«Studentene våre sier vi ser stusslige ut på hjemmekontoret»

Kjære Estetiker. Vi får en rekke spørsmål til vår egen spalte her i avisen, men det er ingen som har spurt oss om det vi egentlig lurer på om dagen. Det ligger dessuten nærmere ditt kompetanseområde enn fluidmekanikerens eller arkeologens. Vi er unge akademikere, så vi vil selvsagt at verden skal få svar.

Vi prøver å gi inntrykk av at vi ikke bryr oss om den materielle verden, samtidig som vi gjør så godt vi kan for å se veldig freshe ut. Det teller ikke hvis det er tydelig at vi har jobbet for hardt med looken, den skal virke uanstrengt. Viktige verktøy er latterlig store og dyre lesebriller, en genser som er helt grå og kjedelig, men som egentlig kostet veldig mye, og som du bare kan kjøpe i butikker som selger bare grå klær (helst i ull), sko som puster (helst i lær), og selvfølgelig minst ett akademisk element som skiller oss fra normcore – for eksempel en bok av Dag O. Hessen eller en nylig utgave av Morgenbladet, en penn i håret – eller en hendig, vintage Fjellräven-sekk.

Vi har også observert at vi har litt forskjellige normer innad i de forskjellige fagområdene her. Realistene elsker rutete skjorter, og humanistene er glade i små, veldig dyre pennaler hvor de kan gjemme sine upraktiske, men imponerende fyllepenner.

Nå vet vi ikke hva vi skal gjøre. Det er full forvirring, og alle reglene knyttet til klesvalg ser ut til å ha opphørt. Vi drar ikke på kontoret, men møtes i chatteprogrammet Zoom og går kun ut av huset når vi må på butikken eller Akademika. Vi er vitner til hvordan hele samfunnets estetikk klapper sammen, speilet i vårt eget forfall. En av våre humanister kan for eksempel fortelle at hun ikke bruker den veldig dyre fyllepennen sin mer. Flere av samfunnsviterne rapporterer at de har sett folk på butikken i noe som må være pysjbukser, og at de føler på en trang til å gjøre det samme. Noen gjør til og med det samme!

Når vi foreleser studentene våre over Zoom, lurer de på om vi er syke. De sier vi aldri har sett verre ut, og nå kan de ikke se at vi er yngre akademikere lenger heller, der vi sitter omringet av en samboer som desperat prøver å ha sitt eget Zoom-møte, barn vi har mistet kontrollen over, hunder som er kronisk forvirret og yogamatten krøllet sammen i hjørnet. Vi er selvsagt bekymret for oss selv, men minst like mye for alle andre. Det virker som alt bare flyter i klesveien – og at den eneste stilen du må beherske nå om dagen, er en sånn stil som hotte hovedpersoner i en romantisk komedie har helt i begynnelsen, når de er blitt dumpa.

Vi forstår ikke reglene, og vi trenger din hjelp! Hva er det vi bevitner i disse dager? Er det heiteste motetilbehøret akkurat nå et munnbind? Er det riktig å ta kosebuksa fatt?

Kan du som estetiker sette ord på pandemiens mote og guide oss inn i hvordan vi alle sammen kan angripe en hverdag som ikke skiller mellom kontor, konferanse, lab, veiledning, litterær salong og fritid? Er du selv fremdeles ulastelig antrukket på hjemmekontoret? Hva gjør vi nå, liksom?

Med vennlig hilsen Marte og Alexander fra Ukens spørsmål

Kjære Marte og Alexander. Se det – for et dønn vidunderlig spørsmål! Rett og slett en hel liten epistel fra hverdagens frontlinje! Intet ville glede meg mer enn å sitte krumbøyd over en postsekk med nykvesset brevkniv og dirrende penn i påsken (nei, det er ikke tull), så her er det bare å hive seg rundt og legge hjertet på huggestabben. Den som roper, skal få svar!

Det er klart vi har seilt inn i en tid som fordrer nye livsstrategier og fangliner som kan lose oss trygt fra soverommet til hjemmekontoret uten at sjøsyken tar oss før vi får sagt ZOOM! En tid forspent med hybelkaniner, rødvinstanniner og gale barn med døgnvill rytme og behov for kraftigere lut en enn fjernkontakt med læreren. En tid for å gå seg vill, en tid for å bli vill, og en tid for å finne tilbake: til urkraften, ursaften og gleden over å være til! For visst er dette livet annerledes – men er det ikke også påfallende likt det gamle? Jo!

