---
La Granada
Teksten er hentet fra La Granada #6. Utgaven er viet en kåring av de beste diktsamlingene fra de siste 50 årene, foretatt av en rekke norske forfattere. La Granada er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.
La Granada er et magasin som i hovedsak publiserer skjønnlitterære tekster med formål om å skape en plattform for skrivende og lesende mennesker, i særdeleshet for uetablerte skribenter, men også for etablerte forfattere.
---
I essayet «Teser om kvalitet» skriver Audun Mortensen at «(litteratur-)kåringer er som regel ikke et uttrykk for kvalitetsbevissthet, men snarere et forsøk på å redusere mer uhåndgripelige kvaliteter til målbare kvantitative størrelser.» Det er altså ikke entydig hvordan han vektlegger å være på en liste som dette. Men så kommer spørsmålet som ofte melder seg når man snakker om Audun Mortensen: Mener han det han skriver? Forfatteren som enhetlig størrelse, som personen med nøkkelen for å forstå, og med verktøyet til å ferdigstille verket, blir ofte problematisert i hans litterære praksis. Det var et dataprogram som genererte romanen Roman (2010). Er Audun Mortensen redaktør eller forfatter av The Collected Jokes of Slavoj Žižek (2011)? På lanseringsfesten til Aaliyah (2011) var det heller ikke forfatteren selv som leste, men publikum som meldte seg for å lese opp et dikt hver fra boken. Selv om det alltid har vært tydelig at verkene hans ikke lar seg forstå uten å ta mannen bak verkene i betraktning, blir aldri verken leseren eller forfatteren en entydig "CEO av diktet", for å låne en frase fra sistnevnte diktsamling. Forfatteridentiteten har kanskje heller aldri vært en good fit for jeget i Mortensens diktsamlinger – noen ganger har han villet være mer, andre ganger har han villet være mindre.
vurderte å kalle meg poet
som svarte bruker n-ordet
utdrag fra «bestefaren min var straight edge», Aaliyah
At 'Audun Mortensen' er en 'gimmik', en kunstner på overflaten, uten dybde, er ikke helt feil.
Audun Mortensens debutdiktsamling Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det (heretter AFMHBJEITJBD) kom i 2009, og later til å være produsert i en kreativ raptus. Boken viste nok mange unge litteraturstudenter at dikt var, og kunne være, mer enn Stein Mehren, og internasjonalt orienterte lesere fikk Alt Lit på norsk, men den tiltrakk seg også sin andel haters som mente Mortensen selv var en 'gimmik' (for å låne en frase fra diktet han leste i sin helhet på lanseringsfesten for AFHBJEITJBD, et 26 siders langdikt hvor høyt og lavt i det internasjonale og norske kulturlivet, alle og alt rammet inn med enkle anførselstegn, får merkelappen 'gimmik'). At 'Audun Mortensen' er en 'gimmik', en kunstner på overflaten, uten dybde, er heller ikke helt feil – kanskje er det nettopp en Warholsk spøkefullhet, selvopptatthet og overfladiskhet som preger AFHBJEITJBD og Aaliyah. Det betyr ikke at det ikke finnes et alvor der, for eksempel i butikkvinduoverflater:
kan satellittene se at jeg studerer mitt eget speilbilde i stedet for bøkene som står i / butikkvinduet
«arbeidstittel #10», AFHBJEITJBD
Over en helside i Klassekampen ble jeg anklaget for å være et produkt av Audun Mortensens fantasi. Hvilke andre norske forfattere har et så uforutsigbart virke at dette fremstår plausibelt?
Gjennom AFHBJEITJBD og Aaliyah har han fått mange følgere, og spørsmålet om originalitet og autentisitet har alltid fulgt ham, fra starten, da man beskyldte ham for å være en Tao Lin-ripoff, til man begynte å beskylde andre for å være Audun Mortensen-ripoffs (inkludert meg selv, er jeg kanskje pliktig å legge til her, som over en helside i Klassekampen ble anklaget for å være et produkt av Audun Mortensens fantasi. Hvilke andre norske forfattere har et så uforutsigbart virke at dette fremstår plausibelt?). Faktum er i alle fall at Audun Mortensen i skandinavisk sammenheng allerede har skapt seg en omfattende virkningshistorie. Men først og fremst tror jeg det (kanskje særlig i Norge) handler om en «anxiety of influence», ikke en direkte påvirkning som man kan si er tilfellet med for eksempel Tor Ulven. Straks en norsk poet nevner en iPhone, bruker enkle anførselstegn eller nærmer seg en antipoetisk lekenhet, blinker varsellampene hos anmelderne, og de norske poetene har hittil stort sett holdt seg unna territoriet. For gjennom sine første diktsamlinger maktet han å skape seg en tydelig gjenkjennbar stil. Og muligens med et lite unntak av boken 27 519 tegn med mellomrom (2013), markerer Aaliyah kanskje et av Mortensens siste forsøk på stilen som kanskje har blitt mest knyttet til ham: Livet som ung, tilkoblet, skandinavisk kreativ i et bevisst anti-poetisk deadpan-, lowercase-språk. Hans tre første diktsamlinger har blitt rammet inn som «Arial-trilogien» av forlaget, en henvisning til fonten som er brukt i bøkene. Arial-fonten er en ukomplisert moderne sans-serif font, som gjennom sitt forhold til fonten Helvetica, også har en autentisitetdiskusjon knyttet til seg. Og kanskje først og fremst: Arial ble uløselig knyttet til internett etter at Microsoft i 1996 inkluderte Arial i en pakke fonter til internettbruk. I 2016 begynner internettpoesi å bli en meningsfullt begrep i Skandinavia, og Audun Mortensen er et naturlig referansepunkt, selv om diktene hans (naturligvis) også forsøker å vri seg unna denne merkelappen.
frambringer internett
nye former for
litteratur
lol
«rss feedback», Aaliyah
Om det er internett, eller noe helt annet, som har skapt grunnlaget for tekstene i AFMHBJEITJBD og Aaliyah, er umulig å si, men at bøkene har introdusert og skapt nye måter å tenke poesi i Skandinavia virker hundre prosent sant, og er ingenting å le av.