---
Agora
Dette er en forkortet versjon av en artikkel opprinnelig publisert i Agoras temanummer om Knut Hamsun (nr. 1-2, 1999). Agoras årganger 1983-2001 er kun tilgjengelige på papir og denne artikkelen er gjort digitalt tilgjengelig for nye lesere.
Artikkelen er opprinnelig publisert i Agora, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrifter i PORTALEN.
---
Den undrende filosof som har gått lei av å spørre hvor verden kommer fra, og som – skuffet over manglende konkrete resultater – inntil videre kan slå seg tilfreds med det svaret at den sannsynligvis kommer annetstedsfra, kan med fordel vende seg til Hamsun-saken og prøve å finne ut hvor den kommer fra og hvor den skal ende. Den er nemlig vel så underlig som den «verden» som filosofene er så opptatt av. Mens tyskerne i bok etter bok skånselsløst avslører sine intellektuelle nazister, i første rekke Heidegger, har det norske litteraturetablissementet i stedet samlet seg om å verne den høyt «oppskrytte» gåten Hamsun, med tanke på å eviggjøre den i selskap med andre verneverdige mysterier som «menneskegåten», «livsmysteriet» o.l. som en lenge har hegnet kjærlig om på våre allmennmenneskelige, tidløse og melankolske forskningsinstitutter.
Dersom noen i sitt overmot skulle driste seg til å angripe de møysommelig oppbygde forsvarsverkene rundt Hamsun-gåten, pådrar vedkommende seg øyeblikkelig en anklage om å bedrive ritualer. Det er nemlig for lengst blitt en del av våre åndelig ritualer at hver gang Hamsun-gåten luer opp, påpekes det straks at den er et ritual, og så dypt stikker gjentakelsestvangen at den som flittigst har påpekt sakens seremonielle side, professor Atle Kittang, gang på gang erklærer, og i omtrent i de samme ordelag, at «det finst inga enkel forklaring på Hamsuns pro nazistiske engasjement» og at vi sannsynligvis må regne med «ei samanfiltring av personlige ideosynkrasiar, reine tilfelle, psykologiske særheter og alderdommens mangel på åndeleg fleksibilitet»[1] Ritualer, det er de andre. Kittang later nemlig til å mistenke Hamsun-debattantene for å være syke, de skal lide et mentalitetshistorisk traume med bakgrunn i «en særeigen norsk myte om Den Store Diktaren og som «kan ha hatt sine løynde og sterkaste årsaker i (…) synet på kunstnaren i konflikt» (…)[2] At viljen til å beskytte gåten mot undergravende løsningsforsøk er større enn forskningsiveren, kommer på en mønstergyldig bramfri måte til utrykk i Lars Roar Langslets lederartikkel i tidsskriftet «Ordet» nr.4/1997, der han kommenterer TV-serien om Hamsun og håner de som beklager at etter de seks episodene var dikteren like gåtefull som før, Langslet utbryter lettet: «Ja heldigvis» (trø oss inkje for nære!)
Hamsun-saken står i skandalens tegn
Hamsun-saken står i skandalens tegn. Om vi ser bort fra dikteren egen krigsinnsats, ble det gjort en serie irregulære forordninger i saksbehandlingen: de positivistiske eksessene til professor Langfeldt oppe på Vindern, erklæringen om «varig svekkede sjelsevner», unnlatelsen av å bruke landsviksparagrafen og ikke minst (den sannsynlige) innblandingen fra regjeringens side for å påvirke konklusjonen av mentalundersøkelsen, samt det at Langfeldt (i tilfelle) må ha akseptert denne. Men kanskje er den befatning den offisielle norske litteraturinstitusjonen har hatt med den politiske Hamsun, en enda større skandale.
Dette er en sak den har kommet dårlig fra. Francis Bull forsto ingenting, og det kan synes som både fascismen og verdenskrigen var for svære fenomener både for de norske forfatterne og forskerne til at de med sine abstrakt-humanistiske begrepsapparater kunne få et teoretisk grep på denne perioden.[3] Det kunne vært fristende å snu på saken og i stedet spørre hvilket parti eller bevegelse Hamsun skulle slutte opp om, om ikke NS og fascismen. Det er nemlig et påfallende trekk hos apologetene at de later som om bevisbyrden påhviler de andre, og ikke dem selv, til å gi dikteren den korrekte politiske plasseringen. Akkurat som om ikke Hamsuns lange serie av handling og skrift til støtte for Mussolini, Quisling, Hitler, Franco, og Goebbels samt hans mange utfall mot nazismens motstandere og ofre ikke i seg selv skulle være tungtveiende nok. Men apologetene tror på en skjult intensjon bak hans støtte til tysk imperialistisk ekspansjon og hyllesten til fører-skikkelsene, bakenfor hans forsvar for å opprette konsentrasjonsleirer i Tyskland; bakenfor hans tilslutning til tanken om et germansk statsfelleskap under tysk ledelse, gjemt alt bakk dette ligger Hamsuns egentlige vesen, som altså skal være et annet enn det som ytrer seg i handling. Men et vesen som ikke trer fram, er og blir et rart dyr.
Dette betyr ikke at nyansene er uviktige, og alle bør være enige i følgende: Hamsuns bøker leses ikke fordi de fascistiske. Ingen hamsunsk enkeltbok kan uten sterke reservasjoner kalles fascistisk. De handler stort sett ikke om politikk, det redder dem, og ingen av dem er tuftet på nazistisk estetikk. Hamsun kom seg gjennom krigen med sitt språk og med sine «normale» følelser i behold, og han forfalt aldri til vulgær litterær smak. Men vi må tilføye: Hans samfunnskritiske perspektiv går overalt i retning av fascismen, også der dette trer fram i hans romaner. Hamsun er verdenslitteraturens mest reaksjonære forfatter, og der han er åpent politisk, skriver han på sitt dårligste.
Apologienes anatomi. Vi skal ikke her drøfte Hamsun-saken i all sin velde. Formålet er å kaste et kritisk blikk på de viktigste argumentene i apologiene, den logiske gehalten og retorikken i dem. For å konsentrere drøftingen kan det være formålstjenlig hovedsakelig å ta utgangspunkt i to dokumenter: Sten Sparre Nilsons bok En ørn i uvær[4] og den nevnte artikkel av Atle Kittang. Dette betyr ikke at andre bidragsytere kan være interessante, men i disse skriftene finner vi de fleste av de argumentene som gjør at Hamsun-saken står der den står i dag, i litteratur-miljøene så vel som i offentligheten.
Hans jødesnude er ikke til at holde ud
— Knut Hamsun
Den metodiske tilnærmingen vi støter på hos disse (og andre), kan vi kalle psykologisk atomisme. Skjematisk kan den fremstilles slik: Nazismen består av kjennetegnene A,B,C,D. Så sammenligner en A med dette kjennetegnets tilsynekomst hos Hitler (og hans nærmeste krets) og finner at utslaget hos Hamsun er mindre. Dermed forlater en A, gjør samme operasjon med B, og med samme resultat. Da er både A og B eliminert. Prosedyren gjentas med samme lykkelige utgang med C og D. Hamsun er frikjent. Problemet er at selv om Hamsun stort sett er mindre ekstrem enn Hitler, så eksisterer fortsatt alle fire kjennetegnene ABCD samtidig hos Hamsun. Atomismen må avløses av en syntetisk tilnærming. Da vil det også bli tydelig at Hamsuns nazisme var noe mer enn en tilfeldig psykologisk ansamling «meninger». Den var en organisk del av et samlet verdensbilde. Det er meningsløst å avgrense nazismens ytringsformer til bare de mest ytterliggående utslagene. Gjør en det, blir bl.a. masseoppslutningen om den uforståelig. Fascismen var en del av mellomkrigstidens «objektive ånd» og var blitt utviklet i vulgærfilosofisk form langt tidligere uten at hvert element i den isolert sett nødvendigvis var fascistisk. Vi må samtidig være oppmerksom på at intellektuelle nazister skiller seg fra de stereotype bildene folk gjerne har av en nazist, for eksempel en avstumpet underoffiser, en vokter i en konsentrasjonsleir osv. Den intellektuelle fascisten holder seg mer i bakgrunnen, han marsjerer ikke i gatene, han driver politikk med sin penn, har et visst kulturnivå og er mer opptatt av å gi generelle begrunnelser for å støtte «den nye tid» og dens «Führer», samt gjerne låne sitt berømte navn til å kaste glans over regimet. Hamsuns rolle i så måte var betinget av at han ikke skrev nazistisk dusinlitteratur med den vanlige blodsmystikken, men at han var verdenskjent etter alminnelige litterære kriterier, og at hans bøker ikke stod i motsetning til nazistenes litterære og politiske smak.
