Denne teksten sto originalt i Herfra, en digital spesialutgave av arkitekturtidsskriftet Kote. Vi viser den frem her i Morgenbladets tidsskriftportal.
I musikkvideoen til «Empire state of mind» - låten der Jay-Z forteller om å streve seg ut av den harde oppveksten i Brooklyn – beveger han seg gjennom gater og avenyer mellom nabolaget han vokste opp i og Manhattan. Og mens han rapper om å klare det i New York, florerer bildene av metropolens mektige skyline.
– Videoen er en maktdemonstrasjon. Den viser hvordan Jay-Z har gått fra lokal konge på haugen til å overta en hel by, og hvordan han har byen i sin hule hånd, sier Birgitte Sandve.
Sandve skrev doktorgrad i musikkvitenskap i 2014, der hun studerte musikken og de visuelle uttrykkene til Karpe Diem, Jesse Jones og Lars Vaular. Sandve ville finne ut av hvordan de tre artistene utviklet uttrykk for identitet og kulturell tilhørighet.
Å kreve sin plass. Den hiphopkyndige amerikanske professoren Tricia Rose har hevdet at rapmusikkens etos handler om å kreve tilgang på offentlige rom. Det er snakk om et maktspill, mener Rose: Man påberoper seg makten til å snakke på vegne av et område. Og «Empire state of mind»-videoen til Jay-Z viser at makten demonstreres ved å kunne snakke om hvor man kommer fra for hele verden.
En av konklusjonene til Sandve var at estetiseringen av urbane rom utgjør en viktig del av hvordan artistene iscenesetter seg selv. Doktorgraden fikk tittelen Staging the real, og den viser blant annet at det dreier seg om mye av det samme for norske rappere som for Jay-Z.
- Selv om det ikke finnes direkte paralleller, gir det å befeste en posisjon artistene tilhørighet, sier Sandve.
Rapmusikkens etos handler om å kreve tilgang på offentlige rom.
Heimstadsdiktning. Rapsjangeren er i en særstilling når det kommer til betydningen av stedlig identitet, og det har etter hvert blitt en yndet øvelse blant litteraturvitere å sammenligne hiphop med heimstadsdikting.
Hiphopen oppsto et bestemt sted, i bydelen South Bronx, og sjangerens afroamerikanske opphav er udiskutabelt. Samtidig bidrar rappere verden over til å endre forestillingene om både hiphop-kulturen og stedene de kommer fra: Det lokale veves sammen med det globale – og omvendt.
– Etter hvert som hiphopen har spredd seg, ser man at mange har funnet lokale elementer og utviklet sitt eget ståsted, sier Sandve.
I boken Hip hop-hoder (2005) skriver journalisten og hiphop-entusiasten Øyvind Holen om sommeren på midten av åttitallet da filmen Beat Street kom til Oslo. Den nyfrelste hiphop-fansen så seg rundt etter noe som lignet det de så på lerretet, og de fant umiddelbart likhetstrekk.
Ett av dem var t-banenettet, et transportsystem som Oslo har til felles med større byer verden over, og som gjerne forbinder byens nabolag på tvers av sosiale forskjeller. «Endelig har dem åpna Kolsåsbanen, fra Skullerud til Haslum, du kjenner hele saken», rapper artisten Arif på debutalbumet «High End/Asfalt».
Og det er nettopp hvis man kjenner hele saken at denne i utgangspunktet svært smale referansen blir et effektivt bilde på Arifs motsetningsfylte oppvekst på begge kanter av byen – over tretti år etter Beat Street.
Populære selvfremstillinger. Den største norske rapgruppa i dag, Karpe Diem, har langt på vei skapt seg et uttrykk ved å tematisere tilhørighet. I mange år beskrev de seg som «En hindu og en muslim med utspring fra Oslos vestkant, men med flyktningeforeldre og blokkoppvekst».
Og duoen kan faktisk sies å rappe om Oslo og oppveksten vest for Majorstuen i et overveiende flertall av låtene de har laget.
– De spiller på at de står i et geografisk motsetningsforhold til familiens kulturbakgrunn. Dette gjør dem også frie med tanke på hvordan de kan operere, sier Sandve.
I refrenget på låten «Byduer i dur», fra albumet Aldri solgt en løgn (2010), synger duoen: «Våkna opp av at byen min sang (Syng, Oslo)». Og i likhet med Jay-Zs «Empire state of mind», som er blitt tolket som en eneste lang shout out til New York, fremhever Karpe Diem sin egen popularitet ved å peke at de har opprettholdt posisjonen som Oslos beste over lang tid: «Jeg har vært her i ti, vært her i ti, vært her i ti år/Med hjerte for byen vår, du har vært der siden i går», rapper Magdi.
