---
Fett
Artikkelen er hentet fra Fett #1-2016, som utkommer 8. mars. Fett er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.
Fett er et feministisk tidsskrift, i tillegg til konsert- og debattarrangør, foredragsholder og samfunnsdebattant. Målet er å skape et feministisk, offentlig rom for diskusjon og refleksjon, som bygger ned gjerdene mellom akademia og aktivisme.
---
Denne teksten er oppdatert med nye tall 8. mars.
Mens jeg skriver dette, har en scene fra filmen Motorsykkeldagbøkene (2004) hatt det med å dukke opp. Den unge Che Guevara og en kamerat er på roadtrip gjennom Sør-Amerika en gang på 1950-tallet, og 54:27 ut i filmen kommer de forbi et fattig, karrig indianersamfunn oppe i fjellene. Der får de se hvordan arbeiderne møter opp hver eneste dag, i håp om å være en av de heldige som får dra ned i gruvene, og hvordan en av bedriftens menn går rundt og peker ut de som blir utvalgt: Deg, deg. Ikke deg. Deg.
Det er noe underlig kjent med ansiktene, blikket, lua i handa-uttrykket, noe jeg kjenner igjen i meg selv og i menneskene rundt meg, som mange år etter endt utdanning, og etter mange år i arbeidslivet, fortsatt står slik og venter på en pekende finger. Som om den ventingen gjør noe vesentlig med mennesket, på et helt grunnleggende plan, på tvers av tid og sted.
«Midlertidighet er fremste kjennetegn ved det globaliserte arbeidslivet», skrev Lena Lindgren i Morgenbladets leder 30.01.2015. Arbeidslivet verden over er preget av «en mobil arbeidsstokk av timesansatte, deltidsarbeidere, vikarer og innhoppere». I land som Japan og USA er nesten halvparten av arbeidsstyrken nå ikke-fast ansatt.[1] Det offisielle tallet i Norge er langt lavere: Åtte prosent – rundt 214 000 mennesker – av de sysselsatte er midlertidige ansatte.[2]
Det relativt lave tallet kamuflerer likevel noe viktig; at midlertidigheten gjemmer seg i visse grupper, at den rammer skjevt, både i kjønn og alder. I aldersgruppen 25 – 29 år er 19,4 prosent av sysselsatte kvinner midlertidig ansatt, mot 10,3 prosent menn. I aldersgruppen 30 – 39 år er 10,2 prosent av kvinner midlertidig ansatt, mot 5,9 prosent menn.[3] For å si det enkelt: Unge kvinner har langt høyere sannsynlighet enn sine jevnaldrende menn for å havne i det omtales som «prekariatet» eller «løsarbeider-økonomien».
Denne kjønnsskjevheten dukker opp i små drypp i den større debatten, en debatt som har gått høyt etter at regjeringen i 2014 foreslo endringer i arbeidsmiljøloven som ville åpne for økt bruk av midlertidige ansatte. Hovedparolene i fjorårets 8.mars-tog – «Stopp regjeringens angrep på kvinners rettigheter» og «Forsvar arbeidsmiljøloven» – problematiserte nettopp koblingen mellom kjønn og midlertidighet. Men bevisstheten om dette virker likevel til å være lav, også blant de unge midlertidige kvinnene selv. Det er et paradoks at vi diskuterer unge kvinners problemer – prestasjonsjag, sykmeldinger, utbrenthet, depresjon og angst, yrkesmessig stagnasjon – uten å se på hvordan den usikre tilkoblingen til arbeidslivet preger kvinners liv som helhet.
Forskyvning av usikkerhet
For det midlertidige livet er en altomfattende affære «dominert av usikkerhet, uvisshet, gjeld og ydmykelse»[4], skriver Guy Standing i boken Prekariatet – den nye farlige klassen (2011, på norsk i 2014). Standings bok går bredt og komparativt til verks, og har vært en kjernetekst i forståelsen av denne utviklingen i arbeidsmarkedet. Den introduserer også argumentet om at det er i ferd med å dannes en ny klassestruktur i arbeidslivet, mellom de faste ansatte (salariatet) og de ikke-faste ansatte (prekariatet). Årsaken til denne utviklingen er ifølge Standing kravet om et fleksibelt arbeidsliv, en effekt av globalisering og nyliberalisme, der det skal være enkelt for arbeidsgiver å skalere virksomheten opp og ned etter behov. Prisen for denne fleksibiliteten blir betalt av arbeidstakerne, som tilbys korte og midlertidige kontrakter i stedet for faste stillinger. Fortsatt kjemper hver og en for seg. Prekariatet mangler bevissthet, det er en klasse som ennå ikke har våknet, skriver Standing.