En hjørnestein hos de norske apologiene er Hamsuns forhold til England. At Hamsuns hat til dette land og folk er både høyrøstet og patologisk, kan alle være enige om. Men både hos Sparre Nilson og Kittang er dette hatet et rent psykologisk fenomen og som sådant tilfeldig, og som «heilt sikkert» (Kittang) har en biografisk bakgrunn, «som f.eks. det faktum at verdsryet hans som forfattar først og fremst kvilte på den entusiasmen han ble møtt med hos det tyske (og det russiske) publikumet, medan England aldri gav forfattarskapen hans ei tilsvarande mottaking»[5] At biografiske forhold kan spilt inn, er selvsagt mulig[6], men slike trenger ikke nødvendigvis å ha spilt noen rolle. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at et folk legges for hat uten at vedkommende rasist har personlige erfaringer å bygge på. Hitler selv hadde ikke personlig ubehagelige erfaringer med jøder, og han var også omgangsvenn med flere av dem i sin Wien-tid. Det virker også lite sannsynlig at Hamsun skulle være så smålig at han lot sine sympatier ledes av opplagstallene og mottakelsen hans bøker fikk i de ulike land. At Hamsun fikk sitt gjennombrudd som verdensstjerne i Tyskland, er ingen tilfeldighet. Hans litteratur, ikke minst Vandreren, men også svermeriet for Orienten, har sine aner i tysk romantikk. Da er det trolig mer regningssvarende å se på England som et politisk begrep. Dette oppstod også i den tyske romantikken, som videreføres i den seinere livsfilosofiske tradisjonen. Norske lesere av f.eks. Den engelske Lods vet at for Wergeland var England et positivt politisk symbol: «Frihed har sit/Forsvarsværk/midt i Havet funden». Hamsun står i den motsatte politisk-ideologiske tradisjonen, der England spiller rollen som Prügelknabe. I den tyske vitalismen - allerede fra Nietzche – får England skylden for det moderne livets mekanikk som står som en trussel mot den opprinnelige organiske sammenheng i tilværelsen, som bygger på tradisjon i stedet for rotløshet, jord i stedet for penger, handverk i stedet for industri,
naturlig autoritet og orden i stedet for demokrati og kaos, det hjemlige i stedet for det fremmede og det jødiske, intuisjon i stedet for forstand, kort sagt: kultur i stedet for sivilisasjon, noe som (paradoksalt nok) også vil si det «unge» Tyskland mot det «gamle» England.[7] Hos en sentral skikkelse som Spengler blir f.eks. den tyske kapitalisme brennemerket som «vårt indre Manchester».[8] Det har i den norske tradisjonen vært fatalt at denne retningen, enten en kaller den prefascisme eller noe annet, er blitt misforstått. Sparre Nilson kaller representantene for retningen «de konservative», en svært misvisende betegnelse, for de var høyrerevolusjonære, de ville avskaffe parlamentarismen og etablere et politisk diktatur, i første rekke for å stanse trusselen fra arbeiderklassen. Det som skiller prefascismen fra den fra den organiserte nazismen, var at den er akademisk i formen og derfor lite egnet til politisk aktivisme, og dessuten at den var moderat i rasespørsmål. Men den befinner seg innholdsmessig innenfor en fascistisk tankeverden.
Kittang sier i en kommentar til Hamsuns første offisielle tilslutning til Hitler-regimet, trykt i Aftenposten 10. Juli 1934, at Hamsun nazistiske engasjement var nasjonalt, «fra første stund eit pro-tysk engasjement», en konsekvens av at han konsekvent støttet Tyskland etter 1910, og selvsagt også i første verdenskrig. Vi ser her et snedig trekk ved Kittangs argumentasjon i denne artikkelen: Han lar tanker, handlinger og ideologisk innstilling som er i samsvar med nazistisk politikk, framstå som noe annet og forskjellig, noe mer humant og høyverdig enn nazismen. Det er mildt sagt forunderlig at støtte til tysk revansjisme og imperialisme anno 1934 fremstilles som ikke-nazistisk, når den vitterlig er fullt på linje med den, og heller ikke framtrer som forskjellig. Men Kittangs nasjonale argument inneholder også en mer grunnleggende ideologisk fiksjon: Når Hamsun støtter Tyskland, støtter han det reaksjonære og antidemokratiske Tyskland, det ideologisk-politiske kompleks som betegnes som «den tyske misere». Like lite som England er Tyskland noe upolitisk begrep, det nasjonale er grovt sagt til enhver tid det samme som det bestående regimet, som representerer den herskede klasse. Skulle det abstrakt nasjonale ha vært bestemmende for Hamsun, måtte hans pro-russiske holdning etter 1917 ledet han over bolsjevikene. Men det var selvsagt zarismens Russland som var ette hans hjerte. I det inserat Kittang viser til går det da også utvetydig fram at han støtter Hitlers generelle politikk som tar sikte på å omdanne «fra grunden et samfund på 66 millioner mennesker».
Også hos Sparre Nilson er viljen til apologi sterkere enn hensynet til fordomsfri granskning. Han hevder at grunnen til at Quisling ble Hamsuns norske politiske favoritt var at han var anti-britisk. Påstanden dokumenteres ikke, av den enkle grunn at den ikke lar seg dokumentere. Så seint som i 1933, etter at Hamsun hadde fått øynene opp for Quisling i forbindelse med Menstad-slaget, var denne tilhenger av en «ikke-jødisk» allianse bestående av Storbritannia, Tyskland og de skandinaviske land.[9]
Hvis vi kort skal si hva som synes å være Sparre Nilsons og Kittangs felles forehavende, er det dette: Å redde Hamsun for det menneskelige. Et sted sier Sparre Nilson at Hamsun var «ingen fiende av menneskene». Underforstått: Da kan han heller ikke være fascist eller nazist. Også Kittangs retoriske ordvalg kan tyde på at han forstår iallfall den «negative» siden av fenomenet like abstrakt-metafysisk. Han prøver å avgrense Hamsun fra «dei negative kjernane» i nazismen og tegner et temmelig vakkert og ridderlig portrett av ham: Han er mot fremmedgjøring, han nærer kjærlighet til fedrelandet og forsvarte en gammel venn, Tyskland, som han takknemlig mot, han gikk i forbønn for dødsdømte, hadde sans for naturen, var antikapitalist osv. Men dette er vel et så vakkert bilde at det tilsvarer Kittangs egen definisjon av en ideologisk forestilling. Hamsuns fedrelandskjærlighet (hvilken nazist var ikke subjektivt en god patriot?) innebar også støtte til okkupasjonen av Øst-Grønland, hans forsvar for Tyskland innbefattet støtte til å annektere polsk område og å opprette konsentrasjonsleirer. Nok en gang: ytringer som samsvarer helt med «fiende av menneskene»; abstrakte, metafysiske begreper som «det onde» og «det gode», som her synes å sveve i bakgrunnen, er ubrukelige i en politisk sammenheng, de er lån fra religionen og slører i stedet for å skjerpe det analytiske blikk.
Antisemittisme og rasisme. For mange står antisemittismen som selve Kjennetegnet på nazismen, og for dem som tror på eksistensen av en metafysisk ondskap, er Holocaust et opplagt valg som symbol.
Det er derfor ikke liten møye Hamsun-apologetene legger for dagen i forsøket på å bortforklare Hamsuns uomtvistelige antisemittisme. Det er ikke lite symptomatisk at før amerikaneren Alan Simpsons grundige artikkel i Edda 1977 fantes ingen systematisk oversikt og tolkning av Hamsuns befatning med jødespørsmålet. I Norge forskes det ikke i slikt. Her skal tingene fortrenges.
Som om ikke Hamsuns lange serie av handling og skrift til støtte for Mussolini, Quisling, Hitler, Franco, og Goebbels ikke i seg selv skulle være tungtveiende nok
Antisemittisme ikke er en nødvendig bestanddel i enhver fascisme. I den italienske og spanske fascismen spilte den en forsvinnende rolle. Mussolini var ikke rasist, han forestilte seg gjennom sitt regime å gjenopprette den romerske republikken. Den antisemittiske kampanjen som ble satt i gang i Italia i 1938 kom etter påtrykk fra den store allierte i nord, og ble også temmelig halvhjertet gjennomført. Under den 2. verdenskrig fungerte Italia til og med som fristed for forfulgte franske jøder. I Norge var det det minste problem å finne medlemmer av Nasjonal Samling som ikke viste tegn på nevneverdig antisemittisme. Enkelt og grovt kan en vel si at under fascismens frammarsj spilte antisemittismen en stor rolle i de land der den tradisjonelt stod sterkt. (Tyskland, Romania, Frankrike).
Bare for kort å antyde innholdet i Simpsons artikkel: Han viser, med tekstbelegg fra bl.a. I Æventyrland, Under halvmånen, Siste Kapitel og Men livet lever at jødene assosieres med snyteri, utsuging, ubehagelige kroppslige særegenheter som «ubehagelig jøde-snute», «tykke fingre». Fru Rubens i Siste Kapitel betegnes som «internasjonal», et klassisk tegn på en antisemittisme som er innforstått, som ikke bruker ordet jøde, men som adressaten oppfatter uten videre.
Reaksjonene fra våre hjemlige forskere er merkelig samstemt, de finner bare uskyldige klisjeer, slengbemerkninger o.l. om jødene hos Hamsun.
Ikke lenge etter Simpsons artikkel svarer Sparre Nilson (Edda 1978) med et inserat med tittelen «Hamsun jødehater? Om den vanskelige kunsten å lese innenat». Nilson anklager Simpson for ikke å se den tematiske sammenhengen Hamsuns ulike uttalelser om jødene inngår i, spesielt de som står i I Æventyrland og i Under halvmånen. Han viser til, noe som for så vidt er helt korrekt, at også andre folkeslag, engelskmenn, franskmenn, tyskere (også av og til kalt prøyssere) - får sin andel av nedsettende karakteristikker. Tyskerne f.eks. er bråkete, undertrykker polakker og eksploaterer Tyrkia «i germansk alvor». Men spørsmålet Simpson stiller, er om Hamsun er antisemitt og rasist, og det er selvsagt fullt mulig å angripe både den ene og den andre nasjon uten dermed å gjøre seg skyldig i rasisme. Uttalelsene Nilson siterer, er etter alminnelig begrepsbruk ikke rasisme.
