Dette essayet – som Thomas Espedal i en youtube-video kaller «et av de dårligste stykkene litteratur som noen gang kan ha vært publisert i Vinduet» – er publisert i Morgenbladets tidsskriftportal. Her viser vi frem det vi mener er det beste fra norske tidsskrifter.
Et påfallende trekk ved Tomas Espedals og Karl Ove Knausgårds antifiksjoner er at jeg ikke trenger å lese dem for å forstå vesentlige trekk ved dem. Som alle andre kjenner jeg navnet på Espedals ekskjæreste (Silje). Som alle andre vet jeg at Knausgårds kone (Linda) har psykiske plager.
Antifiksjoner kan vi kalle postlitterære fordi de åpenbart ikke skiller mellom personlig og privat, og dermed signalisere at det mainstream litterære vanligvis gjør nettopp det. Eksempelvis vil Vigdis Hjorths romaner ha en gjenkjennelig fiksjonsramme selv om vi vet fra intervjuer at hovedpersonens handlinger i stor grad speiler forfatterens egne opplevelser. Hennes bok av året, Arv og miljø, har jeg sympati for. (Men det er noe annet her …)
Til det postlitterære feltet hører også Arild Linnebergs Far og barn i moderlandet (1997), som ved sin uthenging av mor etter en opprivende barnefordelingssak var sin tids hevnporno. Alle som interesserer seg for fedres manglende rettsvern, vil ha nytte av å lese boken. Det var forresten Linnebergs ekskjæreste Vigdis Hjorth som minnet meg om dens postlitterære kvaliteter, gjennom sitt støtteinnlegg «Tall, lov og litteratur» i Klassekampen 16. juli.
I den andre enden av skalaen finner vi eksempelvis Erling Kittelsens fabler, der vi i en tittel som Otrap (1998) kan skimte elva Otra, men ikke så mye mer.
Ad hoc kan skalaen kalles verkets fiksjonsverdi. I pragmatisk litteratur (episk og dramatisk diktning) vil den skildrede verden være mer eller mindre lik den virkelige verden. En biografi vil således ha en lav verdi fordi den gjør krav på å være fri for fiksjon. Det vil også en skildring av Linda Boström Knausgård ha, mens verdien i en fabel av Kittelsen vil være tilsvarende høy. Førstnevnte har en egen Wikipedia-side, mens man i Kittelsens En ustyrlig historie om solloer, selkatter og et kjærlighetshull i havet (1983) kan lese at: «Flyvende selkatter er sett tusenvis av ganger i Mexico.»
Det spesielle med fabler er at fiksjonsverdien ofte er så høy at ingen setninger, iallfall prinsipielt, kan kategoriseres som usanne. Det høres kanskje paradoksalt ut ettersom alt i en konvensjonell fiksjon, iallfall prinsipielt, er usant i betydningen «funnet på». Like fullt er det ikke vanskelig å formulere sanne setninger om fiktive personer. «Sherlock Holmes bodde i London» vil de fleste oppleve som sann, «Sherlock Holmes bodde i Arendal» som usann. Likeledes er det sant at Odyssevs var fra Ithaka, og usant at han var fra Tromøya. Hamlet kan ikke fly, men det kan åpenbart en selkatt. Sannhetsgehalten i setningen «Jeg kan ringe til Emma Bovary» er i beste fall irrelevant. Les mer om emnet i David Lewis, «Truth in Fiction», American Philosophical Quarterly, årg. 15 (1978), nr. 1, s. 37–46.
I postlitterære antifiksjoner står noe helt annet står på spill. Her er fiksjonsverdien så lav at da jeg googlet «espedal silje» 25. september, fikk jeg opp som øverste treff en artikkel i Dagbladet med tittelen «Anmeldelse: Silje Aanes Fagerlund har skrevet sin versjon av forholdet til Tomas Espedal». Bevæpnet med denne informasjonen var det lett å finne hennes adresse og telefonnummer.
Jeg kan ringe til Silje.
*
Hans-Thies Lehmanns Postdramatisches Theater (1999) fikk en merkverdig produktiv utbredelse. Plutselig var alt postdramatisk, til og med dramatikken, selv om en bedre tittel hadde vært «Postliterarisches Theater»: De førende teaterkompaniene spilte ikke lenger stykker; snarere inngikk enten litterære fragmenter eller selvkomponerte, avfiksjonaliserte tekster som ett av flere ahierarkiske elementer i forestillingen. Likestilt dramaturgi var på alles lepper, som Trofodermin. Men bakom det hele hørtes et ekko av Heiner Müllers Die Hamletmaschine (1977): «Du kommst zu spät, mein Freund», for trenden var begynt å bli gammel lenge før Lehmanns bok kom ut. Et par uker etter lanseringen av den var jeg på et seminar i Frankfurt am Main, der Play Alter Native (1999) ble fremført av nederlandske Dood Paard. I dette stykket har fiksjonen åpenbart gjort comeback, for her var en story med begynnelse, midte og slutt – skjønt mange av de andre trekkene ved stykket gjorde det klart for alle at det var skrevet etter erfaringen med postdramatisk teater, en erfaring som for min del kulminerte i debutstykket The Answering Machine (1994). Først nå i vår hørte jeg noen sette denne nye erfaringen på begrep. Etter det postdramatiske følger naturligvis det nydramatiske.