I doktorgraden skriver Sandve at Karpe Diem i «Byduer i dur»- videoen erobrer byen og vender opp ned på tradisjonelle forestillinger om Oslo som en hvit og vestlig by. Et av grepene duoen gjør er å utplassere en fargerik pakistansk desi-buss med passasjerer fra mange ulike land i bybildet.
To motpoler i Oslo. Holmlia og villastrøkene vest for Majorstua er på mange måter naturlige motpoler hvis man ønsker å tegne opp Oslo som en delt by, og i låten «Vestkantsvartinga» fra albumet Fire Vegger (2008) spiller Karpe Diem på forskjellene mellom å vokse opp med innvandrerbakgrunn på øst- og vestkanten. Samtidig kan Karpe Diem enes med Homlia-gjesten Pumba om et outsiderperspektiv.
Pumba rapper om diskriminering og omverdens fordomsfulle blikk på folk som kommer fra det innvandrertette nabolaget i Oslo sør: «De snur og går når de hører jeg er fra Holmlia», rapper han. «Og ikke tro vi kommer inn på noen utesteder».
For Karpe Diems del er det mindre snakk om direkte sosiale problemer enn opplevelser av å være annerledes og fremstillinger av fordommer i et overveidende hvitt strøk, som når Magdi skriver om hverdagen som praktiserende muslim: «Ingen der har hørt no` om no` rama-ramadan før/Og alle syns det var nørd å ikke ville ha øl».
Filmer byens anti-steder. Hiphop-sjangeren lener seg gjennomgående tungt på referanser, både visuelt, språklig og musikalsk. I musikkvideoen til «Vestkantsvartinga» låner Karpe Diem fra TV-serien «Fresh prince i Bel-Air» i fremstillingen av vestkanten, mens Holmlia tar form av N.W.A.s Compton. Parodien benyttes til å forsterke allerede eksisterende forestillinger om øst og vest i Oslo.
Karpe Diem låner fra TV-serien «Fresh prince i Bel-Air» i fremstillingen av vestkanten, mens Holmlia tar form av N.W.A.s Compton.
Karpe Diems lansering av låter, som det siste året har blitt sluppet på vg.no, er et symptom på at norske rappere synes det er viktig å investere i musikkvideoer. Videoene blir gjerne en utdypning av artistenes selvfremstilling i tekstene og take på det urbane.
Og spennet er tilsynelatende stort fra Karpe Diems outrerte visuelle uttrykk til Don Martins Nilsen-video, som regissør Kristoffer Klunk beskriver slik:
- Vi ville vise byen sånn som den er og ha Don Martin som en standhaftig frontfigur gjennom hele filmen, akkurat som i låta. Videoen er egentlig litt for direkte i forhold til hva min stil er, men i dette tilfellet føltes alt annet unaturlig, sier Klunk.
– Det er en ganske tradisjonell greie i hiphop å filme nabolaget man kommer fra, gjerne krydra med et utvalg av typiske anti-steder som bak gitre og gjerder, bakgater, slitne bygninger, under broer og andre ikke-steder, som ofte er etterlatenskaper fra etterkrigstidas planleggingsideal – modernismen, sier arkitekten Espen Hofsvang, som også rapper under navnet Espen Skauen.
Rudolf, Lillebjørn, Joachim, Don Martin. Don Martin-låta «Nilsen» (2013) henter mye av sin kraft fra referansene til etablerte norske sangere og poeter med tilknytning til arbeiderklassen. I refrenget hevder Don Martin et slektskap med arbeiderpoeten Rudolf og de selvproletariserte trubadurene Lillebjørn og Joachim («Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen»), og dermed også til Oslo-skildringene som foregangspersonene har blitt kanonisert og feiret for.
Låten er også et eksplisitt forsøk på å snakke mot makten. I musikkvideoen avlegger Don Martin en byhistorisk visitt til «Nummer 13» på Tøyen, bygården Oslopoeten Rudolf Nilsen bodde i. I diktet med samme navn skildrer Rudolf Nilsen levekårene til beboerne, som hører til blant Oslos fattige.
På hjemmesidene skriver Don Martin at «Nilsen» er en måte å fremheve stoltheten i å komme fra en mindre heldigstilt bakgrunn på, og teksten begynner med en referanse til Charles Dickens «A Tale of Two Cities», en helt åpenbar henvisning til at Oslo er en delt by.
«Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen»
— Don Martin
Grønlandsleiret som hovedgate. At «Nilsen» er en bevisst «annektering» av byens maktsentrum går tydelig frem av flere av verselinjene til Don Martin. Han hevder at «Grønlandsleiret er hovedgata i byen min», og former sitt Oslo ved å vise til den delen av byen som tradisjonelt har tilhørt arbeiderklassen.
