Kjære huslingvist. I debatten om Forfatterforeningens æresrett etter krigen kan det virke som om mange skribenter ikke lenger skiller mellom unnskyldning og beklagelse. «I 2018 fremførte lederen Heidi Marie Kriznik den nå berømte unnskyldningen til 17 avdøde forfattere», skriver for eksempel Aftenposten 18. mars. Tilsvarende formuleringer har vært på trykk i Morgenbladet. Men er det ikke slik at den som har gjort noe daddelverdig, beklager og eventuelt ber om unnskyldning, mens det bare er ofrene som kan unnskylde – det vil si: Unnta motparten fra skyld? Beklager forstyrrelsen!
Hilsen Unn
Kjære Unn. Ikke beklag! Du er unnskyldt. Det er to korte svar på dette. Det korteste er at du selvfølgelig har helt rett. Det litt mindre korte svaret er at du peker på noe som tydeligvis er i endring.
Tradisjonelt har en unnskyldning betydd å frita noe(n) for skyld. At «[lederen] fremførte […] unnskyldningen til 17 avdøde forfattere», gir etter en slik logikk ikke mening med mindre lederen satte opp forfatternes unnskyldning som en teateroppsetning e.l. Hvis lederen derimot hadde beklaget overfor de 17, ville hun gitt uttrykk for at hun var lei for det som hadde hendt. Hun ville da ha sagt unnskyld.
Unnskyldning og beklagelse beskjeftiger seg begge med anger og bot, så det er vel derfor det blir kluss. Vi kan gjøre verb av dem: unnskylde og beklage. Sleng på de refleksive formene unnskylde seg og beklage seg, og alt ligger til rette for forvirring. Jeg har bedrevet forskning på svært lavt nivå og testet setningen din på folk der man fortsatt treffer dem – ved frokostbordet, i oppgangen og på videochat. Konklusjon: Ingen er enige om noe som helst. Det er bare å beklage.