*
denne høstens debatt om virkelighetslitteraturen skal vi tenke tilbake på med lede, men også takknemlighet, for en eller annen gang vil en eller annen forstå hva noen av debattantene faktisk påpeker.
— Quote Author
Etter det postlitterære følger naturligvis det nylitterære. Det skal bli deilig når den nye trenden slår rot i romanforfatterne våre, nærmest som en god idé, og denne høstens debatt om virkelighetslitteraturen skal vi tenke tilbake på med lede, men også takknemlighet, for en eller annen gang vil en eller annen forstå hva noen av debattantene faktisk påpeker.
Aftenpostens hovedanmelder Ingunn Økland slo an en akkord med kommentarartikkelen «Litteraturen er på villspor» 27. september, og siden den gang har en rekke forfattere og kritikere klimpret videre, om enn ikke alltid på samme melodi. Øklands artikkel favner bredt, men tar utgangspunkt i Arv og miljø. Som de fleste vet, handler romanen om Bergljot, som står i et arveoppgjør med sine søsken, og som ruller ut en incesthistorie som andre familiemedlemmer, om jeg har forstått det rett, ikke fester lit til.
Kommentarartikkelen var et anhang til anmeldelsen som stod på trykk 11. september (publisert online kvelden før). «Faktisk er dette en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er», skriver Økland. «Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.»
Det er helt riktig. Man kunne innvende at ingen skade er skjedd hvis det er oppdiktet, og at straffen (berettelsen) er langt mildere enn forbrytelsen (overgrepet) hvis det er sant, for som de sier i Amerika: Let the punishment fit the crime. Men en slik vurdering doesn't fit hvis, som Økland skriver i kommentarartikkelen, Hjorth virkelig hevner seg (!) når hun sitter ved skrivebordet:
«Jeg dro rett hjem for å ta hevn ved skrivebordet!» Vigdis Hjorth fikk forsamlingen til å smile da hun for et par år siden kåserte om sin litterære metode under Litteraturfestivalen. Hennes eksempel den gang gjaldt et mislykket restaurantbesøk der kjæresten hadde slått opp.
De har en lang og bratt vei foran seg, de som gir publikum skylda for å ha lest noe inn i romanen som ikke er der. Det ville være mer fruktbart å diskutere i hvilken grad forfatteren styrer resepsjonen av egne verker, enn å diskutere med dem som påstår at denne graden nødvendigvis er null. «Roman» er et hint, men ikke det eneste. «Selvfølgelig tar jeg utgangspunkt i ting jeg har opplevd», sa Vigdis Hjorth til Aftenposten 10. september, dagen før Øklands anmeldelse står på trykk, og «svarte ’nja’ på spørmålet om det som står i romanen hennes, er sant», ifølge samme avis 6. oktober.
Min sympati ligger helt klart hos Hjorth, simpelthen fordi jeg ikke tviler på at Bergljots historie også er hennes, men hvis det finnes et uoppløselig element i romanen, så er det elementet av sladder, som det er langt vanskeligere å sympatisere med.
Det minner meg om Heiner Müllers Der Horatier (1968), der romerne vil hedre Horatius for å ha vunnet et slag og samtidig straffe ham for å ha drept sin søster. Ifølge den klassiske legenden ble Horatius frifunnet i den påfølgende rettssaken, som imidlertid satte dype spor i romersk kultur, og Cicero skal 600 år senere ha nevnt den i en av sine taler. (Om jeg husker rett, ville romerne og sabinerne, et annet italisk folk, løse en tvist i år 666 f.Kr. ved å la et romersk trillingpar, 3 x horatii, kjempe mot et sabinsk trillingpar, 3 x curiatii. Først drepte kuriaterne to av horatierne, men deretter overvant den siste Horatius alle kuriaterne. Hans søster var imidlertid forlovet med en av kuriaterne, og da han så at hun sørget over tapet av sin mann, slo han henne ihjel.)
Ironi har ingen produktiv funksjon i et samfunn der ytringsfriheten står sterkt. I et åpent, liberalt samfunn kan man kreve sannheten av et menneske.
