Dette er et kåseri. La meg gjøre oppmerksom på det med det samme.
Et kåseri er en tekst som behandler «et alvorlig tema på en vittig og lettbent måte», fortalte min gamle norsklærer, Arve Nilsen. Han underviser på Katedralskolen, og vet derfor hva han snakker om.
Temaet mitt er det det viktigste av dem alle. Jeg skriver om Folkets Kultur og Nasjonens Liv, om Bergen og Bergenserne.
Begrepsavklaring I:
Med bergensere mener jeg naturligvis vestlendingene.
Det er ikke fordi jeg prøver å demonstrere Bergens storhet ved å putte Kristiansund og Flekkerø i en bergensgryte. «Stor-Bergen» har noe umiskjennelig sann-finsk og såpete ved seg, og resultatet ville vært uspiselig. Alle vet dessuten at det bare er nye universiteter og den lille jenten fra Harry Potter som kan være flere steder samtidig.
Det er heller ikke fordi jeg prøver å gjøre oppmerksom på det historiske faktum at vestlandsfylkene frem til slutten av 1800-tallet var kjent som Bergenhus-amtene (nordre, søndre og stiftsamtet), selv om det er nyttig å huske.
Bergen er vestlendingenes fokalpunkt og vindu mot verden. Eller sagt på en annen måte: Bergen er ikke en gryte, men er den opprinnelige smeltedigelen. Vestlendinger ble veiet, funnet for lett og støpt om i Bergen mange århundrer før USA var påtenkt. Og som alltid med alkymi, syder Bergen av reaksjonene mellom stoffene som kokes sammen. Byen med de syv fjell er et mikrokosmos av hele Vestlandet, fyret opp til høyeste temperatur. Her smelter og katalyseres de ellers solide og ubevegelige Vestlendingene, og blir til fluide og varmblodige Bergensere. Noen ganske få antar gassform og går opp i åndelighet.
Bare i Bergen kan en sykesøster fra Nordland bli tyntflytende nok til å være usentimental næringslivslobbyist og erkebergensk borgermester på samme tid. Og bare i Bergen kan en traust vestlending, avsondret gjennom generasjoner på en fjellhylle ved Sognefjorden eller i et bedehus på Karmøy, nå sitt høyeste utviklingsstadium. Dette utviklingsstadiet er Georg Johannesen.
For nyansens skyld bør jeg introdusere strilen. Strilen er et bergensk utviklingsstadium, midtveis mellom vestlending og Johannesen: En vestlending som bor nær nok Byen til å være globalisert, men for langt borte til å ha blitt kosmopolitisk (enda). Strilen stunder mot stadig mer fullkommen bergenskhet, men liker fortsatt lysekroner fra Ikea og champagne på flyreiser.
Problemstillingen:
Jeg pleier stundom å kontemplere Stein Rokkan. Det er ikke fordi jeg er redaktør i Bergens Tidende (BT), for det er jeg ikke. Det er fordi jeg er en halvstudert statsviter (genus: baccalaurus).
Rokkans kongstanke er at Norge regelmessig rotter seg sammen mot Oslo, særlig når sentralmakten blir for perifer for motkreftene.[i] Motkreftene har stort sett utspring fra Bergen, og manifesterer seg i perioder som politiske bevegelser, som Vestmannalaget, Landsorganisasjonen frå Odda eller Noregs Bondeungdomslag. Det norske partisystemet er en fastfrysing av de politiske bevegelsene fra rundt år 1920, innrammet av FrP og Sosialistisk Venstreparti som to frittsvevende postmoderne spottegjøker.
[Kjære Redaktør- Sofie og Redaktør-Knut,
Her synes jeg det vil passe med en karikaturtegning av to røde og grønne spottegjøker som flakser rundt på jakt etter personlig frihet fra bensinavgift og hjemmeværende husmødre i burka.
Ærbødigst,
PSH ]
Rokkans sentrum-periferi-modell etterlater vestlendingene med et forklaringsproblem. Norge blir styrt av Gründerløkken-baserte eliter som ekspedisjonssjef Jens Gahr Stoltenberg og grosserer Carl Rimi Hagen, mer enn på noe annet tidspunkt siden embedsmannsstatens fall.
Problemstillingen er: Hvorfor har ikke vestlendingene reist den politiske motkraftens fane på nytt, og revet seg løs fra Gründerløkken-eliten og Oslo?
Landets skarpeste Rokkan-vitere, professor Frank Aarebrot og BT-redaktør Sjur Holsen, har i desennier spådd ildebrann og prøvd å mane frem gryende motmakt i enhver politisk trend i vest. Til og med i Fremskrittspartiets raske vekst i kystkommunene.
