---
Fett
Fett er et feministisk tidsskrift, i tillegg til konsert- og debattarrangør, foredragsholder og samfunnsdebattant. Målet er å skape et feministisk, offentlig rom for diskusjon og refleksjon, som bygger ned gjerdene mellom akademia og aktivisme.
Artikkelen er opprinnelig publisert i Fett #1-2015. Fett er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.
---
Aud het en kvinne. Hun var gift med Tord Ingunnsson, og ekteskapet var dårlig, fortelles det i Saga om laksdølene. Sagaen ble skrevet på 1200-tallet. Forfatteren skriver om Aud at «hun var verken vakker eller dyktig, og Tord var lite glad i henne. Han hadde mest traktet etter godset, for det var samlet store rikdommer der». Golddiggeren Tord starter en affære med den vakre og mektige Gudrun, som setter ut rykter om at Aud kler seg i brok (bukser). Det er nemlig grunn til skilsmisse om en kvinne kler seg som en mann. Tord tar hintet. Auds brødre murrer, men gjør ingenting for å forsvare sin søsters ære. Da bestemmer Aud seg for å ta saken i egne hender. Hun finner ut hvor Tord er en natt, og rir ut dit - «og da hadde hun så visst på seg bukser», ifølge sagafortelleren. Hun prøver å vekke Tord, men han sover for dypt; da trekker hun sverdet og stikker til.
Det å overskride grensen, å oppføre seg som det annet kjønn, var uakseptabelt i dette samfunnet
Femi eller homo. Islendingesagaene handler om de første islendingene som levde på 800-1000-tallet, perioden vi kjenner som vikingtida. Men fortellingene er skrevet ned flere hundre år etterpå, av kristne, lærde menn – noe som kan være lurt å ha i bakhodet når man leser dem. Det samfunnet de beskriver er tydelig kjønnsdelt; det er klare forskjeller mellom kvinner og menn når det kommer til arbeidsfordeling, makt og akseptert oppførsel. Mens kvinner som regel styrte gård og hjem, var det menn som deltok i offentligheten og som brukte våpen. Det falt også på mennenes skuldre å forsvare familiens ære. Ikke overraskende tar menn også mest plass i sagaene; de er fulle av helter som overgår hverandre i egenskaper som mot, handlekraft og fysisk styrke, som ble sett på som maskuline. Det å overskride grensen, å oppføre seg som det annet kjønn, var uakseptabelt i dette samfunnet, skriver sagaforsker Preben Meulengracht Sørensen. Det var nedfelt i loven at fornærmelser som impliserte at en mann er feminin og/eller homofil i noen tilfeller kunne gi grunnlag for blodhevn. Sagaene er fulle av eksempler på nettopp dette. I Njåls saga avslår en mann ved navn Flose et møysommelig forhandlet forlik mellom ham og Njål, som har vært i en lang og blodig feid. Grunnen er at Njål har lagt en kostbar silkekappe øverst på haugen med penger og gaver som Flose skal få. Sistnevnte tar det som en blodig fornærmelse: Silkeplagget er feminint, og impliserer dermed at han er umandig. Forhandlingene blir brutt, og sagaen ender i en massakre. I Gisle Sursson saga blir hovedpersonen såpass rasende av at fiendene hans har laget en trefigur som forestiller ham og en kompis i en positur som antyder homofil sex, at han stiller opp i et duell.
Det måtte gjøres. Heller ikke for kvinner var det greit å bryte med de etablerte kjønnsrollene – noe som illustreres av at selv det å bære bukser kunne gi grunn til skilsmisse. Men bildet er mer komplekst enn som så. Når Aud bli krenket og vanæret av menn, reagerer hun med selv å oppføre seg som en mann. Sagt på en annen måte bytter hun kjønnsidentitet for anledningen. Og heller enn å bli straffet, blir hun møtt med en slags motvillig respekt – til og med Tord, med blødende sår på hendene og brystvortene (!), mener etter angrepet at Aud bare gjorde «det hun måtte». En annen Aud (også kalt Unn) dukker opp i flere sagaer som en uvanlig og ruvende skikkelse. Hun slår seg ned på Island etter at mannen hennes har blitt drept, og blir «mater familias» for en av de mektigste slektene i Island. Hun tar seg av eiendom, rettssaker og alt annet som vanligvis er mannens domene. Og kvalitetene går i arv. Hennes oldebarn Turid gifter seg med den usympatiske Geirmund, som planlegger å stikke av fra Turid og deres nyfødte sønn. Hun rir etter og klarer å få tak i Geirmunds sverd, som hun bokstavelig bytter ut med spedbarnet. Uten å kommentere det tvilsomme i å gi fra seg et lite barn til en slask som skal ut på åpent hav, er det klart hvem som er mest modig og handlekraftig i dette forholdet. Forklaringen på at det noen ganger kan være greit for kvinner å ta over mannens rolle på denne måten kan være at hun i hvert fall oppfører seg i tråd med kjerneverdiene i samfunnet: hun forsvarer sin egen ære, fordi mannen er død, feig eller svikefull.
