Snøsykling i Stockholm

Vinter. For mange betyr det at sykkelsesongen er over.

Og hadde noen spurt meg for et par år siden, om vintersykling er noe man bør holde på med eller ikke, hadde jeg nok anbefalt det sistnevnte – i det minste i periodene da veiforholdene for sykling er som verst.

Men det var da. Nå vet jeg bedre.

Da snøen og kulden nærmet seg i 2012, hadde jeg allerede hørt mange påstå at sykkelpiggdekk fungerer bedre enn man tror. Jeg bestemte meg for å teste det ut selv.

Etter å ha slått til med å kjøpe et par vinterdekk av typen Schwalbe marathon winter, nærmest lengtet jeg etter at det skulle fryse til på sykkelveiene, så jeg fikk muligheten til å hylle eller forbanne påfunnet.

Dagen kom da det vedvarende sluddværet endelig måtte gi tapt for et par minusgrader og vinterens første snøfall. Jeg konstaterte raskt at jeg ikke lenger kunne vedkjenne meg bare som sesongsyklist, snarere som fullblods medlem i sykle-året-rundt-klubben. For da piggene trygt grep tak i snø og is var følelsen av å når som helst kunne falle i gaten som blåst bort. En ellers velkjent fornemmelse med vanlige dekk på vinterveidekke.

Jeg var umiddelbart solgt. Det var en seier å kunne konstatere at rådende værforhold ikke lenger skulle få bestemme om jeg skulle sykle eller kjøre kollektivt til arbeid.

Et par uker senere skulle min nyvunne optimisme til det å sykle året rundt settes på prøve i det mest ekstreme vinterværet i Stockholm på år og dag.

Jeg våknet opp til en viktig arbeidsdag. En stor elevproduksjon på arbeidsplassen min, Solna kulturskole, like nord for Stockholms sentrumsområde, skulle ha prøver senere på kvelden.

Mens jeg spiste frokostgrøt foran tv-en hørte jeg nyhetskanalene rapportere om igjensnødde veier, ulykker, innstilte flyvninger og tog, biler og busser som stod og spant eller hadde kjørt i grøfta.

For å manne opp meg selv for utfordringen tenkte jeg: Dette er en helt vanlig dag akkurat som alle andre, en dag da jeg tar meg fram gjennom å sykle.

Jeg hadde rotet fram stilongsen lengst inne i garderoben. Min nystelte Koga Miyata fra 86 med mine nye freshe piggdekk stod klar nede i sykkelrommet.

Jeg triller sykkelen mot husets tunge inngangsport som åpner ut mot Nortullsgatan. Værforholdene er verre enn jeg kunne forestille meg og på bilveien ligger dype snøfonner. Jeg gjør meg klar for å ta mine første pedaltråkk i den fem kilometer lange strekningen nordover mot Solna. Store tette snøflak faller og lykkes med å gjøre sikten så knapp som mulig. Vinden river og sliter i meg og sykkelen min, men med stor anstrengelse får jeg dekkene mine til å brøyte seg gjennom det desimeter tykke snøfallet. Sakte tar jeg meg fremover.

Det ringer. Jeg stopper og fisker mobilen opp av den høyre brystlomma. Det er ingen passende oppbevaringsplass da de store snøflakene har falt ned i lomma og blitt til vanndråper spredt utover hele displayet. Det er Maggan, min kollega som sier hun er totalt innesnødd. Hun kan ikke ta bilen, t-banen og bussene er innstilt, drosjen tar ikke mot bestillinger og det finnes dermed ingen muligheter for henne å komme seg på jobb. Maggan er stresset og oppjaget, det er hun som har hovedansvaret for kveldens øvelser med et hundretalls elever involvert.

«Har du mulighet til å ta deg til jobben i dag?» Sukker hun fortvilet.

«Javisst» svarer jeg. «Jeg sykler jo.»