Men bergenserne har ubønnhørlig sviktet Stein Rokkan, valg etter valg, og fremelsket maktesløsheten. Noe mer avmektig enn et kommunestyre ledet av Høyre og FrP finnes ikke. Definisjonen på et kommunestyre er en forsamling som øker eiendomsskatten. Et kommunestyre med blåblått-flertall er et kommunestyre som øker eiendomsskatten mot sin vilje. Slik blir bystyret i Bergen en skremmende livaktig metafor for blå-blå politikk i alminnelighet. Men det er en digresjon.
Velgeradferden er virkelig annerledes på Vestlandet. Men motmakt handler om å gjøre verden annerledes enn den er ved å ta makt fra dem som har den fra før. Velgeren som stemmer på Erna Solberg, Terje Søviknes eller Sveinung Rotevatn gjør derfor enten en veldig ineffektiv protest, eller så protesterer han ikke overhode.
Konklusjonen
Siden Rokkans systemanalyse ikke har realisert seg i vestlandsk motmakt, må andre virkemidler til for å forklare hvorfor bergenserne ikke har revet seg løs fra Norge. Siden statsvitenskapen ikke strekker til, må forklaringen ha med Kulturen å gjøre.
Kulturen ble konstruert som ene halvdelen av et begrepspar med Historien i den romantiske perioden på 1800-tallet, og er mystisk, følelsesladet og uforklarlig. Sammen gjør Historien og Kulturen at vi er del av et innbilt felleskap med østlendingene og de andre nordmennene, kalt Nasjonen eller Norge (Benedict Anderson 1996: pp. 1-237).
Arkitekten som designet Historien er Ernst Sars (1835-1917). Mens han var sisteårsgymnasiast på Katedralskolen skrev Sars Udsigt over den norske historie i fire bind som særemne i Norsk skriftlig. Litt senere skrev Sars det modnere og mer reflekterende essayet Bergen og Bergenserne. Her forteller Sars Historien om hvordan Nasjonen ble til:
«Saalænge vort Land manglede politisk Selvstændighed, var en hel og samlet Udvikling af Nationen umulig.»[ii]
Og:
«[Nationens Kræfter] spirede jo dog ud af Folkegrunden og bevarede altid en frisk og levende Kjerne.»
Og:
«I en senere Tid, da Nationen gjenvandt sin Uafhængighed, blev denne Kjerne det vigtigste Materiale for den samlede nationale Udvikling. Nu skulde det gode Stof, der i Tidens Løb stille og ubemerket havde udviklet sig, ophentes saa at sige fra sine Kløfter og trange Fjorde, hvor det hidtil laa skjult[.]»
Og:
«Endnu er Hovedstaden, dette Skatkammer, der sluger al Provinsens Privateiendom, i sin Begyndelse.»
Og:
«Bergen er den By, der har bragt og endnu bringer det rigeste Stof til Nationalitetens Udvikling. Derfor er dens Indflydelse noget, det ikke nytter at virke imod. Erfaringen har vist det. Der har nemlig altid været dem, som har forarget sig over det aandelige Supremati, Bergen saaledes i al Stilhed udøvede i mange af Hovedstadens Kredse[.]»
Ernst Sars underviste aldri ved Katedralskolen. Norsklæreren Arve Nilsen løfter ham imidlertid regelmessig frem som en forbilledlig tidligere elev, så Sars visste nok hva han snakket om. Han losjerte hos sin onkel, Johan Sebastian Welhaven, og kjente Welhavens skolekompis, statsminister Anton Frederik Schweistang (d.e.). De var også elever ved Katedralskolen, og visste nok hvor skapet sto.
Konklusjonen er: Bergenserne kan aldri frakjenne seg Norge, fordi den norske Kulturen, Historien og Nasjonen ble konstruert under bergensernes «aandelige Supremati».
Byggearbeidet fant sted på Katten, Nedre Skoleplass.
Begrepsavklaring II
Summen kan ikke være mer enn bestanddelene.
Nordmannen, Nasjonen og Norge ble konstruert under romantikken, og består av Kulturen og Historien. Kulturen og Historien er fra Bergen.
Det kan uttrykkes slik:
Alle Nordmenn er Bergensere.
Når nordmennene likevel snakker og oppfører seg annerledes, er det fordi de fremdeles er ufullkomne bergensere, akkurat som strilene. De bor ikke i Bergen, og har ikke fått en edlere støpning (enda).
Det kan uttrykkes slik:
Norge er en blek avskygning av Bergen, projektert opp på et større lerret.
