Kjære huslingvist. Jeg tilhører en minoritet som holder på skillet mellom transitive og intransitive verb. Jeg gremmes når noen snakker om folk som knakk og ikke knekket koden, eller som slang seg på sofaen de vitterlig slengte seg på. Jeg tar meg i å belære folk som bruker dette feil. Hvorfor skal transitivitet være så vanskelig?
Hilsen transitiv
Svaret er at det er fordi det er vanskelig. På norsk er det parverbene som er problemet, altså verb som ser like ut i infinitiv, men bøyes forskjellig (slenge – slang / slenge – slengte). Siden vi har skrevet om dette før, og siden du belærer folk, så kanskje jeg kan belære deg litt tilbake?
Enkelt forklart handler transitivitet om at (og i hvilken grad) en handling «overføres» fra noe til noe annet, og i internasjonal forskning har det i alle fall siden 1980-tallet vært vanlig å snakke om den som noe som angår hele setninger. I norske grammatikker blir derimot transitivitet forklart ved å snakke om transitive verb, uavhengig av setningen for øvrig. De deler verbene inn i transitive, som tar objekt (han brente veden), og intransitive, som ikke tar objekt (veden brant). Da hopper man fullstendig bukk over at transitivitet er et universelt fenomen som finnes i alle verdens språk – og det handler om uendelig mye mer enn hvordan man staver slenge i fortid.
Jeg kan anbefale Andreas Sveens «Transitivitet og objekt i norsk grammatikk», trykket i Maal og Minne (1993). Den kan gi deg noen overraskelser. Der kan du lese om – hold deg fast – fem grupper av verb som faller mellom de intransitive og de transitive stolene. Man kan falle i transe av mindre.
Har du et spørsmål om språk? Skriv til: pu@morgenbladet.no