Samtidig knytter Don Martin sin egen identitet uløselig til østkanten: «Jeg fant prinsessa mi blant Haugenstuas blokker, vil´kke flytte herfra selv om dem tilbyr meg halve konteriket». I refrenget er Tommy Tee nøye med å bare gjøre shout out til halve byen, selv om han påpeker at han når ut til hele. Å rope ut navn og stedsnavn man respekterer fungerer gjerne på denne måten. For å si det med det eia-ske ordspillet om menn som foretrekker ros fra menn: Å få et klapp på skuldra fra resten av nabolaget er kanskje rubler, men å kunne prate om bydelen sin overalt er dollar.
Pedagogisk parodi. Hvorfor spøker mange vestkant-rappere med bakgrunnen sin, mens østkantkollegene skryter av den?[1] Kanskje kan rappernes fremstillinger av Oslo plasseres på en tenkt skala fra det parodiske til det pedagogiske, selv om disse to holdningene ikke utelukker hverandre.
Don Martin peker på at han vil heve østkantens status, og Kenneth Engebretsen, som antagelig er den tydeligste representanten for en norsk forstadsrap i 2016, har en uttalt pedagogisk ambisjon med musikken.
Mens Karpe Diem tilsynelatende ikke gjør noe forsøk på å annektere den delen av byen de kommer fra, er henvisninger til hjemstedet en måte østkantrappere kan uttrykke lokalpatriotisme og vise frem ulikhet på.
Teksten til den populære «Nilsen»-låta minner faktisk mye om det Øyvind Holen har kalt «kronikkrap», og flere av påstandene til Don Martin kunne ha utgjort ingresser til en kronikk om byutvikling: «Grønland blir gentrifisert som Grünerløkka» er et tydelig eksempel.
Flere av påstandene til Don Martin kunne ha utgjort ingresser til en kronikk om byutvikling.
Tilhørighetshunger. Mye har endret seg i norsk rap på 20 år, men i en periode der norsk rap har gått fra å knapt fylle Blitz og ungdomsklubber på Kolbotn og Ski til å selge ut Oslo spektrum, er hjemstedet fortsatt et viktig virkemiddel når rappere vil hevde troverdighet. Karpe Diem, Arif og Don Martin etablerte seg i tre forskjellige tiår, men de rapper alle om hvor de kommer fra i byen.
– Rap har blitt mainstream, samtidig har en større del av forstadsungdommen og minoritetsungdommen rappere de identifiserer seg med og de bruker selv rap til å uttrykke seg, sier Espen Hofsvang.
Rap-ens hunger etter tilhørighet deles også av mange av dem som lytter til den. For et par år siden fulgte Birgitte Sandve med Don Martin på to skolekonserter på Haugenstua og Oppsal. Da en av elevene kauket «Haugenstua represent!» idet låten «Represent» strømmet ut fra høyttalerne – til tross for at det er Romsås som blir nevnt i refrenget - understreket dette for Sandve hvordan låten var gyldig i mange av byens skolegårder.
Forskeren Viggo Vestel oppsøkte fritidsklubber i Oslos drabantbyer på 1990-tallet, og fant ut at mange av de unge innvandrerne her identifiserte seg sterkt med bydelen de levde i, men at de hadde vanskeligere for å slutte seg til en klar nasjonal identitet.
– Hiphop som kultur og rap som uttrykksform har en spesiell relevans for de som bor i større forsteder med typisk storstilte utbygginger, sier Hofsvang.
Perifert sentrum. Som Jay-Z har påpekt ved hjelp av et kjent sample er det ikke så mye kjærlighet å finne midt i byen. De mest kjente Oslo-rapperne kommer fra steder som Skullerud, Stovner, Hovseter og Holmlia, og sentrumsbydelene nevnes relativt sjelden blant strøkene norske rappere skriver om – Motsetninger egner seg bedre enn et nøytralt bysentrum i rap.
– Oslo-rapen er kanskje alene, ved siden av noen skjønnlitterære forfattere som Dag Solstad, om å bruke blokkene på Ammerud og Tveita som en del av det det sentrale temaet i tekstene, sier Hofsvang.
Det finnes et slags hat/elsk-forhold til den svært kritiserte, men storstilte utbyggingen av blokker på sekstitallet i Oslos drabantbyer.
– Man kan ha forskjellige tilnærminger, men det skal godt gjøres å unngå helt å forholde seg til den sterke urbane tradisjonen i rap. Man må ha litt betong for at det skal være ekte, sier Hofsvang.
[1] Øyvind Holen uttalte for et par år siden at Karpe Diem skilte seg ut da de etablerte seg i norsk rap på starten av 2000-tallet ved at de var fra vestkanten og hadde en høy grad av seriøsitet. Antagelig siktet Holen mer til profesjonaliteten deres enn at de hadde et alvorlig uttrykk. Mange av de norskspråklige rapperne på 1990-tallet kom fra nettopp vestkanten og de spøkte gjerne med sin egen bakgrunn: URO fra Skillebekk sa at de kom fra «ambassadeghettoen», Klovner i Kamp fra Tåsen kalte seg schwin og rappet om «kjelleren med årgangsvin/før privatsjåfør og limousin».