Resten av denne teksten er ytterligere bevisføring for den som måtte betvile Sars, Historien og Kulturen.
Ab Urbe Condita:
«Nu er jeg da med Gud og Rette en Bergenhuser, og ihvor kjær end min Eiendom maa være mig, saa forlater jeg dog denne Egn og dens ikke-norske Beboere uden et Suk», skrev Christian Magnus Falsen til sin venn Wilhelm Christie den 28. august 1814, og flyttet vestover fra Oslo.[iii] Han visste at Bergen er det siste stedet man kan få servert kaffe latte uten svorsk, fordi partysvenskene utkonkurreres av fattige siddiser med mastergrad i engelsk.
Året etter laget Falsen valgskred sammen med fire bondetingmenn fra Nordre Bergenhus Amt, med lovnader som inkluderte stemmerett for eiendomsløse leilendinger.[iv]
Folkediktning I:
Folkediktningen er del av Kulturen, og kommer naturligvis fra Bergen. En av våre viktigste diktere er den tidligere BT-journalisten Nordahl Wergeland (1808-43).
I 1832 besøkte Wergeland den berømte potetpresten Tidemand Gude Dahl (1788-1857) på den karrige knausen Eivindvig i Sogn og Fjordane. Han ble mektig imponert.
«Brød af Steen og Aand af Striler
Dahl i Eivindvigen tvang!»[v]
Dahl visste hva han holdt på med. Han gikk, ikke overraskende, på Katedralskolen.
Mens han var i Eivindvig, filosoferte unge Nordahl over formålet med den Norske Naturen.
«For å øve mannestyrke,
lære Adamsbarn å dyrke
Eden frem av golde jord,
Herren Eivindvigen skapte
til et skjær, hvor bølgen skrapte
av hvert dristig forårs spor.»
Her dikter Wergeland frem viktig innsikt, som BT-journalister ofte gjør. Sogn er virkelig full av den golde jord, og de innfødte øver stadig mannestyrke ved å dyrke frem Eden.
Liv Magnhild Klapparsete er et bevis på at øvingen lykkes. Men det er en digresjon.
Du husker sikkert at det var Kulturen og Historien som faktisk formet Nordmennene (Benedict Anderson 1996: pp. 7-431). Her trår Nordahl Wergeland feil. Han sier at kampen med den Norske Naturen formet bergenserne til det vi er i dag.
«Sjeleild mot elementer!
Edle Promethider, henter
ifra Eder selv den kraft,
som befaler hav at logre
tømmer tordenskyens kogre
kløver fjellene som taft.»
Sjeleilden kjemper for så vidt stadig mot elementene i Bergen. Du husker kanskje at den antente et kraftig fyrverkeri under det blå-blå byrådet i 2012 for å feire at flertallet var mot eiendomsskatt. Høyrebyrådene er ikke edle Promethider, så det bunnløse havet av gjeld logret vilt da elementene seiret og de gjeninnførte eiendomsskatten to år og flere milliardunderskudd senere. Da ble det ikke fyrverkeri, selv om flertallet fortsatt var mot eiendomsskatt. Dette er også en digresjon, men den er verd å huske, ihvertfall frem til kommunevalget i 2015.[vi]
Wergeland følte naturkreftene røske opp i hans eget liv. Noen år tidligere dro han nemlig til sjøs og jobbet som los. Etter å ha vært på havet en stund, gikk han i land i Portsmouth i England.
«Da fornam jeg grant, hvordan
mine Fædre (mine; thi
under Sognefylkes vilde
havomskvulpte stejle Kyster
gjennem sterke Kjæmpebryster
vælded frem den varme Kilde
til mit eget Stammeblod) –
da, ja da jeg klart forstod,
hvordan Nordens ørnefri
Viking […]
Kunde dødeligt forelske
sig i dine skjønne Former
kvindefagre Engelland.»[vii]
Her kommer Wergeland altså selv til at han egentlig er bergenser, vestlending og viking, selv om han stakk til sjøs før han fikk vitnemål fra Katedralskolen. Ellers skriver han ikke om det du tror han skriver om. Kjæmpebryster viste da som nå til sogningenes mandige brystkasser i flertall. Det viser hvordan samnorskpolitikken på 1900-tallet fortsatt gjør stor poesi vanskeligere tilgjengelig for folk som ikke snakker høybergensk. Diktet er også et typisk eksempel på hvordan minnene våre endrer seg og blir mer sanitære for at vi skal kunne sove godt om natten. Alle som har vært i England vet at kvinnene der ikke er fagre. Men jeg dømmer ikke. Jeg har aldri vært lenge til sjøs.