Det er ikke til å komme fra at hver gang jøder opptrer eller omtales hos Hamsun, forbindes de med moralsk og estetisk negative egenskaper. Riktignok har den mer sympatisk tegnede klokkejøden Papst i Landstrykere også en litterær sjarm, en episk eventyrglans over seg som setter han i en særstilling blant Hamsuns jødeskikkelser. Men også han driver med det forskriftsmessige snyteri og overskrider ikke Hamsuns fordomsfulle standardbilde av jøden.
Men Sparre Nilson har tidlig i granskningsprosessen bestemt seg for at Hamsun ikke er antisemitt. Derfor blir hans definisjonsmessige trapeskunster for å beholde den ønskede konklusjonen halsbrekkende akrobatiske. Simpson etterlyser en klar definisjon av antisemittismen i Nilsons Hamsun-bok. Sparre Nilson svarer: «Sammenlignet med virkelig antisemittisme (m.uth.) var Hamsuns små hentydninger til jødene tynnere enn tynt stoff som nazistisk propaganda. ..Nei hr. Simpson, det (denne virkelige antisemittismen J.L.)var det samme som Hitler og Julius Streicher og de andre nazipampene uttalte».
Metoden Nilson her benytter, er den samme som andre har benyttet i vurderingen av Hamsuns forhold til fascismen generelt: En lager det begrepsmessige nåløye så trangt at det bare er Fanden selv som kan krype gjennom. Fascismen og nazismen var bevegelser med stor folkelig oppslutning, og de fleste var sikkert mindre ytterliggående enn førerne, og i Hitlers krets var ikke alle like patologiske i sin innstilling til jødene som Der Führer selv. Simpson spør ikke etter Sparre Nilsons definisjon av «virkelig» antisemittisme. Han spør hva Nilson mener med antisemittisme, uten øvrige dikkedarer. Nilson her rett så langt at det hos Hamsun ikke er snakk om noe personlig hat til jødene, og ingen har så vidt vites påstått at han ville ha støttet utryddelsen av dem. Men Hamsuns sak er likevel temmelig alvorlig, langt verre enn det vi hittil har referert, kunne tyde på. Mens vi prøver oss på en definisjon, kan vi ha i mente at Hamsun aldri protesterte mot forfølgelse av jøder, verken i Norge eller Tyskland.
For enkelhets skyld kan vi ta utgangspunkt i Sartres kjente skrift Tanker om jødespørsmålet, som er kjent i Norge som et av Cappelens upopulære skrifter. Essayet begynner slik:
Den som tillegger alle, eller deler av, et lands ulykker eksistensen av jødiske elementer i samfunnet, om det foreslår å bøte på tingenes tilstand ved å frata dem enkelte av deres rettigheter og ved å fordrive dem fra visse økonomiske funksjoner eller ved å forvise dem, eller ved å utrydde dem, sier en har anti-semittiske meninger.
Denne definisjonen burde være dekkende for Hamsuns syn på jødenes rolle. Hamsun mente at jødene - bl.a. fordi de er så intelligente og har så høy kultur - fratar landets egne borgere sentrale økonomiske posisjoner. Dette kommer fram så seint som i «Knut Hamsuns vitnesbyrd på pressekongressen» - holdt i Wien i juni 1943. Eter at han har kommentert Tysklands nederlag i 1. verdenskrig, fortsetter Hamsun:
England høster alltid fordel av andres nederlag. Den tyske befolkning hadde også i årenes løp fått et innsig av fremmede elementer, som infiltrerte og svekket den germanske ånd i folket - det passet England godt. Tyskland skulle svekkes. Et overdrev av ugermanske folkeslag og raser grasserte i landet og utbyttet befolkningen som no var utpint etter krigen.
Selv om ordet «jøde» heller ikke forekommer her, var tilhørerne neppe i tvil om hvem den «ugermanske» folkegruppe Hamsun her særlig tenkte på. Det framgår også av et innlegg Hamsun skrev mot Fredrik Paasche i Aftenposten 10. juli 1934, der han foraktelig snakker om Waimar-republikkens tid, «da kommunisterne, jøderne og Brüning regjerte …»
I virkeligheten leverer Hamsun her et forsvar for en massakre på et «jødefolk», uten at det i norsk miljø gjøres anskrik
Atle Kittang følger opp Sparre Nilsons resonnement: «Dei slengmerknadene som jødar som Simpson f.eks. i reiseskildringane I Æventyrland og «Under halvmaanen», er talemåtar som var vanlege i første delen av dette hundreåret, og Simpson overser «at både franskmenn, engelskmenn og japanarar får sine pass påskrivne, og tyskarane blir utsette for minst like hard medfart som jødane.» (s.260). Verken Sparre Nilson eller Kittang siterer de omtalte «slengbemerkningene». Vi gjør det derfor her. I I Æventyrland opptrer en jødisk offiser, som foruten å være svindler har et ansikt som er «ubehagelig, jødisk» (s.186), «Hans jødesnute er ikke til å holde ut» (s.180). «… trak på akslen og slo ut med hånden, gjorde den jødiske gestus». Tilsvarende karakteristikker blir fru Rubens i Siste Kapitel til del. Simpsons poeng er at denne koblingen mellom frastøtende kroppslige særegenheter og negative moralske egenskaper (som snyteri) er typisk for antisemittismen, noe det er vanskelig ikke å gi ham rett i. Selvsagt er dette ikke spesifikt nazistisk, men tradisjonell antisemittisme. Noe annet har da heller ikke Simpson påstått. «Østens handelsjøder», som er Hamsuns betegnelse på armenerne, har ifølge Hamsun tilsvarende egenskaper som de egentlige jødene. De «borer seg inn overalt», svindler osv. Hamsun legger til, med referanse til den tyrkiske sultanens omfattende massakre på armenerne i tiåret før I Æventyrland (1903) og Under halvmånen (1905):
Mens Vestens aviser flommer over av tårer over dette folks vanskjæbne, er det ikke vanskelig å høre at deres skjæbne er fortjent, de fremstilles påfaldende enstemmig som et folk av kjæltringer. I selve Tyrkiet arbeider de landets egne børn ut av den ene stilling etter den andre og indtar selv deres plasser. Handelen kommer i deres hænder, pantelånervirksomheten og pengene. Og utsugelsen.[10]
Dette burde dokumentere at Hamsuns syn på jødene slett ikke kan viftes bort som tomme talemåter og tilfeldige slengbemerkninger. I virkeligheten leverer Hamsun her et forsvar for en massakre på et «jødefolk», uten at det i norsk miljø gjøres anskrik. Anklagen for å ta alt for lett på dette spørsmålet, kan for øvrig rettes mot både Jan Troells og Bentein Baardsens Hamsuns-filmer. Manuset til sistnevnte er angivelig basert på Robert Fergusons ypperlige Hamsun-biografi, der spørsmålet om antisemittismen behandles på en fyllestgjørende måte og som også har med stoff i tillegg til det Simpson legger fram.
I den tankegangen som røpes i sitatet fra Kittang, er det flere ting som kaller på en kommentar. Når det f.eks. sies at «minst like hard medfart» ble også andre enn jødene til del, impliseres det at det ene utfall eliminerer, eller dementerer, det andre. Alt oppløser seg i intet. Men særlig gjennomtenkt virker ikke dette. Det ville gi interessante perspektiver på utviklingen i Tyskland og i de tyskokkuperte områdene hvis det var slik at egentlig ble ikke jødene rammet av antisemittisme fordi det ble slått like hardt til mot polakker, sigøynere, funksjonshemmede, åndssvake og homoseksuelle. En rasist er normalt hatsk mot flere raser, både «negre», «jøder», «gule» osv. Hamsun tenkte i rasekategorier (i videste forstand) om de fleste folk. I Fra det moderne Amerikas Aandsliv vil han ha det til at det amerikanske folk består av mennesker fra de laveste folkeslag i Europa, en kategori som sannsynligvis er inspirert av Nietzsches skille mellom herrerase og slavefolk, altså en slags kulturell rasisme. «Negeren» blir omtalt i de groveste vendinger og assosieres i skuespillet Livet i vold med voldtekt. Engelskmennene får skylden for det meste av vondt her i verden, selv omtalte han seg som germaner, sveitserne er - med sine klokker - av samme skuffe som handelsjødene. Industriproletaren tilhører en egen kategori, han er et slags dyr i åpenbaringen og inkarnasjonen av den moderne tilværelsens sjelsløse mekanikk.
Naturligvis har Kittang og Sparre Nilson rett i at nedsettende talemåter om jødene på Hamsuns tid var vanlige. Men Hamsun var også en stor beundrer av Wergeland og Bjørnson, våre største læremestre i humanitet. Kanskje dette kunne tyde på at modernismens poetikk, fordi den bryter med klassisk humanisme, ikke yter særlig motstand mot fascistiske strømninger. Det påfallende store antallet modernister som var fascister eller antisemitter, kan vel være en indikasjon på dette. Og det er en besynderlig tankegang som røper seg når Kittang og Sparre Nilson tar så lett på visse nedsettende «talemåter» fordi de var så «vanlige». Dette vil si at når fascismen er blitt «vanlig», opphører den dermed å være fascisme!