De midlertidige kan sies å ha tre kjennetegn. For det første arbeidskontrakten: Hun går inn og ut av engasjementer, ekstravakter, prosjektstillinger og vikariater. Hun er ringevikaren i barnehagen, hun er vaskehjelpen, hun er butikkekspeditøren, hun er lærervikaren i 9. klasse, akademikeren med engasjement i et nytt forskningsrådsprosjekt, den departementsansatte på sin fjerde seksmånederskontrakt, journalisten som fyller noens fødselspermisjon. Hun er overalt; høyt og lavt i samfunnet.
Videre er hun kjennetegnet av at arbeidsoppgavene hun får er relativt ensformige, uavhengig av vanskelighetsgrad og kompetansenivå. En trapp skal vaskes, en kveldsvakt skal fylles, en rapport skal skrives, en norsktime må bli tatt fordi den faste læreren er syk. Eller kanskje departementet har litt igjen på budsjettet for inneværende år, slik at en midlertidig kvinne kan hyres inn til å få unna noen utestående oppgaver.
For det tredje er det «små utsikter til personlig utvikling eller karrierebygging».[5] Den midlertidige kvinnen er som oftest ikke inkludert når virksomheten planlegger for fremtiden. Prekære jobber hjelper i liten grad til «å bygge en ønsket identitet eller en ønsket karriere».[6] Hun blir sjeldent inkludert i langsiktige prosjekter, det er utelukket siden hun er i midlertidig stilling med utløpsdato, og er satt til å løse en spesifikk og tidsavgrenset oppgave. Hun blir ikke sendt på kurs for å videreutvikle kompetanse. Konferanser forbeholdes de faste. Slik blir hun i kraft av sin midlertidighet satt på sidelinjen, hun blir stående på stedet hvil.
Flytende grenser
Det er verdt å påpeke at Standing har utviklet prekariatbegrepet uten den økonomiske situasjonen i Norge for øye, hvor vi har et sterkt arbeidstakervern og hvor mange av de midlertidige stillingene noe utypisk befinner seg i offentlig sektor. Det er dermed grunn til å spørre seg hvor overførbart begrepet er. Generelt kan man også spørre seg om midlertidige ansatte er tjent med å bli omtalt som en potensiell klasse eller ikke, og om vi uten videre kan sidestille forholdene for en akademiker på prosjekt ved et forskningsinstitutt, og en innleid helsefagarbeider fra Filippinene.
Arbeidslivet virker i det hele tatt til å ha mer flytende grenser enn det Standing beskriver i sin bok. Av og til åpner mulighetene seg, også for den midlertidige kvinnen, om hun er heldig eller griper sjansen når den byr seg. Noen midlertidige jobber er karrierefremmende og faglig utviklende, og noen stillinger er relativt varierte. Det er kanskje også et definisjonsspørsmål om man er del av prekariatet, eller tilhører de såkalte proficians, en ressurssterk gruppe som etter eget valg ønsker å bevege seg fritt rundt og selger sin kompetanse uten faste kontrakter. Og som Standing selv peker på, er det heller ikke mange unge som ønsker seg tilbake til det tradisjonelle arbeidslivet.
Til tross for dette, er det ikke tvil om at Standing peker på noe grunnleggende ved midlertidigheten som kollektiv erfaring, og som midlertidige kvinner opplever på tvers av utdanningsnivå og yrkesoppgaver. Utrygghet. Økonomisk og sosial sårbarhet. Avhengighet av familie og kjærester. Maktesløshet, angst og resignasjon. En livsførsel preget av den usikre tilknytningen til inntektsbringende arbeid.
Prekær eksistens
I en periode er dette selvsagt overkommelig for et ungt menneske. Problemet er bare at mange kvinner blir gående i årevis i midlertidighet, langt opp i voksen alder. Mens disse jobbene tradisjonelt har vært en viktig start for unge arbeidstakere, det såkalte springbrettet, en mulighet til å vise at du kan jobbe, er disse jobbene nå i større grad en arbeidslivets blindvei. Den midlertidige kvinnen håper på å få en fot innafor, at dører skal opna seg, men det skjer sjeldent, skriver Standing.