Wergeland døde tragisk ung. Det gullakkerte bombeflyet hans ble skutt ned av nazistene. Han ble aldri Georg Johannesen, men han forsto å dø kunstferdig likevel.
Norsk Natur:
Wergeland mente som nevnt at den Norske Naturen hadde formet bergenseren.
Når Wergeland kan trå så feil, er det fordi han gjør en klassisk samfunnsvitenskapelig bommert. Alle vet det er en korrelasjon mellom den Bergenske Folkesjelen og den Norske Naturen. Wergeland antok det var en kausal sammenheng, og det gjorde han rett i. Men det er den Bergenske Folkesjelen som formet den Norske Naturen, ikke omvendt. Hønen kom før egget, naturlig nok.
Det Wergeland ikke visste, var at sogneprest Tidemand Gude Dahl (som så mange opplysningstidsdilettanter) var en flink landskapsarkitekt. I årtiene før Wergeland kom på besøk til Eivindvig, hadde han møysommelig konstruert den Norske Naturen.
Fremstilt på en tidslinje, ser sammenhengen mellom den Bergenske Folkesjelen og den Norske Naturen slik ut:
Den Norske Naturen er fortsatt på utstilling i Sogn og i Hardanger, selv om den har falmet litt. I tråd med moderne museumsdidaktikk har den interaktive raffinementer, som Turistforeningsbru, Monsterhytte og Hardangermast.
Men den Norske Naturen kommer fremdeles fra Bergen.
Den Norske Lyden:
Et videre bevis for at Kulturen kommer fra Bergen er den Norske Lyden.
En romantisk anlagt filosofiprofessor besjelet den Norske Lyden, og fortalte oss at Ole Bull lokket den ned fra fjellet:
«Og der kom, hvorom han aldrig drømte,
skjønt han gikk saa tankefuld,
Twitterbud til ham fra den berømte,
vidt bereiste mester Ole Bull.
Han, der turde selv ved Konge-Troner
stryke Slaatten over Felen huul,
han annammet, at dens bedste Toner
lød nær Fløien på en Skole, gul.»[viii]
Siden vi nå er mer nøkterne, ville vi sagt at den Norske Lyden ble komponert av Ole Bull, og slik ble del av Kulturen.
Professoren som forteller oss dette er forresten den nevnte Johan Sebastian Welhaven. Han var onkel til Ernst Sars, tremenning til Ole Bull og stemor til Kulturen. Det er best å holde det i familien.
Edvard Grieg gikk forresten ikke på Katedralskolen. Han gikk på Tanks skole, tredve meter ned i gaten. Siden unntaket er funnet, er regelen bekreftet.
Folkediktning II:
Folkediktningens lavform er også fra Bergen. Et godt eksempel er historiene om Askeladdin. De er del av Tusen og én knapp, eventyrene som ble fortalt av sæterkonene mens de spant ull gjennom århundrer for å sy hardangerbunader til døtrene sine. Fortellingene ble først skrevet ned av folkloristene Peter Christian Asbjørnsen (1812-1882) og Jørgen Moe (1813-1882), mens de flakket rundt på Vestlandet på jakt etter et særemne som kunne tilfredsstille norsklæreren på Katten, Arve Nilsen.[ix]
Moe og Asbjørnsen var tidlige sosialdemokrater. Da de skrev ned fortellingene om Askeladdin, endret de dem på subtile måter for å gjøre Norge til et mer inkluderende og sympatisk samfunn. Askeladdin og de gode hjelperne handler om hvordan det kan være nyttig å være snill med handicappede. Askeladdin som kappåt med trollet advarer mot stagflasjon og conspicuous consumption, og bekrefter forøvrig at Norge var et overflodssamfunn lenge før handlingsregelen. Askeladdin og prinsessen som ikke lot seg målbinde handler om kjærlighet på tvers av talefeil og sosial klasse. Dessverre fortsatte hun å slenge med leppen etter at de flyttet til New York og fikk englebarn.
Askeladdin er kjennetegnet ved:
1) at han plukker med seg hva han finner på veien og gjør nytte av det, og
2) at han er fyndig i replikken.
Askeladdin er derfor en retoriker i dobbelt forstand. Epistemologisk: Han bruker alt han finner for å vinne prinsessen, uavhengig av hvor sant, rett eller vakkert det er. Han er også en retorisk skjønnånd, han har ingen annen personlighet enn den han skaper selv ved sitt språk.[x]
Askeladdins sanne ansikt ser vi bare til fulle i Askeladdin som fikk prinsessen til å løgste seg. I denne fortellingen er ikke prinsessen klarsynt, men løgnaktig. Askeladdin hjelper henne frem til sannheten ved å fortelle skrøner:
«Dere har ikke så mye melk, dere likevel som vi,» løy prinsessen; «for vi melker melk i store embærer og bærer inn og slår i store gryter og yster store oster.»
