret meg med jevne mellomrom i over 30 år. Da jeg tråkket mine litt for små barnesko i en liten bygd på 90-tallet, var det én tidsriktig håraktivitet vennene mine og jeg var spesielt opptatt av: å ta permanent. Dette hadde vi til felles med en del gamle damer, og det var to måter å gjøre det på. Enten gikk vi til frisøren, eller så tok vi en såkalt hjemmepermanent. Resultatet var uansett at vi fikk krøller. De varte i noen uker, så effekten på vårt ellers så rette hår var slett ikke permanent, men forbigående. Min forståelse av ordet permanent er at det er noe som er varig, i alle fall langt mer varig enn de høyst midlertidige krøllene vi endte opp med. Har du en forklaring?
Vennlig hilsen Ragolini Spritz
Kjære Ragolini Spritz. Jeg aner ikke, men jeg har spurt Daniel Ims i Språkrådet. Han har mer hår enn meg. Han svarer:
Jeg har nok aldri falt for fristelsen til å ta permanent sjøl. På 80-tallet var jeg noen år for ung, men kunne beundre mankene til de noe eldre fetterne mine. Og det stemmer jo at krøllene deres ikke ville «vara (ved), halda seg» (permanere i Latinsk ordbok av Steinnes og Vandvik) mer enn noen uker.
Er det bare et villedende markedsføringstriks? Tja, da må vi nok sammenlikne med alternative metoder for å lage krøll i håret. Og jamført med virkningene av krølltanga eller hårrullen er permanenten en liten evighet. Faktisk beseirer permanenten det som for andre uekte krøller er den sikre død – hårvasken. At permanenten likevel ikke er like permanent som f.eks. permafrostens evige tele, er det vel mange som er takknemlige for. Beste hilsen Daniel.
Har du et spørsmål om språk? Skriv til: pu@morgenbladet.no