En midlertidig jobb er ikke lenger noen naturlig inngang til fast jobb: «Både i Norden og OECD har midlertidig ansatte 5 ganger større risiko for å bli ledige enn fast ansatte.»[7] Det du får er en ny midlertidig kontrakt, eller eventuelt en ny referanse, så du er bedre rustet til å få deg en ny midlertidig jobb et annet sted. Gang på gang må den midlertidige kvinnen begynne på nytt, et nytt sted, være sulten. Det er også ensomt å stadig begynne på nytt, med nye mennesker, og å leve med trusselen om å miste tilgangen til arbeidslivets daglige sosiale fellesskap.
Fordi hun går inn og ut av stillinger, ofte med opphold mellom hver jobb, står den midlertidige kvinnen i akutt fare for å bli en såkalt delborger i eget land, fordi hun aldri rekker å opparbeide seg fullverdige rettigheter. Det er ironisk, ettersom den prekære kvinnen nettopp står i fare for å bli syk[8] av usikkerhet eller overarbeid (for er hun i den heldige posisjonen å få flere oppdrag samtidig, føler hun seg tvunget til å takke ja, for det er viktig å ha flere bein å stå på, selv om hun brenner lyset i begge ender). I tillegg er hun i alderen der det er naturlig å få barn. Hun vet at hun helst ikke bør bli gravid før hun har fast stilling, selv om klokken tikker. Blir hun likevel gravid, mangler hun kanskje rett på anstendig betalt fødselspermisjon. Hun vet heller aldri hva som venter på den andre siden når hun skal ut i arbeidslivet igjen.
Å skulle etablere et voksenliv under midlertidige forhold fremstår med andre ord som en komplisert øvelse. Hun sliter med å spare, ettersom økonomiske reserver må brukes i periodene mellom engasjementer. For selv om hun skulle ha rett på 62,4 prosent av inntekten i dagpenger, er det ofte for lite til å overleve på. Utgangspunktet er for dårlig. Jobbene hun har hatt er ofte dårlig betalt, og hun har sjeldent fått jobbe tolv måneder fulltid i foregående år. I verste fall – om hun har tjent rett over 1,5 G i forrige år – vil hun få utbetalt anslagsvis 7 000 kroner i måneden. Det holder kanskje til husleie. Har hun barn, får hun 17 kroner ekstra i dagpenger. Det lar seg heller ikke gjøre å få boliglån uten sparepenger eller fast jobb å vise til. Dersom hun hadde fått lån, ville hun uansett ha problemer med å anslå hva hun faktisk kunne ta seg råd til, for fremtidig inntekt er en ukjent størrelse. Fordi den ordinære lønnsinntekten er så usikker og variabel for den midlertidige kvinnen, er hun avhengig av mastercard, bytteøkonomi og sparepenger, og av hjelp fra foreldre og partnere.
Og slik mister hun makten over sin egen tid og over sitt eget liv. Hun lever uten langsiktige planer, fra måned til måned, eller fra halvår til halvår. Prisen ved å stifte familie føles uoverstigelig høy. Hun får mindre selvråderett; andre får rett til å uttale seg om hvordan hun disponerer tiden sin, hva hun bruker pengene på. Det blir i ytterste konsekvens vanskeligere for den midlertidige kvinnen å være et selvstendig menneske og kjenne på retten til å ta egne valg.
Stum og lydig
Vi kan kanskje si at den prekære kvinnen av nødvendighet innordner seg i en underdanighetskultur, hvor det er presserende viktig å være lojal, lydig og hyggelig. For alle er potensielle aktører i den midlertidige kvinnens økonomiske matriks. De kan potensielt bli nødvendig å spørre foreldre om hjelp, eller kollegaer om nye oppdrag og fornyede kontrakter. Ikke brenne broer! Være på god fot med alle! Når vi snakker om den lydige generasjonen, må vi å ta inn over oss den pragmatikk og desperasjon som ligger i å velge en slik sosial strategi. Den midlertidige kvinnen lærer seg å tolerere urett, sensurere seg selv, forholde seg taus, fordi mennesker er nøkkelbrikken inn i arbeidsmarkedet, de representerer nettverk og mulige nye engasjementer. Konsekvensen av å bli sint, eller å si ifra, eller anmelde overgrep og diskriminering, kan være sosial og økonomisk utestengelse, og den risikoen kan være for stor for den midlertidige kvinnen. Mulighetsrommet for motstand er minimalt.
