Hei, Huslingvisten. Jeg har en datter som i disse dager er i ferd med å lære seg alfabetet. Heldigvis har hun dinosaurdilla, så hun stusser hverken over at q (Quetzalcoatlus) eller x (Xenoceratops) må med. Jeg, derimot, har begynt å irritere meg over en av bokstavene: c. C er klønete å forklare, den er alltid bare i veien for å stave ordet slik det burde bli stavet. Alle ordene eller navnene med c kunne da fint vært stavet med tsj, s eller bare en enkel k? Hva er greia? Hvor bundet er vi egentlig av det latinske alfabetet? Vi tilføyde jo på et tidspunkt æ, ø og å for å tilpasse alfabetet norsk, så hvorfor kan vi ikke kverke c-en?
Vennlig hilsen Nycjerrig
Det er nok for sent å kverke c-en, den har vist seg levedyktig så langt. Dessuten ville vi nok ertet på oss en og annen Caroline eller Cato. Men du har helt rett, c er en tullebokstav.
Romerne gjorde med alfabetet som med resten av kulturen sin: De røvet fra grekerne. Akkurat bokstavene hadde en mellomstasjon hos etruskerne, og da de omsider ble til det vi dag kjenner som det latinske alfabetet, hadde romerne røvet mer enn de behøvet. De satt igjen med intet mindre enn tre bokstaver for k-lyd: c, k og q. Som om ikke det var nok, holdt de seg også med en egen bokstav for k-lyd foran s: x. Romerne er kjent for sin arkitektur, men alfabetdesign kan ikke sies å være deres fremste styrke.
Språk etter språk har siden slitt med disse overflødighetene, og hvis man ser til bokstavene for lydlig logikk, kan man bli tullerusk. For hva gjør man når man har flere bokstaver enn man trenger? Jo, man gir dem ulike bruksområder. En c foran en i, sier du? La det bli s-lyd! Står c-en foran en h? Vi går for k! Eller hva med en tsj-lyd? Ser du på hvordan c, k og q brukes til å representere forskjellige lyder i språk med latinsk alfabet i dag, kan det fremstå som rein bingo.
I disse dager ligger bingoen opp i dagen. Medier24 hadde nylig en sak om at vi i norske medier kan lese om både korona og corona. I offisiell norsk staver vi det naturligvis med k, men mange sverger likevel til c-en. «I VG har me eiga språklinje, og me omset ikkje engelske namn», fortalte VGs nyhetsredaktør til Medier24. Det er så ko-ko at vi ikke riktig vet hvor vi skal begynne, men vi kan jo minne om at corona er latin, og i forbifarten kan vi nevne at ordet har eksistert her til lands siden lenge før svartedauden. I skriftspråkene våre har vi skrevet det med k siden lenge før spanskesyken.
Det kunne vært interessant å se hva som ville skjedd hvis det kom et kattevirus fra utlandet. Ville vi da kunnet lese om catviruset i norske aviser? En mer ufin huslingvist ville muligens anklaget de coronøse avisene for språklig vandalisme og uvørenhet i omgang med koronaen, men påsken er ikke tiden for korsfestelser.