Hard og myk. Den amerikanske sagaforskeren Carol Clover, som var del av en bølge med feministisk orientert sagaforskning tidlig på 1990-tallet, mener at sagasamfunnet ikke kan forklares ut fra et tokjønnsmodell, der verdier, forventninger og domener er klart kjønnsdelt. Hun mener at begreper som feminin og maskulin og er moderne og lite tilstrekkeligefor å beskrive tilstanden i et førmoderne samfunn. Clover ser på menns og kvinners handlinger på en verdiskala fra «bløt» til «hard», der kjønn ikke er det viktigste, men hvordan mennesker oppfører seg. Menn og kvinner hadde riktignok forskjellige kompetanseområder, men det var rom for forhandlinger. Ifølge Clover er det derfor ikke snakk om at en
I Floamanna saga ammer helten, høvdingen Torgils, sitt spedbarn.
kvinne krysser en grense når hun kler og/eller ter seg som en mann, hun utvider bare sitt domene. Selv om det lå forventninger til at mannen skulle være aktiv og forsvare sin egen og familiens ære, kunne dette også gjøres av kvinnen. En aktiv kvinne var av mer verdi i dette samfunnet enn en passiv mann. Mens Clovers teori kan forklare hvorfor aktive kvinner i flere tilfeller får ros, er det vanskeligere å se hvordan den fungerer andre veien. Den mest vanlige måten kvinner utøver makt på i sagaene er gjennom ord – vanligvis gjennom å provosere mannen såpass mye at han til slutt er nødt til å handle. Og ingenting fungerer bedre for å provosere en sagamann enn nettopp å antyde at han oppfører seg som en kvinne. Manglende hevnlyst settes i sammenheng med manglende maskulinitet. Når Torgjerd i Saga om laksdølene egger sønnene sine bruker hun disse ord: «Eg trur sanneleg de var betre falne til å vere døtrene til far dykkar og bli bortgifte». Kvinnens ære var avhengig av mannens – og dermed var det i høyeste grad også hennes sak om han ikke oppførte seg «mandig» nok.
Mannen som mor. Når det var skamfullt for menn bare å bli for å gjøre noe kvinnelig, er det ikke rart at sagaene beskriver svært få eksempler på at menn aktivt handler som kvinner. Det finnes likevel et unntak som selv i disse pappapermtider kan virke radikalt: I Floamanna saga ammer helten, høvdingen Torgils, sitt spedbarn. Kona hans har blitt drept og det finnes ingen andre kvinner i nærheten. I et desperat forsøk på å redde sønnen skjærer Torgils seg i brystvortene. Først kommer det blod ut, så en blandet væske, og til slutt melk. Barnet overlever (men dør noen år senere). Påfallende nok er det bare én mann i sagaen som kommenterer Torgils' handlinger som noe skamfullt og negativt. Underlig nok har Floamanna saga blitt oversett i forskningen lenge – eller var det nettopp fordi sagaforskerne ikke visste råd med et motiv som ikke kunne forklares ut fra sagaenes kjønnselte samfunn? I en masteroppgave ved Universitetet i Oslo (2008) skriver Hilde Bliksrud at Torgils er en paradoksal helt, som ikke kan forklares ut fra sagaenes verdisystem. I samfunnet Torgils hører hjemme i, er det umulig å tenke seg at han frivillig ville ha tatt på seg en kvinnerolle. Han er dessuten alt annet enn en «myk mann»: Som leder for en gruppe som drar over havet til Grønland, viser han alle de forventede maskuline kvaliteter. Bliksrud mener at Torgils må sees i sammenheng med kristen ideologi, som kom til Island fra kontinentet. Han representerer en ny type lederskikkelse, som var både «far og mor», og en tankegang der mannlige og kvinnelige egenskaper ikke utelukket, men utfylte hverandre.