Det er neppe mulig å finne noen enkelt del av den nazistiske ideologien som ikke var mer eller mindre utviklet i god tid før Hitler selv trådte fram på den politiske arenaen. Dette gjelder ikke bare antisemittismen, men også ideen om et høyrediktatur som vern mot den stadig voksende arbeiderbevegelsen, den romantisk-reaksjonære antikapitalismen, drømmen om tysk ekspansjon for et større Lebensraum, tanken om «Volksgemeinschaft» osv. Og det var intellektuelle som var de viktigste til å spre denne vulgærfilosofien, Spengler, Jünger, Sombart og andre. Hitler skapte ingen nye tanker, han rasker bare sammen allerede foreliggende elementer, myter, fordommer og laget et program av dem, slik at de kunne fungere på politikkens brosteinsnivå. Han gir dem en samlet demagogisk form, ikke nødvendigvis ut fra sine egne overbevisninger, men pragmatisk, utfra hva hans intuisjon sa ham ville finne gjenklang i den småborgerlige tyske nasjonalsjel.
Antisemitten vedgår gjerne at jøden er intelligent og arbeidssom; han innrømmer at han i så møte er jøden underlegen.
— Jean-Paul Sartre
Kittang mener han har et trumfkort i bakhanda mot Simpsons påstander om Hamsuns antisemittisme. Sistnevnte begynner sin artikkel med å sitere et svarbrev (av 2.8.1933) Hamsun sendte til den tyske jøden Arthur Meyerfeld, som til Hamsun har beklaget seg over jødeforfølgelsene i Tyskland. Hamsuns svar kan deles i 3 ledd. Han framhever jødenes overlegenhet på alle kulturområder, noe som har ført til at de også har pengemakten og dermed blitt en makt i internasjonal politikk og i verdenshandelen. Konsekvensen er at de overvelder landets egen befolkning (min uth.) Vi noterer oss før vi går videre at Hamsun ikke anerkjenner jødene som tyske borgere. Videre sier Hamsun at han ikke har forstått Tysklands politikk dithen at jødene skal fordrives fra landet, slik den jødiske presse har framstilt det, men at den jødiske makt innen Tyskland skal hemmes, «slik at det ikke er jødene, men tyskerne som skal herske i Tyskland». Resonnementets tredje ledd kommer så: Ulykken er, sier Hamsun, at jødene ikke har noe stort land for seg alene, og avslutter slik:
De jøder som er mektige i politikk og penger burde ikke slå seg til ro før et nytt stort jødeland var funnet.
I 1935 foreslår han i brev til nevnte Meyerfield at de 18-20 millioner jøder tildeles Palestina, slik at de kan leve i sin rett. Samtidig tilføyer han:
Men Tyskland må beskytte seg, når landet i stor målestokk maktstjeles av denne fremmede rase.
Kittangs konkluderer slik: «Når Hamsun går inn for å gi jødene et eget land, skulle det «vere unødvendig å leggje til at dette synet fall saman med offisiell sionistisk politikk». (s.266)
Simsalabim! Heretter kan Kittang erklære ethvert ubehagelig og antijødisk Hamsun-utsagn som måtte dukke opp, for «ikkje representativt», oppløst til intet og behagelig glemt.[11]
Men heller ikke her holder resonnementet. Begrunnelsen Hamsun gir for å gi jødene et nasjonalhjem, siterer Kittang ikke. Den er nemlig antisemittisk. De fortrenger jo og tar makten fra et lands egne borgere. Det er dessuten forbausende at Kittang ikke later til å vite at å gi jødene et eget landområde, også var en del av offisiell nazistisk politikk. Så seint som i 1942, etter at tilintetgjøringen av jødene var satt i gang, nevner Hitler Sibir og Madagaskar som kandidater til et slikt jødeland.[12] Og hermed ser vi at alt Hamsun uttaler om jødene, er representativt. Kittang, derimot, må på en tendensiøs måte, trekke ut én enkelt «positiv» uttalelse, og som bare finnes i et privat brev, mens alle «negative» utsagn brennemerkes som «ikkje representative» og kastes i avgrunnen. Det er da også underlig - hvis Hamsun hadde den omsorg for jødene Kittang påstår han følte - ikke noen gang protesterte mot Hitlers politikk. Det var i stedet budbringerne, f.eks. Dagbladets Ragnar Vold, Hamsun angrep. Og som vi har sett, gir han en begrunnelse for at jødene kan fordrives fra sine maktposisjoner og ifølge offisiell politikk stilles under den tyske fremmedlov.
Ingenting av det som til nå er sagt, tyder på at Hamsun var noen personlig jødehater. Det har så vidt vites heller ingen påstått. F.eks prøver han å hjelpe denne Meyerhold, han så på Max Tau som en venn etc. Men antisemittisme er ikke et spørsmål om holdningen til enkeltindivider, men til jødene som gruppe. Dette skillet mellom individ og gruppe var vanlig hos antisemitter, noe følgende klipp fra «Tanker om jødespørsmålet» viser. Sartre sier: «Antisemitten vedgår gjerne at jøden er intelligent og arbeidssom; han innrømmer at han i så møte er jøden underlegen.» Når Hamsun etter krigen påkalte seg at han hadde jødiske venner, forsvarte han seg på samme måte som Martin Heidegger. Han hadde jo hatt omgang med Hanna Arendt, vært elev av Husserl osv.
Det er ikke til å komme fra at hver gang jøder opptrer eller omtales hos Hamsun, forbindes de med moralsk og estetisk negative egenskaper
Som vi har sett har Hamsun-forskningens logikk sine tragiske sider. Da kan det være en trøst at den også kan skilte med en - ufrivillig - komediant. Lars Roar Langslet, den forhenværende minister for alle våre TV-kanaler, har utgitt en liten heftet publikasjon som består av 3 essays om Hamsun[13]. Han skriver i begeistrede, panegyriske vendinger om hvor stor den store dikteren er og om hvilket godt menneske han var. I likhet med Simpson har Langslet fulgt Hamsuns oppfordring om å gjennomgå hans skrifter for eventuelt å finne tilfeller av antisemittisme. Langslet begrenser seg - klokelig nok ut fra hans forehavende - til de skjønnlitterære verkene. Langslet har gått fram på en vitenskapelig særdeles betryggende måte og skaffet seg «hjelp fra de leksikografiske samlinger ved Universitetet i Oslo.» Der har de skaffet ham oversikt over forekomster av ordet jøde, samt avledninger av samme ord. Langslet er overmåte fornøyd med sitt tellekorps, for det ble funnet bare «ett eneste eksempel, som kan virke direkte støtende», nemlig følgende fra I Æventyrland: «Hans jødesnude er ikke til at holde ud.» De andre eksemplene skal angivelig være «temmelig harmløse eller simpelthen vennlige.»
Det kan for det første minnes om at en av Hamsuns åndelige fedre, Nietzsche, i likhet med sin elev, uttalte stor forakt for «die Zahl», tallet. Dette ga dem betenkelige assosiasjoner i retning av demokrati, jfr. f.eks. uttrykket «flertallsmugen» hos Hamsun. For det andre vil han kunne få en professor på nakken, for Kittang har jo (hovedsakelig) latt ett enkelt «positivt» funn overtrumfe alle nedsettende slengbemerkninger. For det tredje er det betenkelig at det bevilges offentlige midler til de leksikografiske samlinger når de åpenbart ikke kan telle. Simpson har jo ved bruk av mer konvensjonell metode, nemlig ved å lese tekstene, funnet flere minst like støtende uttrykk, også i I Æventyrland». Eller det kanskje er slik at uttrykket «Hans ansikt er ubehagelig, jødisk» i Langslet ører bare er indirekte støtende? For det fjerde: Det virker kunstig at tellekorpset ikke også får beskjed om å saumfare «Under halvmånen», som i likhet med I Æventyrland er en reiseskildring, trykt i novellesamlingen Stridende liv. Her har vi jo sett Hamsun på sitt groveste falle «Østens jøder» i ryggen. For det femte: Som nevnt er det antisemittiske portrettet av fru Rubens i Siste kapitel tegnet uten bruk av ordet jøde.
Komedianter kan iblant også være frekke. Langslet haster videre. I forsøket på å blekne inntrykkene fra Hamsuns rasisme, setter han den opp mot andre - og stundom verre - forfattere, som f.eks. Øvre Richter Frich (quel exemple!). Om en annen forfatter sier Langslet: «Hans E. Kinck kan ose av rasemystikk.» Påstanden er sikkert interessant også for Kincks etterkommere som ønsker å verne avdødes navn og rykte. At Kinck var opptatt av raser, er det ingen som har betvilt. Men han var tilhenger av raseblanding, fordi han mente dette virket positivt på den kulturelle utvikling. Om det er noe det «oser» av her, er det av den forakten Langslet viser for saklighet og fair play.
Stat, fascisme, proletariat. Mangelen på realhistorisk refleksjon er påtrengende i moderne litteraturmiljøer. Om forfattere og forskere hadde vært mer opptatt av meningen med verdenskriger, fascisme osv. enn av meningen med det såkalte livet, kunne mye vært vunnet. Den gjennomgående abstrakte tilnærmingen til nazismen og fascismen i den norske tradisjonen, gjør det uomgjengelig nødvendig med noen begrepskritiske bemerkninger.