«Å, vi melker i store kar og kjører inn og slår i store bryggepanner og yster oster så store som hus, og så har vi en elgsblakk merr til å tråkke osten i hop; men en gang så føllet den i osten, og da vi hadde ett på osten i sju år, traff vi på en elgsblakk hest. Den skulle jeg kjøre i kverna med en gang, så røk ryggen av på den; men jeg visste råd for det, jeg tok en granbusk og satte i den til rygg, og annen rygg hadde den ikke siden, så lenge vi hadde den. Men den grana vokste og ble så stor at jeg kløv til himmels opp gjennom den, og da jeg kom dit, satt jomfru Maria og spant bustreip av grynsodd. Rett som det var, så røk grana av, og jeg kunne ikke komme ned igjen; men jomfru Maria rente meg ned i et av reipene, og så kom jeg ned i et revehi; og der satt mor mi og far din og lappet sko, og rett som det var, så slo mor mi til far din så skurven føk av ‘n.»
«Det løgst du!» sa prinsessen, «far min har aldri vært skurvet her i verden.»
Askeladdin sier helt meningsløse ting for å vippe prinsessen av pinnen, slik at hun blir sannferdig og kritisk.
Georg Johannesen sa en gang at essensen av dannelse er at sjel og tunge har skilt lag. Han sa deretter at munnen egentlig er en ræv, og at dannede menn derfor holder tankene sine langt unna hva han sier.[xi]
Espen Askeladdin handlet deretter.
Espen Askeladdin er arketypen på en fullkommen Bergenser. Askeladdin er Georg Johannesen.
Fotnoter:
[i] Stein Rokkan, «Geografi, religion og samfunnsklasse: Kryssende konfliktlinjer i norsk politikk», s. 111 flg. i Stat, Nasjon, Klasse. Oversatt og formidlet av Bernt Hagtvedt og Frank Aarebrot. (Universitetsforlaget: Bergen, 1987)
[ii] Johan Ernst Sars, 'Bergen og Bergenserne' i Samlede Værker. Tredie bind. (Gyldendalske Boghandel: Bergen, 1912), s. 551 flg. Alle sitater er fra s. 551 el. 552.
[iii] Brev fra Chr. M. Falsen til Wilhelm Christie, i Bergens Museums Manuskriptsamlinger. Var det i Ms. 177?
[iv] Einar Østvedt, Chr. Magnus Falsen. Linjen i hans politikk. (Aschehoug: Oslo, 1945), s. 270-1.
[v] Nordahl Wergeland, Rekordavling i Gulen. Reportasje, Bergens Tidende 4.9.1834.
[vi] Wergelands reportasje fra Eivindvig viser òg at det finnes journalister som har skrevet kritisk om Høyrebyrådet i Bergens Tidende, men så var Wergeland også kommunist og på alle måter en sjelden fugl. Høyrebyrådets skremmende gjeldsopptak finner du ved å summere investeringsregnskapet og driftsregnskapet. Det viser tydelig at byens gjeld har tredoblet seg til femten milliarder etter at Høyre og FrP tok makten i 2003. Investeringsprogrammet for 2015-18 viser ytterligere nye 6 mrd. i gjeld. Det er sant, selv om det bare omtales i leserbrevspaltene i BT.
[vii] Fra Wergeland, «Den engelske Lods», Canto 6.
[viii] Fra «Møllergutten» av Johan Sebastian Welhaven, Norges Dæmring og Andre Udvalgte Digte. Kristiania: 1896. Lett modernisert.
[ix] Alle personer i denne teksten er rent fiksjonelle, med unntak av Arve Nilsen. Alle portretter er derfor fullkomment sannferdige, med unntak av den allsidige Arve Nilsen. Han er en inspirerende lærer som jeg i takknemlighet tilegner denne teksten.
[x] Se brevveksling mellom Frimand Koren Cicero (De Inventione, I.II og andre mesterverker) og den tyske esteten G. F. Hegel. Den var formativ for bergensk selvfølelse, og ble alt for grundig omtalt i Røyst ½014.
[xi] Niels Christian Geelmuyden, «Sankt Georg». Et intervju med Georg Johannesen. Lest på http://georgjohannesen.blogspot.no/2013/10/et-dannet-menneske-skammer-seg-alltid.html