Min pessimisme er ikke bekmørk, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om pessimisme. Om nytten av pessimisme. Om behovet for pessimisme. Om alle problemene med en overdrevet, idealistisk og naiv optimisme som alltid hyller det gode i mennesket, alltid ser på problemer som «utfordringer», alltid tror at verden går fremover som om det var en slags naturlov … For ikke å snakke om de optimistiske personene. De som alltid smiler, alltid forsøker å se glasset som halvfullt selv om det åpenbart er i ferd med å tømmes (idioter, alle kan se det!); de som henger fast i en illusjon om at hvis vi bare «tenker positivt» så vil alt ordne seg. Optimisme er filosofien som har gitt oss alt fra hjernelammende selvhjelpslitteratur til troen på verdensføderasjoner og evig fred. Det er filosofien som ikke bare irriterer, men blinder oss for verdens realiteter, fordi hverken verden eller mennesket er gode som sådan, og sivilisasjon og fred er dyrekjøpt og skjørt. Det er filosofien som i stedet for å se virkeligheten som den er, vil dresse den opp i svulstige slagord og drømmer, i ideologiske rosa bobler for en verden av politiske enhjørninger.

Ja, jeg hadde egentlig tenkt å skrive om pessimisme. Jeg hadde tenkt å skrive om den konservative filosofen Roger Scrutons bok fra 2013, The Uses of Pessimism. Jeg hadde tenkt å skrive om å den kjederøykende, lakoniske, tyske, sosialdemokratiske kansleren Helmut Schmidt, som ble født etter en sivilisasjonskollaps i 1918, gjennomlevde en sivilisasjonskollaps til, og sa at «politikere med visjoner burde oppsøke lege». Jeg hadde tenkt å skrive om anti-opplysningstidstenkeren Joseph de Maistre som skrev at «vi blir ført bak lyset av en moderne filosofi som forteller oss at alt er godt. I realiteten har ondskapen svertet alt.» Ikke fordi de Maistre har helt rett, men fordi det er en så bekmørk-herlig motsats til optimismen.

Som sagt, jeg hadde tenkt å skrive om pessimisme. Men i likhet med alle andre i vår gjennomdigitaliserte tid har jeg mistet evnen til å konsentrere meg over lengre perioder. Jeg har, som optimistene sier, «all verdens kunnskap tilgjengelig i lommen». Det er riktig. I teorien kan jeg lære noe nytt hver gang jeg sjekker mobilen. Det er like riktig at jeg, i likhet med alle andre, bruker denne teknologiens gave til å sjekke VG.no tyve ganger om dagen og scrolle formålsløst gjennom Facebook. Og det var etter denne runden at jeg for et øyeblikk mistet troen på pessimismen. Misforstå meg rett, jeg konverterte ikke. Jeg ble ikke optimist. Jeg ble simpelthen pessimistisk på vegne av pessimismen.

Min pessimisme er nemlig ikke bekmørk. Den er en balanserende kraft, en sunn dose realisme i en verden av rosa ballonger og enhjørninger. Problemet var bare at jeg ikke fant noen rosa ballonger og enhjørninger. Jeg fant Donald Trump, missiler i Nord-Korea, klimaendringer, Russlands utenrikspolitiske finter, dommedagsartikler om sukkeravgiften og en uendelig mengde artikler om ting som er totalt uviktige – som jeg selvfølgelig klikket på. På Facebook var alle bare sinte, egentlig. Selv optimistene er blitt pessimister. De en gang så glade idealistene er redde fordi de andre er så sinte, og så blir de sinte selv fordi pessimistene ikke vil være optimister og dermed skaper enda mer pessimisme hos dem selv. Resultatet er ying uten yang, Gro uten Kåre, Knoll uten Tott, pessimisme som ikke balanseres ut av optimisme.

Så nå heier jeg ikke på pessimismen lenger. I hvert fall ikke akkurat nå. Jeg er ikke optimistisk! Gud bevares! Alle oppegående mennesker ser jo at det slett ikke går i riktig retning. Men jeg har strukket meg til å mene at vi faktisk trenger litt optimisme nå. Nå! Vi behøver ikke å flerre av oss klærne og synge «Kumbaya» sammen. Et lite glass portvin og en dannet samtale holder.

Jeg gir herved tillatelse til å legge ut denne teksten som et inspirational quote på Facebook.

Torbjørn Røe Isaksen

Samfunnsredaktør i E24 og forfatter. Tidligere statsråd for Høyre.