Som nevnt er ikke antisemittismen noe nødvendig fenomen i all fascisme, om den er aldri så katastrofalt til stede i den tyske utgaven. De slående ulikhetene mellom Mussolinis politikk og hitlerismen har fått enkelte til å se på fascisme og nazisme som ulike fenomener, bl.a. en av redaktørene bak Nazismen og norsk litteratur, Bjarte Birkeland. Det finnes mange og gode argumenter for et slikt syn. Den tyske raseideologien og utryddelsesleirene, behandlingen av opposisjonelle,[14] militariseringen av arbeidslivet, den bevisste bruken av estetikk i oraniseringen av masseopptog, de moderne markedsføringsteknikkene i demagogiens tjeneste og ikke minst den omfattende bruk av vitenskap til destruktive formål, alt dette gjør nazismen lang mer brutal, pervers og totalitær enn fascismen. Likevel er fascismen ett fenomen. Det skillet Birkeland antyder, gjør det umulig å forstå hvorfor de fascistiske bevegelsene i Europa opptrådte som allierte, trass i sine opplagte divergenser.
Spørsmålet er da: Hva er de vesentlige felles kjennetegnene ved de ulike fascismene? Den lærdeste av norske forfattere, Hans E. Kinck, opplevde den italienske fascismen på nært hold og skriver innsiktsfullt om den.[15] Dette var i 20-årene, før alt det psykologiserende og kulturteoretiske utenomsnakket (eks. Sigurd Hoel) ble opphøyd til teoretisk kanon i norsk litteraturmiljø. Kincks overlegenhet i forhold til alle disse amatørbetraktningene, er bl. a. at han ser det banale ved fenomenet, noe som har vist seg å være det vanskeligste for dybdepsykologene som seinere har uttalt seg. Den svenske statsviteren Herbert Thingsten siteres i En ørn i uvær, der han - på linje med Kinck - sier at (den tyske) fascismen var en bevegelse som hadde til hovedoppgave å knuse «den socialistiske arbetarrörelse»[16] En slik «enkel» definisjon treffer et hovedpoeng, men passer bedre på italienske forhold enn på tyske. Dessuten trenger den trenger selvsagt utfyllende og presiserende kommentarer; framfor alt er det essensielt at fascismen er basert på massemobilisering for å opprette et (korporativt) førerdiktatur. Fascismen, det er småborgerskapets bolsjevisme. I Tyskland, der industrialiseringen var kommet mye lenger og arbeiderbevegelsen var bedre organisert, hadde hatt framstående teoretikere osv., måtte nasjonalsosialistene anvende en mer utstudert taktikk. Målet er det samme, men med den betegnende forskjell at arbeidernes kampfelt ble inkorporert i den altomfattende rasemytologien. I Mein Kampf er også arbeidersosialismen en hovedfiende, men bak denne står en farlig intelligens - jøden. Mens den mer eller mindre revolusjonære italienske arbeiderbevegelsen åpent bekjempes, har den tyske nazipropagandaen sin egen Løberg-sving. Den la seg til venstre, la langt større vekt på å appellere til arbeidernes egeninteresser, og i arbeidernes eget navn. Med denne sosiale orienteringen, med bl. a. kravet om arbeid som en viktig fanesak, oppnådde nazistenes en del tilslutning fra arbeidere.[17]
Hamsun stod på fascismens ytterste høyre fløy. Enhver arbeidervennlighet - også den rent demagogiske - var ham fjern. I det sosiale spørsmålet er han ekstrem; han har et umiskjennelig stenk av sosialdarwinisme; både han og fru Marie var absolutte motstandere av enhver velferdsordning. Den som ikke klarer seg selv, fortjener å gå til grunne.[18] Hamsun frykter og forakter industriarbeideren, han er malthusianer med tilhørende angst for massene, han var «livredd kommunismen» (Robert Ferguson) og raste mot tidens streikekamper. Alt dette er aldeles utmerkede utgangspunkt for en fascistisk løpebane. Så langt fra å være modernistisk «splittet» og «ambivalent» i dette spørsmålet, er hans holdning et konsekvent og permanent til hans død. Hamsuns beryktede store «terrorist» (i Mysterier og Ved Rigets Port) har i første rekke industriproletariatet som sitt utvalgte offer. Professor Gylling taler i sistnevnte verk til og med om å tilintetgjøre proletariatet, men som helt bokstavelig uttrykk for Hamsuns hensikter skal vel ikke dette tas. Uttrykket «den store terrorist» - som sannsynligvis er inspirert av Nietzsches Also sprach Zarathustra, finnes ikke i noe Hamsun-verk etter 1895.
Hvis vi kort skal si hva som synes å være Sparre Nilsons og Kittangs felles forehavende, er det dette: Å redde Hamsun for det menneskelige
Tendensen er imidlertid den samme i Segelfoss by fra 1915. Hamsuns noe nær grenseløse forakt for proletaren kommer her mest utførlig til uttrykk. Skildringen av arbeidernes mentalitet og moralske skavanker, som mangel på disiplin og på respekt for arbeidsherren, hangen til å streike for å hindre oppsigelse av de ulydige, og deres snevre «materialisme», som røper seg i sansen for sykkel og vindjakke, er litterært noe av det svakeste Hamsun har skrevet, diktert som det hele er av fordommer og frykt mer enn av kunstneriske hensyn. Skildringen virker også selvmotsigende, etter som disse dustemiklene av noen arbeidere («flertallsmugen») er de eneste i Segelfoss som gir ut ei avis, riktignok i det skjulte ledet av sakfører Rasch. Proletarene dikteres av en sterk og blind «matdrift» som sågar står under dyrets nivå, fordi deres begjær er uendelig. Ved Holmengraas avskjed med Segelfoss møter de opp på kaia:
Der stod han ombord, nogen stræng og striktig arbeidsgiver var han aldri..» … «Han må bare ikke sende i land et tusen kroner til deling iblant dem, det vil øyeblikkelig bli for lite, de vil knurre over at han ikke sender to tusen, ja, det er jo deres sved som har frembrakt dem. Deres drift er proletarens, deres evige utilfredshet er ikke dyrets, deres gap står altid åpent efter mere, mere.
Det er i de svakeste partier av et litterært verk at forfatterens tankegang kommer klarest fram. Det som kan forundre, er at passasjer som disse ikke blir nevneverdig brukt i Hamsun-debattene. Det er vel for lite dybdepsykologi i dem, får vi tro.
Det proletarene i Segelfoss trenger, er en «terrorist», en sterk leder med den fødte autoritet, nettopp den som brukseier Holmengraa mangler. Holmengraa minnes sin forgjenger med misunnelse:
Et lyn i luften av en ridepisk - gå! (….). hans ord var få, to ord, fire ord, hans øyne var som stempler. Når han knyttet hånden om piskeskaftet blev knokerne hvite..
Men han er også nietzscheansk fornem og har også en annen, supplerende føreregenskap:
Men når han også åpnet hånden og påskjønnet nogen da gjorde han stunden rik og minneverdig. Han var god å være hos fordi han var en av dem som kunne befale, chef var han, herre var han.
Det kan diskuteres i hvor stor grad Hamsuns skildring av forholdet mellom herre og proletar er fascistisk. En kommer ingen vei med å prøve å finne «dementier» av disse tankene i romanen. Til det er bl. a. fortellerstemmen til stede og sier lignende ting som Holmengraa tenker. Men en kan innvende at Hamsun har sine autoritetsidealer fra en forgangen tid, slik Sparre Nilson påpeker. Gammelløytnanten er eksempelvis utstyrt med tradisjonelt aristokratisk rekvisitt som ridepisk. Boka skriver seg også fra en tid før den organiserte fascismen. Men på den annen side er Hamsuns utvikling på dette tidspunkt (1915) kommet like langt som fascismen i sin alminnelighet. Og det er slett ingen motsetning mellom å drømme seg tilbake til et fortidig autokratisk regime. Ett forhold som ofte overses i Hamsun-debatten, er at fascismen som bevegelse spenner over et vidt spekter av politiske tendenser, alt fra Hamsuns ultrareaksjon via venstrefascistene i SA til italienske futurister (Marinetti). I f.eks synet på moderne teknologi har ikke fascismen ett enerådende syn. Hamsun og Heidegger var bakstrevere par excellence, men for Hamsun var spørsmålet om autoritet viktigere enn teknologi. Hitler selv var en entusiastisk tilhenger av nyeste nytt. Den tyske prefascismen, eller den reaksjonære modernismen som den også kalles,[19] var i utgangspunktet teknologipessimistisk, men utviklet etter hvert en mer «realistiisk» holdning. Spengler er f.eks. så heldig å finne i den moderne ingeniør den skikkelse som kan forene maskinen med «den tyske sjel»[20].