Jurist Anine Kierulf har vært god i en kronikk. Advokat og lyriker Cathrine Grøndahl har vært god i et intervju. Psykolog og forsker Marianne Bang Hansen har i kronikk, intervju og debatt på Dagsnytt atten 20. oktober vært modig og god i sin respons til hvordan det føles å bli utnyttet kommersielt av sin eksmann Geir Gulliksen i hans Historie om et ekteskap.
Men ingen hører på dem.
I en kronikk i Aftenposten 8. oktober bruker Jan Kjærstad 1377 ord for å si at forfattere gir blaffen. Tre ord hadde altså vært tilstrekkelig. Men er det ironi? Det ønsker nok leserne å vite. Ironi har ingen produktiv funksjon i et samfunn der ytringsfriheten står sterkt. I et åpent, liberalt samfunn kan man kreve sannheten av et menneske.
Bibliotekar og litteraturkritiker Trond Haugen uttaler til Klassekampen 1. oktober apropos Arv og miljø: «Ei behandling av spørsmålet om å skrive om verkelege menneske må botne i verkets litterære verdi.»
Professor i litteraturvitenskap Erik Bjerck Hagen er hjertens enig. I et intervju med Aftenposten 28. september synes han at Vigdis Hjorth ikke «går for langt når hun utleverer farens begravelse» i sin roman: «Det går vel en moralsk grense et sted», sier han bestemt, men «høy litterær kvalitet unnskylder mye».
Absurditeten i disse utsagnene fremkommer først ved at de forutsetter en felles estetisk ramme uten en felles moralsk orden, dernest ved at handlingens etiske verdi skal måles etter dens grad av estetisk triumf, en verdi som er negativ hvis og bare hvis triumfen uteblir, og som uteblir helt og holdent hvis triumfen anerkjennes av alle impliserte.
I Philosophical Explanations (1981) deler Robert Nozick filosofien inn i tre hovedområder: metafysikk (hvorfor finnes noe fremfor intet?), kunnskapsteori (hvordan kan jeg vite at huset der borte ikke er en filmkulisse?) og det som han med en samlebetegnelse kaller verdi, nemlig etikk, politikk og estetikk. Å tro på Gud innebærer ikke nødvendigvis noen spesifikk kunnskap om at Gud er god, men impliserer i det minste at hovedområdene er nært forbundet, slik også de verdifulle underkategoriene er det. Et rettferdig samfunn er et vakkert samfunn. Det prøver politikken å skape. Det prøver moralfilosofien å forstå.
Haugens og Bjerck Hagens perspektiver har et felles estetisk program, og deres idé om noe vakkert hinsides godt og ondt, uten politisk relevans, manifesterer seg som nettopp et program, nemlig Skal vi danse. Det går vel en estetisk grense et sted, men søte kvinnfolk unnskylder mye.
Bjerck Hagen går så langt som til å si: «Dersom det er så godt som det Knausgård skriver om faren, er det egentlig et kompliment til faren.» Det virker umulig for ham å forstå at familiemedlemmer kan være uenig i nettopp det.
At Min kamp er selvbiografisk, er dessuten ikke helt dekkende. Knausgård skriver selvsentrert og biografisk, men ikke alltid selvbiografisk. I et av bindene og kom jeg over en mailkorrespondanse mellom Karl Ove og hans venn Geir. Sistnevntes mailer siteres in extenso, virker det som, mens Karl Ove bare oppsummerer sine. Dette er ikke selvbiografisk, men nestebiografisk.
Å dikte, det er å holde dommedag over dem som har vist deg tillit.
*
Hvorfor er det så vanskelig for virkelighetsforfatterne og deres tilbedere å forstå at det simpelthen er galt å plage andre mennesker og utnytte dem kommersielt?
Hvorfor er det så vanskelig for virkelighetsforfatterne og deres tilbedere å forstå at det simpelthen er galt å plage andre mennesker og utnytte dem kommersielt? Man kunne lure på om det hele er en senskade fra postmodernismen, da alt var «fortellinger» (med hermetegn) og simulasjon (uten), da båndet mellom ordene og verden liksom ikke var der; iallfall løper forfattere og kritikere omkring som hodeløse høns nå som båndet er sterkere enn noen gang.
Det spiller ingen rolle hvorvidt det er sladrehistorie om et ekteskap eller hele seks bind med sladder. Det nylitterære vil komme når virkelighetsforfatterne forstår at de er Se og Hør-reportere i eget liv. Men det er lite å gjøre, annet enn å vente til det skjer.
Jeg er spent på de nye formene som vil oppstå, for det vil kreve finesse, kløkt og fairness å raffinere egne og andres erfaringer til et modent uttrykk, til vakker og god litteratur.
Mot er å huske det man er redd for.
Oktober 2016