Maggan ler som om hun ikke helt vet om jeg tuller med henne eller ikke, men spør om jeg i så fall kan ta over ansvaret for den viktige øvelsen.

«Ok det går fint», svarer jeg samtidig som jeg får øye på buss 515, den jeg selv skulle ha benyttet meg av til Solna denne dagen, om jeg nå ikke nokså nylig hadde gått hen og blitt sykkel-piggdekk-frelst. Og det viser seg å være flaks ettersom bussen tydeligvis har kjørt seg fast etter Roslagstull i nærheten av Wennergrens center. Den står der og kjemper for å komme seg løs men rykker ikke på seg en desimeter.

Jeg avslutter samtalen med Maggan og sykler videre. Nærmer meg sødre delen av Hagaparken, roper til en møtende syklist som ser nøyaktig ut som en syklende snømann.

«Er det ploget lenger fremme?»

«Ikke særlig bra!», peser han tungt og fortsetter sørover i snødrivet.

De bryter ut i et, i Stockholm, noe så uvanlig som et kollektivt latterkule.

En gruppe mennesker står og venter på buss 515 ved Haga södra. Ett par av dem ler uforstående til meg og min kamp gjennom snøkaoset:

«Det kommer dessverre ikke noen buss, den har satt seg fast!» roper jeg til folkemassen

De bryter ut i et,  i Stockholm, noe så uvanlig som et kollektivt latterkule. I deres øyne er jeg en syklende ekstremist. En gærning uten fornuft.

«Men det der går jo ikke mye fortere enn å gå,» roper noen tilbake.

Jeg innser motvillig at det er noe i det de sier og gjør det jeg kan for å øke farten, men underlaget er det verst tenkelige.

Jeg svinger av mot Norra kyrkogården, fortsetter å sykle langs den, oppdager til min store overraskelse at det litt lenger der fremme er….ploget. Jeg skyter plutselig fram som et skudd og det er en herlig følelse når piggdekkene besluttsomt griper tak i det nå mye triveligere underlaget.

Neste avkjørsel er Hagaveien, der møter jeg dype snøfonner igjen, Enda dypere.

Et par mindre biler og en buss har kjørt seg fast, skrudd av motoren, gitt opp. Bussjåføren har ikke brydd seg med å slå av blinklysene, som med sin iherdig tikking forsterker stemningen av oppgitthet der han sitter på førerplass og stirrer motløs ut i tomheten.

Den eneste på plassen som fortsatt kjemper for å ta seg løs, er en korpulent mann i øvre middelalder i en stor svart BMW. Han bare sitter der i sitt førersetet og gasser. Bilen gynger på stedet hvil noen centimeter frem og tilbake. På tross av dette fortsetter han å trykke gassen i bånn så motoren bokstavelig talt freser.

Jeg passerer han sakte, tråkker så godt jeg kan. Han vrir sakte hodet i min retning. Jeg legger merke til sikkel som henger ned langs mannens ene munnvike. Blikkene våre møtes i et kort øyeblikk, de store svarte pupillene avslører at han er gærn. Han har tydeligvis store problemer med å akseptere det faktum at han ikke kommer seg av flekken, tross sine hundretalls dyrekjøpte hestekrefter. Jeg anstrenger meg for å se medlidende ut, innser at det finnes en sjanse for at han oppfatter mitt myke ansiktsuttrykk som en provokasjon. På det iskalde blikket å dømme er det nøyaktig det han gjør.

Jeg svinger av mot Råsundaveien og etterlater den sinte mannen i BMWen og de andre strandede bak meg. Da slår det meg plutselig.

Denne dagen, kanskje tiårets værmessig mest ekstreme, representerer jeg det eneste av trafikk som overhodet tar seg fram. Takket være mine piggdekk.

*

David Sennerstrand er sykkelentusiast, sang og dramapedagog ved Solna Stad i Stockholm. Han driver også bloggen Liv utan bil som du kan lese her: Att cykla är inte bara ett sätt att färdas, mer än så, en filosofi, en livsstil