Kvinnen som kriger. Mens man trygt kan anta at den medisinske sensasjonen Torgils ikke har eksistert i virkeligheten, er det også omdiskutert hvorvidt sagalitteraturens sterke kvinner er basert på de faktiske forholdene i vikingtida. Forsker Jenny Jochens mener at kvinnen som egger sin mann til drap er et rent litterært motiv, som henger sammen med myter snarere enn virkeligheten. Kvinnene som tar over mannsrollen og bærer våpen, kan relateres til den mytologiske kvinnelige krigeren, valkyrien. Brynhild, som opptrer iheltediktningen om Sigurd dragedreperen, er en valkyrie som forener det beste av mannlige og kvinnelige egenskaper: Hun er vakker, høvisk og flink til å sy, samtidig som hun går med brynje og sverd. Brynhild må ri i krig med hirden og vil derfor ikke gifte seg – men gir likevel etter for Sigurd og kjærligheten. Også i sagaene som forteller om førhistorisk tid – og som inneholder mange legendariske og eventyraktige saker, som drager, kjemper og troll, forekommer valkyrier og såkalte kvinnekonger, som drar i krig som en mann og som må bekjempes i en duell før de vil gifte seg med helten (som de til slutt likevel alltid gjør).
Langbrok. Følger en Jochens' teori, vil en kunne forvente at kvinnene som tar opp sverdet i sagaene blir skildret som valkyrieaktige typer. Men de er beskrevet på en langt mer prosaisk måte. Aud, som får det lite flatterende tilnavnet Langbrok, er verken dyktig eller vakker, selv om hun klarer å sette seg i respekt. Dessverre forsvinner hun bokstavelig talt «ut av sagaen» etter episoden med sverdet, så vi vet ikke hva som skjedde seinere – om hun for eksempel ble gift på ny, eller sleit med sitt rykte som mannekvinne. Andre steder understreker scener med kjønnsoverskridelse hvordan ting egentlig er ment å være. Tordis Sursdotter går inn for å drepe Øyolv, og vil stikke ham i magen. Men hun er ikke vant til å håndtere våpen, og feilkalkulerer: «Ho la då til lenger ned enn ho hadde tenkt og råka han i låret så detvart eit stort sår». Tordis er langt fra en mytisk kriger, hun er et menneske som er havnet i en lojalitetskonflikt og den eneste på Island som kan hevne broren, Gisle. Kjønnsoverskridelsen
er ikke fullstendig, og scenen kan leses som en bekreftelse på at sverdet er mannens redskap. Heller ikke Aud dreper eksmannen, selv om hun har anledning. Derimot er sårene hun gir Tord såpass spesielle og fulle av symbolikk, at man kan tro at dette ikke var et mislykket drapsforsøk, men en bokstavelig talt blodig fornærmelse. Tords blødende brystvorter kan tolkes som symboler for kvinnelighet – og dermed har Aud gjort forvandlingen komplett. Det er slik sett mer nærliggende å lese slike scener som en bekreftelse på samfunnets kjerneverdier. Selv om kjønnsfordelingen ligger rimelig fast i en normalsituasjon, er det viktigere at slektens ære forsvares enn hvem som gjør det.
Selv om kjønnsfordelingen ligger rimelig fast i en normalsituasjon, er det viktigere at slektens ære forsvares enn hvem som gjør det.
Sagakvinnen. Uansett om sagaenes «hevnerinner» fantes i virkeligheten eller «bare» var et litterært motiv, er det interessant at kvinner har et mye større handlingsrom i den islandske sagalitteraturen enn i den europeisk inspirerte ridderlitteraturen, som kom til Norden på 1200-tallet. Her er kvinner som regel objekt for den mannlige heltens begjær, og må gjerne reddes ut av klørne til andre menn. Selv om det også her kan være kvinnens intelligens og snarrådighet som redder dagen, er skillet mellom den aktive, modige mannen og den passive, vakre og høviske kvinnen tydeligere. Mens sagakvinnene ikke får like mange tekstregler som menn, fremstår de som regel som hele individer med både gode og dårlige sider, som tar sin del i både det daglige arbeidet og i feidene og kampen om overlevelsen som utgjør tema for mange sagaer. Det er kvinner som oftest føyer seg inn i rollen de har fått, men som kan redde seg selv med de våpnene de har til rådighet. Ofte gjennom ord, noen ganger ved å ta på seg buksene.
Denne teksten ble først publisert i Fett #1 2015. Fett er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.