Kjære huslingvist. Jeg får stadig høre at jeg snakker feil. Sjefen min elsker å påpeke min bruk av du i stedet for deg. Jeg kan komme til å si: 'E kommå inn te du', som må oversettes til: 'Jeg kommer inn til deg' for å bevare kontorfreden. Som utflytta sørlending vil jeg gjerne beholde dialekten. Men hvordan har dette oppstått? Håper på hjelp fra du!
Vennlig hilsen gild sørlending
Så slikt må en finne seg i på jobb. Du og du. Arne Torp, norgesmester i dialekter, skrev artikkelen «Nå skal jeg skrive litt om du, de og dem» i Språknytt i 1993. Det er «stort sett yngre mennesker som bruker du på denne måten», skrev han den gang, men siden da har vel også de yngre rukket å bli eldre. Torp ser du i sammenheng med en flere hundre år lang prosess i norsk: Kasussystemet blir borte. På gammelnorsk hadde vi fire kasus, men nå har vi bare noen skarve rester igjen – et språklig forfall sjefen din sikkert ville okket seg over. Med unntak av litt «gammal dativ» – som vi gjerne kaller det – i en del dialekter er det stort sett bare i pronomener kasus er synlig i moderne norsk. Vi skiller mellom (j)eg og meg osv.
Det er nok lite trolig at hele Norge sløyfer deg med det første, men vi kan jo leke med tanken likevel. Jeg har nemlig forsket litt på dette nå, på svært lavt nivå, og funnet at dette kanskje ikke lenger bare er et fenomen som begrenser seg til kystbyer i Aust-Agder. Det skal faktisk være i bruk så langt fra havet som Norefjord langt opp i Buskerud. Kanskje du representerer fremtiden? Si det til sjefen din. «Jeg representerer fremtiden», kan du si. Uansett, du kjære, gilde sørlending: Hold på dialekten! Meld sjefen til verneombudet hvis hen ikke hållår tud.
Har du et spørsmål om språk? Skriv til: pu@morgenbladet.no