Den midlertidige kvinnen vender på et vis tilbake til de stummes leir, der hun opprinnelig kom fra. Hun må forholde seg taus og ydmyk, ikke klage, ikke kreve, ikke si ifra. Hun har en måneds oppsigelsestid, kontrakten skal kanskje eller kanskje ikke fornyes, hun er utbyttbar og må alltid huske på at folk står i kø for å få jobb. Samtidig får hun høre at hun må ta plass, gjøre seg uunnværlig, ha selvtillit, vise seg fram.
Slik er den midlertidige kvinnen fanget i et anklagende og motstridig språk. Hun latterliggjøres for å være avhengig av foreldrenes hjelp til å få boliglån eller økonomisk hjelp, for aldri å bli voksen, for å søke tilbake til kjøkkenbenken, for å falle av karrieren på veien mot toppen, for ikke å få barn tidlig nok, for å ha for høye forventninger, for å ha valgt feil utdanning, for å jobbe for mye. Hun har overutdannet seg, underutdannet seg, feilutdannet seg.
Språklig feilslutning
Det individualiserende språket som gjennomsyrer denne diskursen (fot innafor, gjelder å klamre seg fast, heldig som har jobb, din tid vil komme!, ikke klage, ikke ha for høye forventninger) gjør at vi overser at det faktisk er urettferdighet og utnytting som pågår. Dette handler ikke om for høye forventninger, eller om å klatre høyest mulig, men om den midlertidige kvinnens tilgang til eksistensielle kategorier som stolthet, trygghet, respekt og fellesskap. Å bli anerkjent, inkludert, satset på. At noen vil ha deg. At du har verdi.
Ofte snakker vi om arbeid som en utelukkende positiv, frigjørende kategori. Kvinner bort fra kjøkkenbenken! Kvinner ut i fulltidsjobb! Det er et paradoks, for dagens arbeidsliv er ikke nødvendigvis slik; en prekær jobb kan tvert i mot virke reverserende på en kvinnes helhetlige situasjon.
Arbeidslivet har flyttet kostnadene og usikkerheten over på kvinnene – særlig de unge kvinnene – og det er innarbeidet en bruk–og–kast–kultur som er langt forbi grensen til utnytting. Å leve under konstant trussel om å være utbyttbar har store samfunnsmessige, helsemessige og sosiale implikasjoner. Det er et direkte tilbakesteg for kvinnekampen når kvinner lever liv i usikkerhet, underdanighet, taushet, avhengighet; i ytterste konsekvens et ufritt liv.
På reisen gjennom Sør-Amerika blir Che Guevara stadig mer indignert, jo mer han ser. Og jeg kjenner på det samme, hver gang jeg møter enda en venn som forteller om den samme historien. Historien om å leve i årevis under strukturell usikkerhet, om nok en ny halvårskontrakt. Den triste følelsen av å se noen av de flinkeste menneskene i dette landet resignere, se håp og energi som dør ut, samtidig som samtalen er lukket inne i et språk som sier at man antagelig bare har seg selv å skylde på.
Noter
[1] «Reservestyrken kalles inn», Klassekampen, 28.01.2015.
[2] SSBs tall på midlertidig ansatte inkluderer for eksempel ikke de rundt 100 000 lønnstakere som er her på såkalt korttidsopphold og som ikke er registrert i Folkeregisteret, og teller heller ikke med lønnstakere som har en fast hovedarbeidsgiver (for eksempel en 60 prosent fast stilling) med midlertidige ansettelser ved siden av. En del vikarer vil også falle utenfor statistikken ettersom de har fast kontrakt med selve vikarbyrået.
[3] Tall fra Statistisk sentralbyrå, Arbeidskraftundersøkelsen, 4. kvartal 2015.
[4] Standing, Guy. Prekariatet. Den farlige nye klassen. (Oslo: Res Publica, 2014), side 12.
[5] Standing, Prekariatet, side 53.
[6] Standing, Prekariatet, side 49.
[7] Landsorganisasjonen i Norge (LO), Midlertidige ansettelser og sysselsetting. Samfunnsnotat nr 1/15, side 12.
[8] Landsorganisasjonen i Norge (LO), Midlertidige ansettelser og sysselsetting. Samfunnsnotat nr 1/15, s.10. «Mange studier viser at midlertidig ansatte har […] høyere sykelighet enn fast ansatte.»
Denne teksten er hentet fra Fett 1#-2016, som er i salg fra 8. mars og har tema arbeidsliv. Fett er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladetstidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.