Hamsuns forhold til proletariatet er mer ekstremt enn fascismens holdning generelt. Så vidt vites er det ingen annen forfatter som omtaler industriarbeiderne i så rasistiske vendinger som han. Men den som i likhet med Kittang ikke finner Hamsun tilstrekkelig brutal for å kalle ham fascist eller nazist, bør ikke fortsette med å overse dette sentrale aspektet, og en kan jo bare undre seg på hvilken bevegelse, om ikke fascismen, som skulle kunne bringe «den åpne kjæft» med sitt «brøl» til taushet.[21]
Som nevnt er Sparre Nilson inne på tanken om at Hamsuns frykt for proletariatet kan forklare noe av hans nazisme. Men han klarer på en nesten utrolig måte å skusle bort hele poenget. Nilson påberoper seg Nordahl Griegs Hamsun-artikkel fra 1936, der Grieg gjør den fatale bommert å identifisere tilslutning til fascismen med støtte til kapitalismen. Spesielt den romantisk-småborgerlige antikapitalismen er en vital og nødvendig del av nazismens mobiliseringsgrunnlag. Uten disse strømningene hadde den ikke vært mulig som en brei politisk bevegelse. De økonomiske og sosiale forholdene i Tyskland kalte på radikale tiltak. Massegrunnlaget for bevegelsen var overveiende småborgerlig. Det var en selvstendig bevegelse og slett ikke opprettet på ordre fra en konspirativ klikk av monopolkapitalister. At Hitler kunne vokse seg stor og kom til makten ved hjelp av storkapitalen, endrer ikke dette. Via Griegs misforståelse kan Sparre Nilson komme Hamsun til unnsetning:
Nei, Hamsun var ikke kapitalens mann. Hans samfunnssyn var, som flere har pekt på, det førkapitalistiske, patriarkalske.[22
Og på foregående side har han sagt:
Det er ikke arbeidere i betydningen av småfolk (sic) dikteren gjør utfall mot, nei det er industriarbeidere som en del av den naturstridige, poesiødeleggende moderne sivilisasjon.
Nettopp! Det Sparre Nilson tror skal «redde» Hamsun, er snarere argumenter for det motsatte. Drømmen om et prekapitalistisk samfunnssystem var sterk også for flere intellektuelle fascister enn Hamsun, som f.eks. Heidegger og Ezra Pound. Alle disse forble trofaste mot sine førere til siste slutt, noe som viser at for dem var det ikke det snevre spørsmålet om teknologi som var viktigst, men den før-demokratiske autoritet. Hitler ble naturligvis som rikskansler kapitalens mann, bl. a. ved å knekke arbeiderbevegelsen. For Hamsun var det på det innenrikspolitiske plan det viktigste av alt.
Kittang skiller i sin utlegning av nazistisk ideologi mellom «positive» og «negative» elementer, og han finner ikke tilstrekkelig med negative trekk (brutalitet, antisemittisme, rasisme) til å betegne Hamsun som fascist eller nazist. I en annen artikkel i Nazismen og norsk litteratur nevner Kittang to sider som i sammenheng med Hamsun burde være særs relevante: angsten for massene og antikommunismen. Det er da med forventninger en ser fram til hans drøfting av dikterens forhold til proletariatet. Men her blir leseren sørgelig snytt. Kittang gjør kort prosess og nevner ikke Hamsuns rasistiske skildring av den moderne industriarbeideren og heller ikke hans utfall mot bolsjevismen, norske kommunister og Arbeiderpartiet. «Gå utenom, sa Bøygen. En får så her.» Eller er det den magiske forsknings tryllestav som på nytt har vært på ferde og denne gangen gjort reint bord?
Hvis det da ikke er den psykoanalytiske tilnærmingsmåten som ikke har plass til en realstørrelse som en samfunnsklasse?
Ironi og dementi. For Atle Kittang beror Hamsuns storhet som dikter på tekstenes evne til – ved en subtil ironi å undergrave, dementere forfatterens egne mer eller mindre reaksjonære myter. Han går så langt som til å hevde at de reaksjonære innslagene er der bare for å bli undergravd og dementert. En slik drastisk påstand kan vi fort glemme, for det finnes hos Hamsun ideologiske innslag som heller ikke etter Kittangs kriterier «dementeres» (f.eks. Segelfoss by). Kittangs ironi-variant er ikke identisk med Engels' tese om «realismens seier», som ble formulert i en omtale av Balzac, men har i det minste den likhet med den at tekstens «budskap» ironisk vendes til noe annet og «sannere» enn forfatterens egen subjektive innstilling. Engels påpeker at hos Balzac, som var tilhenger av de halv-føydale legitimistene i datidens Frankrike, tegnes representantene for det borgerskapet han forakter, med beundring; de er sterkere, mer handlingsdyktige og besluttsomme enn de skikkelsene som personifiserer Balzacs egne holdninger. Dermed tvinger den progressive historiske utvikling seg fram i hans tekster fordi forfatteren er kunstnerisk trofast mot det han ser, og ikke mot det han mener, tror eller håper.
Det er ikke liten møye Hamsun-apologetene legger for dagen i forsøket på å bortforklare Hamsuns uomtvistelige antisemittisme
I Kittangs mer franske versjon foregår dementiene på et noe annet og ubevisst plan og bygger bl.a. på Louis Althussers teori om ideologi. I det minste er et par av Kittangs eksempler et stykke på vei i overenstemmelse med Engels: F.eks. viser han til typisk hamsunske, reaksjonære talerør, som telegrafist Baardsen i Segelfoss by og postmesteren i Konerne ved vandposten, ensomme outsidertyper, handlingsudyktige, og som dessuten dør på slutten av fortellingen. Men disse fatalistiske Schopenhauer-figurene er svært sympatiske og hele, integrerte personligheter og dermed troverdige på en helt annen måte enn de balzacske representanter for reaksjonen, som ikke engang tror på seg selv (jf. f.eks. Les Chouans). Og det vil ikke urimelig å si at postmesterens død, forårsaket av hans egen sønn, er et indirekte resultat av usselheten og forfallet i den moderne tid. Men Kittang har også andre eksempler som er enda mindre overbevisende. F.eks. mener han at Nagels død dementerer de antidemokratiske tiradene han retter mot Gladstone og Tolstoj og hans påkallelse av «den store terrorist» for å stanse samfunnets oppløsningstendenser. Dette er det vanskelig å få til å stemme med mindre det kan påvises en sammenheng mellom det politiske innholdet i hans monologer og hans egen død. Det er ikke lett å se noen slik sammenheng. En kan nok derimot si at Nagels eksentrisitet svekker hans troverdighet, men problemet er at Nagel ikke har noen dramatisk motspiller på sitt eget plan, for venstremannen Stenersens uttalelser om sosialistene går i samme retning som Nagels. (Disse er et ekko av Nietzsches teori om slaverasens ressentiment, dens hevntanker mot herrerasen). Og etter Nagel kommer i skuespillet «Ved rigets port (det første i en trilogi) «den store terrorist» tilbake. Heller ikke professsor Gylling har noen dramatisk motspiller (et eksempel på et hovedproblem i alle Hamsuns dramatiske arbeid), og i motsetning til Nagel dør han ikke.
Men det er annet trekk ved Kittangs teori som virker både underlig og mistenkelig. Det faller seg slik at det alltid er «det dårlige» i teksten, det reaksjonære, som dementeres, uten at det er til å begripe hvorfor det skulle være slik. Hvis Nagel med sin død dementerer sin tvilsomme politiske filosofi, hvorfor kunne da ikke like gjerne den samme død dementere de gode sidene ved Nagel, f.eks. hans ridderlighet overfor Minutten? Kan det ikke gis et tilfredsstillende svar på dette, framstår hele teorien som en ren manipulasjonsteknikk, som skapt for å viske bort det politiske ubehagelige hos Hamsun.
Selve den tanken et en litterær skikkelses død uten videre undergraver og ironisk dementerer hans verdier og myter, er ikke særlig overbevisende. Er det virkelig slik at f.eks. en tragisk helts død dementerer dennes moralske verdier? Dør Antigone fordi hun står for lite etterstrebelsesverdige idealer? Det stemmer ikke, slik Kittang tror, at døden er et særlig effektivt ironisk virkemiddel. Det er ikke Don Quijotes død som opphever troverdigheten av hans barokke ridderunivers, men kollisjonen mellom hans fiksjoner og det leseren opplever som reelle vindmøller, saueflokker og horer. Derimot kan vel August-skikkelsen ublide skjebne, der han tas av dage av sitt eget verk, sies å undergrave de moderne verdier bak hans eventyrpregede gründervirksomhet. Men her er det den reaksjonære, antikapitalistiske ideologen Hamsun som er på ferde og sørger for at Landstryker-trilogien ender med å stadfeste den schopenhauerske fatalismen, som gjør alle forsøk på å forandre menneskenes skjebne til en blott og bar forestilling.
Mens ideologi hos Kittang kjennetegnes av det døde, det stivnede, det idylliske og det fastgrodde, er dementiene knyttet til vandreren, som representerer uro, oppbrudd, avstand, avspaltning, bevegelse, fantasi og kunst. Denne motsetningen brukes bl.a. i lesningen av Markens grøde til å sette spørsmålstegn ved den tradisjonelle oppfatningen av denne romanen som en ensidig positiv nybyggerutopi. Ifølge Kittang er det et viktig poeng at «Hamsun lar (…) visjonen komme til utrykk gjennom den figuren som representerer Sellanrå-tilværets tydelegaste negasjon: vandraren Geissler»[23] Et springende punkt er om selve eksistensen av to motsatte livsprinsipp side om side i samme tekst gjør at det ene dementerer og opphever det andre. Opplagt synes iallfall dette ikke. Og omvendt. I dette tilfellet kunne en like gjerne si at Geisslers er komplementær til Sellanrå-idyllen. Geisslers «moderne prosjekt» ligger i ruiner, og han uttaler: «Dette her har nu menneskene reist op stik imot sig selv». Også han vender ryggen til «moderniteten». Dessuten er Geissler en ulykkelig bevissthet, som vet at hans røtter redningsløst er avskåret og at han er dømt til å føle smerten over å være henvist til en tilstand av tom frihet. Den utvetydige seierherre i boka er den idyllisk- reaksjonære utopien. All tendens til disharmoni, uro og avstand som måtte eksistere på Sellanrå, forsvinner i et romantisk tablå av såmannen Isak, dyr og grøde, kveldssol på kornet, og hvor «Skogen og fjældene står og ser på» og hvor «alt er høihet og vælde, her er sammenheng og mål». Og om en siste rest av dissonans ennå gjøre seg gjeldende, overdøves disse av sluttscenens pastoral- symfoniske toner av homogen bjelleklang.