Her, mot det salvelsesfulle ordet hverdag skal vi lene pannen og vende blikket innover. Hva er det som rører seg der inne, mellom magens murrende magma og utsiktstårnet kalt hodet? Hva er det vi føler på, om ikke akkurat de samme behovene som preger den såkalt vanlige hverdagen? Hvilke grunnleggende ønsker om å bli sett og bekreftet dukker opp nå, som vi ikke alt kjenner? Jeg vil tippe ingen. Behovene blir bare mye tydeligere, og slik smertefullt blottstilte. Og blottstillelse er ikke gøy, men det er livet. Og det klarer vi.

Med det griper vi problematikken ømt etter hårtoppen og begynner med det overgripende spørsmålet: Hvordan «[…] angripe en hverdag som ikke skiller mellom kontor, konferanse, lab […] og fritid?» Hva svarer man da? Sier man: I en tid uten tydelige formelle krav (arbeidsledighet, pappaperm, skriveperm, korona) løser man floken best ved å late som om det er ferie! Eller sagt på en annen måte: Når man sitter i en liten seilbåt langt ute på havet, og vinden stilner, ja så kaster man bare årer og øsekar over bord for å understreke poenget.

Hva tror dere om det? Er feriemodus og flymodus en strategi som får jobbkonferansen til å lette fra pulten som en fyrig flamingo? Knappest. Hvorfor ikke? Fordi jo mindre ferie man har, og jo mer man selv står til ansvar for å skape forskjell mellom morgen og kveld, styre og babystell, arbeid og fest, desto viktigere er det å fysisk markere at hverdagen ikke er en grumsete grøt, men en differensiert flytsone med ulike gjøremål og dertil hørende forventninger.

Her er klær og egenpleie opplagt en avgjørende komponent. For hva skjer om man slumrer som en gal, hopper bukk over dusjen og blir sittende i kosebuksa? Jo, da forsvinner ikke bare hverdagens gørrkjedelige rutiner, men muligheten til å gjøre noe av det vakreste av alt: Nemlig å vise selvomsorg. Man kan si mye og mangt om vårt forhold til kropp, klær og utseende, men tro bare ikke at vi vasker og steller oss for å imponere studenter og medakademikere – vi gjør det er for å slippe og være sårbare aper. Vi gjør det for å vise oss selv, og verden, den verdigheten som ligger i å ikke bare være, men fremstå som kultiverte mennesker. Fordi vi kan det, fordi det er gøy! Og vi gjør det for å se og føle overgangen fra en handling til en annen.

Man kan selvfølgelig holde et latterlig briljant Zoom-innlegg med pysjbukse under bordet og GT i koppen, men det vil etter alt å dømme ikke føles slik. Kanskje den første dagen (Wow! Hjerneomstøtende frihetshandling!), men ikke den andre (merkelig liv, hva er meningen?). Med andre ord: Menneskedyret trenger velprøvd vane og uomtvistelig struktur.

Og hvem i samfunnet vet dette aller best? Jo, det er ikke frilansere og studenter, men gamle bestemødre og bestefedre som våkner klokken fem, steller håret, trekker kaffen, leser avisen, rusler turen og ringer barna. Det er de kronisk syke, som vet at alt faktisk blir enormt mye bedre om man bare pynter seg litt ekstra og til egen forbløffelse ser ut som et våkent og normalt menneske når man vender kroppen mot speilet. Og det er arbeidssøkere og asylsøkere som ikke vet hvor den neste jobben og de neste pengene kommer fra, men som kjenner på seg at pengene og fremtiden flytter seg en hårsbredd nærmere når håret sitter som det skal, og selvtilliten merkverdig nok følger etter. Med andre ord: Dere skal gjøre det enkleste og vanskeligste av alt: Dere skal gjøre som før! Kjærlig hilsen fra Estetikeren.

PS. I neste spalte skal jeg gjøre noe helt nytt, nemlig besvare det spørsmålet dere ikke eksplisitt stiller, men som lusker mellom ordene: Hvordan bli en videokonferansens vinner!

Ragnhild Brochmann

Kunst- og motekulturhistoriker og skriver om mote og visuell kultur i Morgenbladet