Kjære huslingvist. I forrige uke skreiv dere om en tur til Halden, og ut av reiseskildringa dukka det opp et spørsmål. Journalisten og mannen hennes tulla med den tjukke L-en i ordet Halden, og spørsmålet er: Hva er tjukk L? For min egen del er jeg helt sikker: L-en blir tjukk når tunga går så langt bakover i ganen at den er helt retrofleks. Wikipedia er visst enig med meg. Men hva veit vel vi? Mange føler seg nemlig helt sikre på det er den apikale L-en som er tjukk, den vi har i Karl og farlig. Dette kan fort bli filosofisk, men hvordan veit vi om en L er tjukk eller tynn, lys eller mørk? Hvorfor er det så ulike meininger om det?
Hilsen Ellen (av uviss tykkelse)
Kjære Ellen. Det er ingen ved sine fulle fem som uttaler Halden med tjukk L, så her har det skjedd en feil. Du er ikke den eneste som har fått med deg denne skandalen, og jeg får si til deg som til alle andre som har spurt: Unnskyld. Jeg var på ferie.
Du ser ut til å ha greie på det du snakker om, men for eventuelle uinnviddes skyld får vi likevel ta en rask gjennomgang. Den apikale L-en er den hele landet (med noen hederlige unntak i Trøndelag og rundt søndre Mjøsa) har i starten av et ord som lese. I store deler av landet har mange denne lyden også etter vokaler, og det er denne bruken mange kaller Østfold-L. Den tjukke L-en er den vi får når vi krøller tungen bakover i munnen og flapper den fremover slik at den berører kanten mellom ganen og tennene. Herregud, tekst er et dårlig egnet medium for forklaring av språklyder.
Betegnelsene mørk og lys, som du nevner, blir ofte brukt for å skille den apikale L-en fra den laminale, som vi kaller L-en som så mange beklager at blir fortrengt fra for eksempel Oslo-dialekter, men da hopper man jo bukk over tykkelsen. Og hvis lysforhold skal brukes som målestokk, hvor skal man da plassere den retroflekse L-en? I skumringen? Eller er den kanskje bekmørk? Kanskje hadde det vært lettest å kalle den lyse L-en tynn, den tjukke L-en tjukk og den mørke L-en halvfeit. Eller halvfet, som de sier i Halden.