Kittang har flere dementier på lager. Han gjør et poeng av at Hamsun skrev sin jordbruksidyll med uro i blodet, på ulike pensjonater, på et leid rom i Larvik o.l. Konklusjonen er:
Slik motsier Hamsun mytane sine med sitt eige diktarliv: med sitt åtferdsmønster og sitt tekstmønster.[24]
Hvis det er slik at livet kan dementere utrivelige innslag i hans verk, så kan vel omvendt livet også bekrefte et og annet i hans verk?
Selv den som godtar Kittangs oppfatning av Hamsun-tekstenes ironiske dementier, vil få et annet problem på nakken. Hvis vi spør hva man etter en slik ironisk «rørsle» står tilbake med, hvilken virkning lesningen vil ha, vil tvilen melde seg. Ironien har jo tydeligvis ikke hatt noen synderlig virkning på forfatteren selv, og hvilken grunn skulle det da være til å anta at virkningen skulle bli større hos leserne? Kanskje kunne en svare at Hamsun bare skrev, og ikke leste sine egne verk, slik han hevdet, men det blir bare en god eller dårlig vits. Og selv om vi kritikkløst godtok Kittangs teori, står vi slukøret tilbake, vi holder kun resultatet av den ironiske bevegelsen i handa, det vil si at dette intet også kunne være et filosofisk intet, nihilismens tomhet. Hvis så er tilfelle, står vi med begge beina i en av fascismens kilder, og slett ikke på noe motsatt standpunkt.
Det er ikke til å komme fra at Hamsuns ideologiske fordommer ofte stiller seg i veien for en overbevisende kunstnerisk framstilling av sin samtid, à la Balzac. Men han står også tilbake for Flauberts metode, den berømte impassibilité, en streng upartisk holdning til personer, hendelser osv. i tekstene. En rask jamføring av to sammenlignbare tekster av de to forfatterne kan illustrere dette. I siste del av sin roman Education sentimentale[25] skildrer Flaubert revolusjonen i 1848 i kraftige, malende bilder. Den aristokratisk-reaksjonære forfatteren legger naturligvis ikke skjul på at de revolusjonære tar tvilsomme voldelige og undertiden pøbelaktige metoder i bruk og at de steller i stand meningsløse ødeleggelser. Men skildringen av de kontrarevolusjonæres framferd er like ubarmhjertig og gir et minst like frastøtende inntrykk. I 1894 er det Hamsuns tur til å oppleve et Paris-opprør. Han skildrer dette i skissen En gaterevolution som står i novellesamlingen Kratskog (1903)[26] Her er det ikke mye av den franske mesterens tilkjempede nøytralitet. Sympatien ligger utvetydig på politiets side, og opprørerne og deres motiver stemples som nedrige.
Mange av premissene for Kittangs prosedyre ligger i Althussers teori om ideologi. Althusser mener at en ideologi er et sluttet system av forestillinger, som virker på et dypt ubevisst plan. Særlig klart hva dette skulle bety, er det ikke. Hva betyr f.eks. «dypt ubevisst» i denne sammenhengen? Hele denne psykologismen er kanskje et eksempel på en såkalt «forflatning gjennom dybde»? Hva denne teorien skulle ha å gjøre med Marx' materialistiske teori, er ikke lett å se. Hos Marx er det utelukket at de ulike svar på spørsmålet om tilværelsens mening som er blitt gitt opp gjennom tidene, ikke strukturelt og innholdsmessig skulle være betinget av de historisk konkrete forholdene, den verdenstilstand de er gitt under. I Althussers «dypt ubevisste» sjelelige mekanisme skjer der ingen materiell formidling i det hele tattt. Hva kan da «det ideologiske» hos den franske strukturalisten annet være enn et stykke ideologi, ettersom noe historisk inkonsistens hvis ikke Althussers kan redegjøre for hvordan det han selv sier og skriver ikke også er ideologisk. Kanskje det for ham er slik at ideologi, det er de andre?
Enda mer problematisk blir denne teorien når vi ser den anvendt i sammenheng med Kittangs antimimetiske litteratursyn. Dette synet innebærer at den litterære teksten forholder seg bare indirekte, via ideologien, til den sosiale ytterverden. Når teksten følgelig bare referer til andre bevissthetsinnhold, «det ideologiske», lukker hele konstruksjonen seg vakkert sammen i en solipsistisk ring, der både sjel og fantasi raskt strupes av åndenød og faller pladask til jorden.
Det virker som prototypen på «det ideologiske» i Kittangs sammenheng er religiøs tro. Det heter nemlig også at ideologien gir «koherente» svar på tilværelsens gåter. Det vil si at det «ikke-ideologiske» – det sanne – framviser virkeligheten som inkoherent, usammenhengende, fragmentert og absurd. Kort sagt møter vi bak Kittangs utlegning om ideologi en gammel kjenning og Hamsuns nærmeste nabo; den eksistensielle nihilismen. Dens utsendte medarbeidere, Schopenhauer, Nietzsche og Heidegger, står parat til tjeneste. Takk som byr. Den som vil avsløre og bekjempe ideologi, må finne seg mer pålitelige hjelpere. Hvilken avslørende funksjon er det en slik teori som Althussers kan ha, er ikke lett å se. I tilfelle noe måtte det være selve mennesket. Tilhengerne av den har vel ikke lagt fram særlig imponerende resultater[27]
Hamsuns egen påstand, derimot, om at «om hundre år er alltid glemt», kan vi bare glemme
Kittang anvender Althusser slik at han hos Hamsun ser to ulike tendenser, «røyster», som strides om hegemoniet i tekstene, det statiske, idylliserende, mytiske reaksjonære brytes mot og blir brutt opp av bl.a. vandreren – av livets uro, avstand og bevegelse. Her må vi begrense kommentaren til den politisk-ideologiske slutningen Kittang trekker av dette. Han later til å tro at litterære verk og personer som kan oppvise en slik uro, avstand osv. må frikjennes for fascisme. Men som vi har sett har ikke fascismen og nazismen noe entydig og enerådende syn på f.eks. kapitalistisk modernisering. Ambivalens, tvetydighet og uro kan dermed glatt være i samsvar med fascismen. Anti-modernisten Heidegger må vel ha opplevd noe sånt når han satt på hytta oppe i Schwartzwald etter sin periode som nazirektor? Kittang bebreider ofte andre for å være «enkle». Den anklagen kan gjerne returneres. [28]
Ironisk nok har den omtalte dualiteten en slående likhet med forhold i det tyske galehus: vitalismens motsetning mellom det stive, gamle, døde og mekaniske på den ene siden og det levende, unge og dynamiske på den annen. Kort sagt: England mot Tyskland på ny.
For til slutt å komme tilbake til «realismens seier» hos Balzac. Som vi har sett beror denne hovedsakelig på den fordomsfrie måten Balzac lever seg inn i og former sine egne fiktive skikkelser på. Det er sannsynligvis bare Shakespeare som er på høyde med hans evne til å skildre både høy og lav, meningsfeller og motstandere med uhildet innlevelse. Kontrasten til Hamsun er i så måte slående. Naturligvis har også Hamsun skapt udødelige figurer, men i motsetning til Balzac klarer han ikke å skape av sine litterære representanter for det nye kapitalistiske Norge og for det politiske demokrati, venstrefolkene og arbeiderbevegelsen, annet enn karikaturer og klisjéer. Hans sakførere, doktorer, lærere og industriarbeidere er tørre, dumme, «materialistiske», fantasiløse, uten kontakt med tilværelsens dypere sider. De slipper i motsetning til Balzac-skikkelsene ikke til på egne premisser, de blir utvendige, endimensjonale og flate. De styres hardhendt av sin opphavsmann. Også Balzac fryktet massene, men denne angsten forringer ikke f.eks. de makeløse portrettene av franske bønder i Les Paysans. Dermed stiller ikke Hamsun i en verdenslitterær kanon i samme klasse som Balzac og Flaubert, selv om August-figuren langt på vei tilfredsstiller kravene til «realismens seier». Men han faller jo til slutt for dikterhånd, av ideologiske grunner.
Han faller jo til slutt for dikterhånd, av ideologiske grunner
Avsluttende uvitenskapelige betraktninger. Hamsun fikk i sin sak særbehandling, som først og fremst var sosialt betinget. Myten om Den store Dikter spøkte i manges hjerner. Påstanden til f.eks. Torkhild Hansen om at Hamsun ble forfulgt på grunn av sin kunstneriske storhet, savner ethvert grunnlag. Men særbehandlingen startet ikke med rettsaken. Noe av det som gjør sterkest inntrykk i Arne Tumyrs Hamsun og hans kors er beretningen om Hamsuns rettsforfølgelse av familien Nørholmen, som Hamsun kjøpte sitt gårdsbruk av. Hamsun prosederte uten seriøst juridisk grunnlag på sin enerett til Nørholmen- navnet, og støttet av et kobbel av Dagblad, Gyldendal og gyldendøler, forfattere og kulturjournalister samt av en falsk erklæring fra den lokale lensmann, fikk han rettens medhold.
I den første etterkrigstiden var det røster blant intelligentsiaen som uttalte at det var et feilgrep å stille ham for retten. Innstillingen var klar: Hamsun, den store dikter, er vår, åndsmenneskenes mann, og kan ikke behandles etter de samme kriterier som en hvilken som helst hattemaker. Andre hevdet at snart ville Dikterens politiske lagnad bli glemt til fordel for kunstneren. Med fare for illegitimt å innta «det mytiske kompetansenivå» (Georg Johannesen) tør vi slå fast at Hamsun for all ettertid vil bli assosiert med sin nazisme og sitt forræderi, på samme måte som Keiser Nero vil bli husket for sin storslagne brannstiftelse og Akilles for sin hæl.
Hamsuns egen påstand, derimot, om at «om hundre år er alltid glemt», kan vi bare glemme. Schopenhauerianere mener at nået er den eneste tid som er reell. Men en diktning som har holdt seg levende i over 100 år, vil ha gode sjanser til å leve i 1000 år. Slik sett har de som vil reise statue av ham, gode kort på hånden. På steder som forbindes med politikk vil han aldri få noe monument, noe han heller ikke bør. Utenfor et litterært institutt eller ved et forlagshus burde saken være grei. Hamsun er ikke den eneste som utfra et loddrett reaksjonært standpunkt har skapt udødelig litteratur, og hvis vi tenker nøyere etter, kan vi fort komme i tvil om hva vi egentlig skulle lese hvis vi ikke hadde all denne reaksjonære skjønnlitteraturen. Hans beste romaner tilfredsstiller det viktigste av alle litterære krav: Han tar opp i seg det meste av det som rører seg i hans tid gjennom å skape troverdige menneskeskikkelser, en kunst som lenge har vært i sterkt forfall, og ikke bare i vårt land. Store deler av hans mest tvilsomme verker er fortsatt ytterst levende litteratur. F.eks. inneholder både Segelfoss by og Markens grøde eksempel på strålende komikk. Mens vi venter på en løsning på spørsmålet om statue, kan han æres på en annen måte. Noen steder, f.eks. på Tveita i Oslo, har en kalt opp en rekke gater etter skikkelsene i Kristin Lavransdatter (Erlends vei, Simon Darres vei osv.) Dette har vært en så gigantisk suksess at metoden kunne anvendes også på Hamsuns rikholdige typegalleri. Hva f.eks. med Johan Nilsen Nagels vei, innover i en eller annen skog, Thomas Glahns gate (Glahn er et typisk byprodukt!), for ikke å snakke om å stryke første leddet i det håpløst foreldede Christian Augusts gate? Og hvorfor ikke Ylajalis Plass? Det var jo hun som bodde her! Det gjorde aldri Sankt Olav.
Dette er en forkortet versjon av en artikkel opprinnelig publisert i Agoras temanummer om Knut Hamsun (nr. 1-2, 1999). Agora er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal, se mer fra over 30 norske tidsskrifter i PORTALEN.
[1] «Knut Hamsun og nazismen» i Birkeland (red.)
[2] Ibid s. 255
[3] Det er påfallende at før Dag Solstads krigstrilogi hadde ikke norsk litteratur ett eneste verk som handlet om Krigen i Norge, tilsvarende f.eks. dansken Scherfigs Frydenholm. Og da er jeg ikke uvitende om bøker som Kimen, Huset i mørkret, Englands-farere, Møte ved milepelen, Det store veiskillet og siste del av Lillelord-bøkene.
[4] Gyldendal 1960 Dette er fortsatt et nyttig verk, selv om noen av resonnementene kan bestrides, særlig forsøket på å gjøre Englands-hatet til universalforklaring på Hamsuns tilslutning til Hitler. Ikke minst verdifullt er bilaget med Hamsun-dokumenter, som inntil nylig har gitt den letteste tilgangen til dikterens ulike utspill før og under krigen. Sparre Nilson viser god sporsans når det gjelder å finne de mest politiske relevante stedene i forfatterskapet. For å ta stilling i spørsmålet trenger en knapt mer enn det en finner her.
[5] Birkeland (red.) Op.cit s. 258
[6] Robert Ferguson trekker i sin Hamsun-biografi Gåten Knut Hamsun (Oslo 1987) fram at Hamsun i sin barndom leste om engelske overgrep i den såkalte Bodø-saken.
[7] Hamsun bruker selv motsetningsparet kultur/sivilisasjon. Se f.eks. artikkelen «Festina lente». I teksten «Nabobyen» henviser Hamsun velvillig til ei bok som er en del av denne retningen, av en viss Konrad Simensen. Ifølge Simpson (Edda 1977) ei rasistisk og antisemittisk bok.
[8] Se også Trond Berg Eriksen: Nietzche og det moderne, Universitetsforlaget, Oslo 1987 s. 191: «Den dannede Spengler taler allerede i Hitlers toneleie»
[9] Se Hans Fredrik Dahl: Quisling. En fører blir til s. 396. Ascehoug, Oslo 1991.
[10] (Under halvmånen s.266) Samlede verker, b.4
[11] Sist dette skjedde var i forbindelse med en Dagblad-kronikk i august 1998, av Walter Baumgarten, der det siteres noen rabiate Hamsun-uttalelser mot «jøden Harald Beyer.» Disse uttalelsene var tidlligere blitt trykt i Arne Tumyrs bok Hamsun og hans kors, Norgesforlaget 1996.
[12] Se f.eks. Hanna Arendt: The Origins of Totalitarianism, s.342. A Harvest Book, London 1976
[13] Lars Roar Langslet: Rev eller pinnsvin, Cappelen 1995
[14] Filosofen Benedetto Croce skrev f.eks. sin motstandskamp i fullt offentlig dagslys.
[15] Dessverre er de fleste artiklene ikke tilgjengelige i bokform. I Samlede essays II står en enslig artikkel, s.369.
[16] s.69. Thingsten kaller på sviktende grunnlag nazismen en borgerlig bevegelse. Som massebevegelse er den utpreget småborgerlig, noe bl.a. dens antikapitalistiske profil viser.
[17] Denne tendensen ble indirekte fremmet av den skandaløse utviklingen innen arbeiderpartiene utover i 20- og 30-årene. Det skal god rygg til for å tåle mislykkede revolusjonsforsøk. Kommunistene begynte f.eks. etterhvert å kopiere deler av nazistenes språk, og de klarte ikke å samarbeide med andre partier om å danne en felles motstandsfront. De skuffede forventningene til den sosialistiske bevegelsen var en viktig sosialpsykologisk kilde til at fascismen fikk masseoppslutning.
I sin biografi over Rolf Jacobsen lar Ove Røsbak det skinne gjennom st det var denne sosiale siden av nazismen som appellerte til den norske lyrikeren.
[18] Se f.eks. Den siste Glæde
[19] Se Jeoffry Herf: Reactionary Modernism, Cambridge University Press (1984)
[20] Jfr. «Untergang des Abenlandes» s. 1066.
[21] Hvis en skulle se Hamsuns tanker om sosial makt og autoritet i en idéhistorisk sammenheng, er det først naturlig å gå til Schopenhauer, grunnleggeren av den moderne irrasjonalismen. I hans ultrapessismistiske univers er det bare unntaksvis, gjennom kunst og moral, at individet kan løsrive seg fra Viljens overherredømme. Enhver politisk handling er prinsipielt umulig.
Samtidig er egoismen det grunnleggende kjennetegn ved mennesket, og for at de stridende egoismene ikke skal føre til død og fordervelse for både individ og samfunn, er det nødvendig med en sterk ytre statsmakt som med vold sørger for den sosiale orden. Det er viktig å merke seg at Schopenhauer ikke begrunner behovet for denne repressive og autoritære staten utfra gitte historisk vilkår, men er en ontologisk nødvendighet. Det er tilværelsen i sin slette alminnelighet, og menneskets skrøpelighet som gjør dette tuktens ris permanent nødvendig. I norsk filosofisk konversasjon er det salonfähig og vanlig å anse optimismen som overflatisk, og pessimismen som avgrunnsdyp, særlig hvis en kan begrunne den utfra mennesket. Men Schopenhauers pessimisme er langt fra å være noe uskyldig politisk lam. Hva hans ferniss av opphøyd kvietisme er verdt, så en under det demokratiske opprøret i 1848, da han, av redsel for å miste sine rentenistinntekter, lånte sin teaterkikkert til en bekjent så han bedre kunne skyte på de revolusjonære, og skrek også opp om dødsstraff for opprørerne. Hele den påfølgende irrasjonalistiske strømningen følger i hans fotspor. I Luft, vind, ingenting ser Kittang ut til helt å overse det politiske innholdet i Schopenhauers pessimisme. Se s. 219
[22] En ørn i uvær, s.71
[23] Kittang: Op.cit. s. 206
[24] Ibid. s.207
[25] Norsk utgave: Frédéric Moreau. En ung manns historie Aschehoug, Oslo 1996
[26] Samlede verker 4, s.40
[27] Undertegnede kunne i 70-åra på ulike seminarer i Oslo telle 5 ganger hvor et av Roland Barthes eksempel på ideologi, forsiden av ukemagasinet Paris Match der en afrikaner hilser den franske trikoloren, ble brukt som eneste eksempel på ideologi.
[28] Også Åsmund Brynhildsen i sitt briljante essay Svermeren og hans demon ser ut til feilaktig å forutsette at nazismen per definisjon er nostalgisk